Kritikk og politikk

La maktmisbrukere steke i sitt eget fett

 

Når omfanget av en skandale blir stort nok mister både media og politikerne orienteringsevnen. Det begynner å bli mange samfunnstopper som tar seg til rette på bekostning av folk flest. Og i Norge slipper mange unna konsekvensene, for kravet om korreks smuldrer vekk.
Men ser vi nå små tegn til endringer?

For å illustrere, her er noen saker som burde fått alvorlige, juridiske konsekvenser for de ansvarlige:

1) Konsulentfirmaet McKinsey anbefalte i en rapport til Helse- og omsorgsdepartementet i 2008 en sammenslåing av Oslo-sykehusene fordi det ville gi bedre pasientbehandling og en innsparing på 900 millioner kroner.
De hadde ikke peiling på hva de snakket om.
Resultatet er hittil drøyt 6 milliarder i underskudd (hvor av 3 milliarder er brukt på konsulenter!) ødelagte arbeidsmiljøer, unødig pasientdød (!) og alvorlig kritikk fra Riksrevisjonen.
Men verken helseministeren, ansvarlige byråkrater eller villederne i McKinsey har måttet ta konsekvensene.
Hvis ikke dette er en forbrytelse mot samfunnet, skattebetalerne, pasientene og de ansatte – hva er det da?
* Slakt av OUS-prosessen

2) Gjørv-kommisjonen gjennomgikk politikernes unnlatelsessynder etter den mest dramatiske etterkrigshendelsen i Norge; massedrapene ved regjeringskvartalet og på Utøya.
Daværende fornyings- og administrasjonsminister fra Ap Rigmor Aaserud innrømmet at hun ikke engang visste at ansvaret for sikkerhetsarbeidet i regjeringskvartalet var hennes.
Hvor innsikstløs er det lov å være som statsråd i Norge? Hun ble med statsministerens velsignelse lov å bli sittende som minister i regjeringen.
Hvis ikke dette var en av de alvorligste tjenesteforsømmelser i nyere tid, hva var det da?
* Historisk kritikk

3) Da Jens Stoltenberg ledet sin første regjering (17. mars 200 – 19. okt 2001) kuppet han og en eliteklikk i Ap partiets landsmøte, og hasteinnførte den største omleggingen av norsk helsesektor med sin Helsereform.  Den bygget på inntjenings- og produksjonsprinsipper fra industrien (New Public Management); behandling byttet navn til «produksjon» og pasient ble til «biomasse». Fra da av gjaldt det å produsere frisk biomasse så sykehusene skulle tjene mest mulig penger og unngå underskudd. Mørkeblå politikere som George Bush og Margareth Thatcher favnet prinsippene, med fatale konsekvenser for det britiske helsevesenet. Ap brøt både regler og demokratiske tradisjoner for høringsfrister; istedenfor år, ble høringsfristen satt til sju uker.
Til protester fra alle småpartiene, men med støtte fra Høyre og Frp, ble reformen vedtatt 6. juni 2001.
Fra helsekretser hevder flere at Jens Stoltenberg burde vært stilt for riksrett for denne reformen som har vist seg å gi ekstremt ødeleggende og dødelige utslag for mange pasientgrupper og helsefagmiljøer.
Hvis ikke dette var udemokratisk maktmisbruk, hva var det da?
* Boken Helsesviket om prosessen omkring innføringen av Helsereformen

Nå kan den stadig rullende Telenor-korrupsjonsskandalen vise seg å være verre enn antatt; har toppene Jon Fredrik Baksaas og Svein Aaser løyet for Stortinget i høring om Vimpelcom? I så fall er det ytterst alvorlig.
Men denne saken har tatt en ny vending: Næringsminister Monica Mæland har ikke tillit til styreformann Aaser og derfor har han måttet gå med umiddelbar virkning. Vi ser handling fra politikerne!
Transparency International viser i sin korrupsjonsindeks at Norge har et mer utbredt korrupsjonsproblem enn våre naboland Danmark, Finland og Sverige. Hvis Telenor-toppene virkelig er involvert må vi kunne forvente en straffeprosess.

Hva er det som gjør at altfor mange mennesker med makt, privilegier og status føler seg berettiget til å ta seg tilrette? Finnes det en felles forklaring på hva som skjer når Justin Bieber synes det er greit å trampe av scenen på grunn av en vannflekk? Når First House synes det er helt rimelig at Telemarks skattebetalere skal koste på dem både unødig luksus og softis med strø? Når våre øverste helsemyndigheter synes det er helt ok å spare penger ved å nekte dødssyke skattebetalere livsnødvendig medisin?

Den amerikanske forfatteren Henry Bucowski skal ha sagt «privilegier du får uten å jobbe hardt (nok) for dem, vil virke korrumperende».
Kanskje det er på tide stille nye krav både til innsatsen og etikken hos noen av samfunnstoppene våre?
Hva synes du?

22 kommentarer

Liv og helse

Rosa sløyfe, hvit kreft?

Jeg ble så rørt da jeg sjekket inn på Royal Christiania i forrige uke. Resepsjonisten hadde rosa sløyfe på jakken. Hotellet er ikke samarbeidspartner så han var ikke pålagt å gå med symbolet. Jeg takket ham varmt.

For oss som har hatt brystkreft betyr denne måneden ikke bare solidaritet fra folk som viser støtte ved å kjøpe det lille symbolet. For mange av oss betyr den faktisk forskjellen på liv og død. Helt bokstavelig.
Oktober er Rosa Sløyfe, og i dag er aksjonens siste dag. Tema i år har vært metastatisk brystkreft, altså å leve med kreft som har spredt seg. For noen rammede blir livet en kamp mot smerter og død, for andre blir livet omtrent som før, i mange, mange år. Vitenskapen frembringer stadig bedre hjelp. Og hvis norske myndigheter kunne kostet på oss å kjøpe inn de livsviktige medikamentene har vi god grunn til optimisme. Til tross for den dødelige diagnosen.

Årets aksjon har slått alle rekorder – både i innsamlede kroner og i mediedekning! Brystkreftforeningen vil presentere de oppløftende tallene så snart de har den fulle oversikten. Dette gjør meg så glad!

Noe av det første jeg fikk høre da jeg fikk brystkreftdiagnosen i september 2011 var at den rosa sløyfen har løftet finansieringen og statusen på forskningen på brystkreft så høyt at dette er den krefttypen vi har aller flest våpen å slå tilbake med. Det gir håp og trygghet å vite. Millionene som samles inn under aksjonen i mange av verdens land, går til forskning på avanserte medikamenter. Pasienter vil kjenne igjen begreper som Fec, Taxol, Tamoxifen, Herzeptin, Perjeta og Kadcyla –og mange flere. Rosa sløyfe har vært med og finansiert forskningen på flere av disse nødvendighetene som har reddet så mange liv. Noen av virkestoffene viser seg også å ha effekt på andre krefttyper! Den lille sløyfen har vært med å gi håp til flere enn brystkreftpasientene.

Jeg vokste opp på Askviks Hønseri. Vi hadde naturlignok høner og egg. Og vi slaktet kyllinger. På nabogårdene så vi kuer og griser bli til mat. Da jeg fikk fjernet venstre bryst på Ahus i september 2011 lurte jeg oppriktig på hvordan kreft så ut. Jeg så den for meg som hvit, eller lys -og veldig slem. Men ikke rosa. Min skjønne kirurg Berit (ja, man blir så glad i og så takknemlig overfor helsefolkene som redder våre liv at de forblir «vår kjære») svarte meg:
– Kreft ser faktisk litt ut som…kjøttpudding!
Ergo ikke hvit men litt brun-rosa.
Greit, da visste jeg det.

På facebook er Rosa Sløye den nest største norske siden, med om lag 240.000 likes. Bare aksjonen for Organdonsajon er større. Nordmenn støtter opp om livsviktige helseaksjoner og brystkreftsymboler er å se på mange facebookbilder i disse dager, kjøpt for 50,-. Jeg er takknemlig for at så mange bryr seg, at de støtter forskernes arbeid mot brystkreft og at utrolig mange har kjøpt den rosa sløyfen. Flere ganger i løpet av oktober har jeg blitt oppriktig glad og rørt når jeg har møtt mennesker med det lille solidaritetssymbolet. Både på Royal Christiania, på flyplasser, i hos min lokale baker her på Sicilia og i norske butikker.
Hvis også du har støttet aksjonen, tusen takk til nettopp deg.
Du har vært med å redde liv.

1 kommentar

Livet på Sicilia

Forbannede vaskeslask!

I dag må vi ta opp et kjerringtema, men ikke mindre – et kjerringtema jeg har undret meg over flere ganger i den tiden jeg har bodd her på Sicilia.

Selv om jeg nå har et herlig friår, må jeg fremdeles vaske både klær og hus. I dag var det tid for husvask igjen. Frem med bøtter og koster; ett sett vi nylig kjøpte på Ikea her nede, mens det andre sto i huset da vi flyttet inn. Det lokale vaskesettet. Slike vi har sett i alle «sydenland» der vi har måttet vaske selv -disse vaskesettene som gjør at du nærer en lett mistro til den hygieniske standarden. For hva i all verden er det med disse middelhavske rengjøringsmetodene? Er det i det hele tatt mulig å få noe som helst reint ved å slaske omkring med en stokk med førti vilthengende filler på?

(Blogg fortsetter under bildet)

Jeg bestemmer meg for å prøve dem begge; både Ikea og den lokale. Sverige mot Italia på stuegulvet. Jeg dypper den lokale, klasker fillekosten i flisene og forsøker å samle smårusk. Noen få fester seg til den degenererte tøyblekkspruten. Mesteparten sprer seg og lar seg ikke fange. I hvert fall ikke med min teknikk. Frem og tilbake, frem og tilbake. Finnes det en annen måte?
Jeg sikter på fugene mellom flisene. De ligger litt lavere i gulvet. Kan det være at disse fillene er bedre til å komme nedi fugene og få det skikkelig rent der? Jeg er ikke overbevist. En flekk må gi tapt når jeg legger full vekt på stokken. Den evner å gjøre noe nytte for seg.

Så griper jeg Sverige. Styrer halvmeter´n med mikrofiber og fanger inn grus og bøss fra den siste ukens innsats av familie og bikkja. Det går lett. Og det trengtes å vaskes nå. Denne teknikken har jeg øvet inn siden jeg tok min første vaskejobb i brakkene som F-Selmer hadde like ved huset vårt da jeg var elleve år. Siden ble det vaskejobb både for Renva og på IBM på Rosenholm. Og hjemme hos flere av lærerne mine på ungdomsskolen. Dette utstyret har jeg mange års øvelse med, selv om mikrofiberbiten er av nyere dato. Kost og fille oppfører seg. Skitten samler seg og gulvet ser bra ut.
Blir det reelt sett renere med vår nordiske modell, eller ser jeg bare det jeg vil se? Kanskje jeg lurer meg selv fordi jeg er vennligere innstilt overfor det kjente? Bedriver jeg en ubevisst form for innadvendt rengjøringsutstyrs-rasisme?

Det ender med at jeg vasker hele huset med Sverige. Heia Ikea. Tenker at det hadde vært interessant å hatt bakteriemåler-utstyr, slik de bruker i TV2 Hjelper deg. Kanskje de kunne teste utstyret og se hvilket som vasker best? Tanken er så vidt tenkt ferdig da det knekker. I kosten. festet mellom håndtak og gulvflaten ryker, de to delene tar brutal avskjed med hverandre.
Sverige svikter!
Forbanna svenskejævel.

(…fortsetter og avslutter under bildet).

Saken er avgjort – neste gang blir det gulvvask med lokalt utstyr. Uansett.
Sicilia vant på svensk walkover. Og da skal jeg vaske så hardt med fillefranz -mot fliser og fuger- at den røyter alle sine bakterielle armer -og jeg kan dra til Ikea og kjøpe ny «Skvalpa» med god samvittighet.
Men noe egentlig svar på hvilken av de to som er best er jeg akkurat like langt unna.
Med mindre du kan hjelpe meg?

15 kommentarer

Livet på Sicilia

Derfor flyttet vi til Sicilia

Har du drømt om å bo et år i utlandet?
For å nyte sola, møte spennende folk, glede deg over mat og vin, eller for å lære språk?
Det gjorde ikke jeg.
Men her er jeg, bosatt på Middelhavets største øy for nesten ett år.
Og jeg elsker det!

Jeg jobbet som au-pair i Sveits da jeg var 21 år. Da lengtet jeg hjem. Det endte med at jeg rømte med tog tilbake til Norge sammen med stripperkjæresten på bursdagen min, akkurat den dagen han skulle i fengsel og starte soning. To uker for besittelse av hasj. Ja, det var litt «Bonnie and Clyde» over flukten, og han sonet dommen da han kom hjem et par uker senere. Så gjorde jeg det slutt med skurken.
Jeg har bodd i sør-Spania i fire måneder for å lære språket og jeg har gått Star Tours guideskole på Mallorca.
Fra jeg var 16 år har jeg hatt flere lengre opphold i Nederland, hos min første kjæreste.
I voksen alder følte jeg egentlig ikke noe behov for å bo utenlands igjen.

Derfor var det mest for å ha noe å prate om, at jeg tok opp temaet med mannen og sønnen min ved middagen, en gang i fjor sommer.
– Noen tar seg et år i utlandet, kunne vi hatt lyst til det engang?
Til min store overraskelse svarte Espen;
– Det har jeg aldri hatt noe lyst til før, men det kunne kanskje vært noe nå.
HÆ?? Kunne Espen ha lyst på et år i utlandet?
– Det hadde sikkert vært gøy å gå på skole i et annet land ett år, svarte Leo.
Den positive stemningen grep meg.
– Jeg kunne i så fall tenke meg å lære meg italiensk…!
– Ja, det var Italia jeg tenkte på også, svarte Espen. Og tilføyde:
– Da ville jeg bo så langt sør vi bare kommer. Hvor havner vi da?

På Sicilia. En øy vi aldri hadde besøkt før, bare hørt mye vakkert om fra folk som hadde vært der. Flere har påstått at de er blitt hekta. Vi tenke på mafia -ville det være trygt der?
Middagen endte med at vi ble enige om å se om vi -mot alle odds- kunne klare å få til et lengre opphold på Sicilia. I så fall var det mye som skulle klaffe, og vi trodde ikke mye på at det ville gå.

For å få en idé om hva Sicilia kunne by på bestilte vi en høstferieuke til øya. Helt fra vi landet føltes det bra – veldig bra! Vi møtte nesten bare superhyggelige, nysgjerrige, åpne og vennlig mennesker. Uhøytidelige folk, med glimt og flørt, uten å være påtrengende. Sicilia har spennende natur, med fjell og vulkanen Etna, vakre byer som viser en rik historie og fantastisk arkitektur. Og vi så fascinerende, forfalne hus som bare ventet på at noen skulle forbarme seg over dem. Maten var rikholdig, vinen herlig og språket plukket vi opp overraskende kjapt bare i løpet av en uke, syntes vi selv. Jo, dette var innbydende.

Før vi dro sørover hadde jeg søkt på nett og funnet noen interessante utleieboliger. Jeg avtalte visninger i tre av dem.
Den første var en leilighet lå på en klippe med veranda fem meter over havet. Lyden, synet og lukten av saltvann ble litt for voldsomt for oss tre innlandsbønder fra Leirsund. Jeg blir faktisk litt redd når jeg ser for mye vann.
Det neste huset hadde fire soverom, basseng i hagen og lå i en koselig, liten landsby noen hundre meter fra hvite sandstrender og barneskole.
– Her vil jeg bo, ropte Leo i det vi trådte over dørstokken.
– Det bassenget kommer jeg til å bade i hver dag, humret Espen.
Jeg kjente meg hjemme.
Vi  dro for skams skyld og så på det tredje huset, som lå ensomt til i en olivenlund og med fire, enorme, døde edderkopper i et blått basseng. Det var uaktuelt. Vi hadde allerede funnet drømmehuset.

Da flyet lettet etter en uke var vi sikrere på at et år på Sicilia virkelig var noe vi ønsket oss.

De praktiske utfordringene var mange. Ville jeg få permisjon fra jobben? Ville Leo kunne trives og lære nok på en lokal, italiensk skole? Kunne Espen jobbe med programmeringen sin derfra? Får vi leid ut huset vår hjemme, og kan vi ha med Bisniss -bikkja vår? Kunne vi reise fra jobb, venner, familie –ja, hele livet vårt?

Som om en usynlig hånd feide veien for oss, falt alt på plass i løpet av det neste halvåret. Det føltes som om det var meningen vi skulle ut på denne reisen.

Nå har vi bodd her i åtte uker. Leo stortrives på den lokale skolen, hvor italiensk er neste språk. Ikke alt er problemfritt, men han lærer fort, har fått mange nye venner og liker alle lærerne. De har mirakuløst nok klart å få orden på Norges styggeste barnehåndskrift, for nå skriver guttungen som en halvgud! Selv setter Leo aller mest pris på den varme skolematen de får hver dag klokken ett.
Espen jobber godt herfra med å utvikle morgendagens teknologi for sin norske arbeidsplass Intility AS, og i dag foreslo han jaggu at når jeg først skulle begynne å blogge burde jeg kalle meg «Programmerer-frue»!

Bisniss og jeg har rike dager med lange turer langs søplete gater, vakre hus og forlatte hus, strender, steingjerder, firfisler som varmer seg på murer og gamle, kloke oliventrær. Hverdagens krydder er husarbeid, italienskstudier og dessuten har jeg begynt å undervise som frivillig i engelsk på to skoler. Behovet for engelskopplæring er enormt her. Espen starter faktisk hver dag med et bassengbad til tross for at det ikke er mer enn 15 grader i luften om morgenene nå i slutten av oktober. Vi har jevnlig besøk av venner og familie. Det er avslappende og hyggelig å være sammen over en hel langhelg eller en uke. Vi får snakket sammen på en annen måte, for det er ingen hast. Vi gjør utflukter til barokkbyene, restauranter, til shopping og middelhavsk skjønnhet. Småirritasjoner, rot og bøss har vi tatt høyde for og inkludert i opplevelsen.
I morgen kommer Se og Hør for å lage en sak om å ta seg et hvileår under solen.

Dette er å leve litt langsommere. Vi er klar over at vi er himla privilegerte som har fått organisert, spart penger, møtt så mange fine folk, funnet drømmehuset og fått dra ut på eventyret. Dette er akkurat hva jeg ønsket meg da jeg lå på isolat i sykesengen, med kreft og ekstrem cellegiftkvalme; jeg fikk faktisk en sjanse til i livet, og jeg lovet meg selv å leve rikt. Nå griper jeg livet i dypt takknemlighet.
Og håper også du får leve ut ditt livs store drømmer, uansett hva det måtte være.

Gode ønsker fra solskinn og med utsikt over en grønn sitronlund.

 

 

 

 

 

20 kommentarer

Kritikk og politikk

Hva i svarte holder de på med?

Hvem tror du norsk helsevesen er til for?
Pasienten, sier du?
Haha, ja så feil kan man ta!

Det ville vært logisk om helsevesenet var til for pasientene. Sånn var det faktisk mer før 2002. Så kom helsereformen og nå er tilstanden ved mange av våre sykehus så fordreid at media og folk flest ikke kan eller vil ta fakta inn over seg.

Joda, du kan være trygg på at våre mange hardtarbeidende helseansatte står på for pasienten. De jobber for at hver syke og skadde sjel skal få best mulig behandling. Du har kanskje erfart det selv? Jeg har vært brannskadepasient, skuddskadet, kreftpasient, akuttsyk fødende, rekonstruksjonspasient mm, og jeg har intervjuet hundrevis av helsearbeidere de siste fire årene. Vi er mange som vet at problemet er ikke våre helseansatte. Problemet er helseledelsen; det overdimensjonerte og rådyre helsebyråkratiet, det ublu konsultentkorpset de holder seg med og en helseminister som ikke har mye synlig lojalitet til pasientene -men til pengesekken.

Av alt det kloke Bent Høie sa i opposisjon, de klare valgløftene han ga, er det fint lite igjen å spore. Nå fremstår det som det er viktigere å spare penger enn å spare liv og lidelse hos pasienten.
Sånn kan vi ikke ha det!

Helsemyndighetene viser sitt sanne ansikt:
1) Medisinindustrien har knekt deler av kreftgåten; løsningen heter immunpreparater.
I Danmark og Sverige får dødssyke kreftspredningspasienter nå nytt håp om et halvår, kanskje flere år med god livskvalitet, gjennom disse medikamentene. I Norge sier byråkratene nei. Fordi de ikke klarer å forhandle frem lave nok priser. Skal dødssyke mennesker betale prisen for deres manglende forhandlingsevne? Ikke rart at kreftleger fortviler: hvordan tror du det er å måtte si til dødssyke mennesker «Vi kunne nå gitt deg mer liv og mer tid, men dessverre synes ikke myndighetene det er verd å bruke penger på pasienter som deg.»!?
Joda medisinindustrien kan også strekke seg for at prisene blir lavere, men de opererer helt lovlig innenfor de rammene politikerne har gitt dem. 
Men er det lov for politikere å nekte skattebetalerne livsnødvendig hjelp?

(Fortsetter under bildet)

2) Mens norske myndigheter kaver og forsøker å omplassere skylden tar de seg ikke råd til å behandle pasientene midlertidig, slik de gjør i Tyskland, England og Frankrike.  I anstendige land har de funnet ut at det er verd å betale for å gi dødssyke pasienter håp og lengre liv -også mens de forhandler. I Norge er våre sykeste pasienter blitt redusert til lite lønnsomme investeringer.

3) Et annet grelt eksempel er innføringen av kreftpakker på sykehusene. Ikke én krone har de bevilget ekstra til kreftklinikkene. Men for den samme omleggingen åpnet Høie gladelig pengesekken og delte ut 4,5 millioner til flere byråkrater i Helsedirektoratet!
Hvem tror du trengte økte bevillinger mest?
Hvor tror du pengene ville kommet pasienten best til nytte?
Og hvem tror du egentlig har makten i helsenorge; helseministeren eller byråkratene?

4) En annen sterkt trengende pasientgruppe er Hepatitt C-syke. Når helseøkonomene har bestemt at pasientene skal ha billig behandling fremfor beste behandling blir resultatet at legene og de syke taper for økonomien. Hvordan ville du reagert om du var hepatittsyk?

I Norge er det «Beslutningsforum for nye metoder» som avgjør om Norge skal kjøpe inn nye medikamenter eller ei. De fire som utgjør kjernen er topplederne i våre fire helseregioner. De samme fire toppbyråkratene er pålagt å kutte i egne budsjetter: de har all verdens egeninteresse av å spare. Ikke rart de er tilbakeholdene med å bruke penger! Og når de i tillegg får lov å holde sine hemmelige møter bak lukkede dører er det fint lite offentligheten får vite. Denne ordningen er udemokratisk, dypt problematisk og en provokasjon for alle som mener at helsevesenet bør ta mer hensyn til pasientene.

La det dog være sagt at de fleste pasienter i Norge ikke er truet av helseøkonomiske hensyn. Ikke ennå. Det er fremdeles sånn at jo mindre alvorlig din lidelse er, jo større er sannsynligheten for at du får god behandling. Pasientgrupper som sannsynligvis kommer tilbake i skatteytende jobber får som regel god hjelp. Men hvor økonomisk lønnsomt er det å investere i alvorlig syke mennesker?
I et system der økonomene bestemmer over helsefolket, er det legeetikken eller økonomiens logikk som avgjør hvem som får god hjelp og hvem som får mindre hjelp?

Du vil kanskje ikke vite dette.
Vi mister litt trygghet av å se hvor kynisk helsesystemet vårt er, og hvor lite helseministeren evner å gjøre. Og selvsagt trenger vi både økonomi, byråkrater og helsepolitikere.
Men i en tid der myndighetene roper på stadig mer prioritering, må vi kreve at helsevesenet prioriterer pasientenes behov, også fremfor byråkrater.

***

PS: Det finnes også protester mot egen politikk innad i regjeringen:
http://www.tv2.no/2015/10/26/nyheter/helse/kreftbehandling/7552620

***

Sammen med 17 helseansatte har jeg dokumentert forholdene ved ulike deler av norsk helsevesen i boken Helsesviket (Aschehoug, januar 2015)
http://www.aschehoug.no/nettbutikk/helsesviket-aco.html

 

<a href=»http://blogglisten.no/blogg/liseaskvik.no/»><img src=»http://blogglisten.no/img/blogglisten.png» alt=»Blogglisten» /></a><img height=»0″ border=»0″ width=»0″ alt=»hits» src=»http://hits.blogsoft.org/?eid=1502″ />

 

7 kommentarer

Skråblikk

– Ikke kall meg dét!

Har du et kjælenavn? Et søtt eller helteit kallenavn, som bare dine aller nærmeste vet om?
I så fall; bør sånne navn holdes kun innenfor døra hjemme eller er det greit å bruke dem i offentlighet?

Da jeg var liten kalte mamma meg for LisePitt. Dette var selvsagt lenge før Brad Pitt og hadde ingenting med ham å gjøre. Eller forresten, den amerikanske skuespilleren er faktisk seks år eldre enn meg, så dette var ikke før Brad Pitt –men det var lenge før han ble kjent. Mamma likte vel lyden av «LisePitt» etter hvert utviklet navnet seg til «Piddeli», som mamma kaller meg fremdeles. Nå er jeg 46.
Jeg har sluttet å håpe at navnet skulle forbli bak lukkede dører, hun bruker det over alt.

Storesøsteren min Marianne var svært klartalt og kraftfullt barn. Når jeg kom stabbende for å gripe fatt i hva enn hun hun måtte ha kloa i, satte hun i de voldsomste vræl og hylte «MITT, MIIIIIITT!». Mamma kalte henne Gribbo-Skrikia. Ikke så trivelig kanskje, men faktisk ganske betegnende. Etter hvert fikk jeg også tilnavnet Klysom-Posia. Spør meg ikke hvorfor, men det var sikkert ikke mindre treffende. Vi har en lillesøster også, hun var av litt mildere natur enn GribboSkrikia og Klysomposia. Noe kallenavnet «Nuppis» bærer bud om.

Nå er jeg selv mamma, og gift med Espen. Jeg kaller mannen min ved det pinlig lite originale «skatt». Faktisk gjør jeg det så konsekvent at jeg ved flere anledninger i fullt alvor har uttalt «Har du sjekket skatten din, skatt?» ved årets oppgjør. Jeg kaller ham skatt i butikken, på kino og i senga. Det gikk for alvor opp for meg hvor mye jeg bruker kallenavnet hans da også min mamma begynte å kalle ham, hennes svigersønn, for «skatt». Jeg velger å tro at det var på grunn av mitt overforbruk av ordet, og ikke at de to har et høyst upassende forhold.

Skatt og jeg. (Saken fortsetter under bildet)

 

Sønnen vår Leo (9) har i likhet med de fleste andre barn mange kallenavn: Leogull, Gulli, Pandusk og Pandelask. Også har jeg kalt ham «baby» siden han var…ja, nettopp baby. Jeg så en dokumentar om Dronning Maud for mange år siden og her fremkom at hun kalte sin eneste sønn, Olav, for «baby». Noe så teit, fnøs jeg. Og kalte sønnen min akkurat det samme.  Det verste er at jeg kaller niåringen for «baby» fremdeles. Noen bør slå meg i hodet med noe hardt.
Hva jeg kaller bikkja vår vil du ikke vite.

Men jeg vil  gjerne høre dine erfaringer med kallenavn!

13 kommentarer

Liv og helse

Skal jeg dø?

Har du tenkt å dø en gang?
Det hadde ikke jeg.
Ikke før jeg fikk kreft.

Da jeg i 2011 fikk vite at jeg var syk, en septemberdag på jobb i P4, var ikke døden det første jeg tenkte på. Pussig nok var det første jeg kjente, en vag sensasjonslyst. En ulogisk, men kjent journalistisk følelse; som i «nå skjer det noe nytt!».
Dessuten kjente jeg en fornemmelse av at «ja, selvsagt har jeg kreft». Jeg, som bare sekunder tidligere hadde hatt en klar og fullstendig feil intuisjon på at kulen i brystet var ufarlig, kjente meg plutselig helt hjemme i den potensielt livstruende diagnosen; selvfølgelig hadde jeg kreft.
Med sikkerhet visste jeg at denne sykdommen ville fylle mye av dagene mine fra nå av.
Det skulle jeg få rett i.

(…forsetter under bildet)

Gjennom nødvendige aktiviteter som brystfjerning, cellegift, stråling og medisinering fikk jeg meg et års pause fra hverdagen. Den nye situasjonen ga rom for nye følelser og nye tanker. Frem til diagnosen hadde jeg sett på døden nærmest som noe som rammet de få, de ytterst uheldige. Og jeg tenkte på livet -og alle disse dagene som bare strømmet på meg- nærmest som et ork.
Noe jeg bare måtte holde ut.
Huff, så blasert jeg var!

Selv om jeg logisk nok visste at døden en dag kommer til oss alle, hadde ikke følt at den noen gang skulle ramme meg. Riktignok holdt jeg på å dø av brannskade og blodforgiftning som ettåring, ble skutt som seksåring, overlevde alvorlige komplikasjoner under fødsel og hadde englevakt gjennom flere ulykker, men døden hadde ikke føltes som noen trussel for meg. Kanskje nettopp fordi jeg hadde unnsluppet alt?
Men selv katter har bare ni liv.

Alvoret gikk opp for meg. Et halvt år etter at kreftreisen min begynte våknet jeg klokken fire om morgenen med tanken «tenk om jeg nå blir redd for å dø?». Neste morgen gjentok uroen seg. Jeg slapp allikevel billig unna dødsangsten. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror på en bevissthet på den andre siden, at det er en smertefri tilværelse og at det mest lidelsesfulle ved dødsfall er å sitte igjen med sorg, savn og smerte. Da gikk det gikk opp for meg hvor utrolig viktig hver dag i livet er. Hvor ufattelig mange muligheter som finnes hvis vi velger å se dem og gripe dem!
– Hvis jeg nå skal dø av kreft så gikk livet veldig kjapt, lød min indre dialog.
– Hvorfor har jeg spart så mye? Tenk på alt jeg nå kanskje ikke rekker å bruke, ikke rekker å nyte? Hvorfor spiste jeg ikke mer god mat, trente mindre og lo mer? Jeg vil for pokker ikke dø med sparepenger på kontoen!
– Hvis jeg overlever kreften skal jeg ikke spare på noe, lovet jeg meg selv.
– Da skal jeg gripe livet, som en tyr ved hornene. Jeg skal ri den oksen for alt den er verd, piske den frem og få et helsikes ritt som blir så spennende og innholdsrikt at når min siste dag kommer skal jeg velte meg over, puste lettet ut og erklære: «Gudskjelov at det er slutt, for jeg hadde ikke orket en dag til!»

At jeg og familien nå nyter et deilig år på Sicilia er resultat av denne erkjennelsen. Vi er utrolig heldige som har fått denne muligheten, og jeg som overlevde kreften. Jeg er dypt takknemlig.
Og nå feirer jeg litt hver dag. For livet er ferskvare.
Nyt ditt som best du kan!

Her er boken min om hvordan jeg lærte meg å leve med brystkreft samtidig som vi tok den politiske kampen for brystrekonstruksjon til kreftpasienter (Aschehoug 2013):

Førsteutgaven:

Andreutgaven som del av Aschehougs selvhjelpsserie (2014):
https://www.norskeserier.no/_helse-sex-og-samliv/medisin/mitt-%C3%A5r-med-brystkreft-lise-askvik-9788203294402

 

3 kommentarer

Kritikk og politikk

Vi vanlige folk bør ikke ha konto i DNB.

Mobilen min ringte i forrige uke. Det var fra Dnb:
– Hei, jeg ser at du har tok ut alle penger fra Dnb og flyttet lånet ditt for en god stund siden. Hva skal til for at du kommer tilbake til oss som kunde?
Den hyggelige mannen ba om et svar og jeg kunne ikke skåne ham:
– Den dagen Rune Bjerke ikke lengre er toppsjef kan vi kanskje snakke sammen igjen.
Et stønn fra den andre enden.
– Okay…akkurat den er det litt vanskelig for meg å fikse, men jeg noterer meg det så får vi se.

Hvis du er millionær, en som kan diktere vilkårene i banken som er så heldig å ha deg som kunde, behøver du neppe å lese dette blogginnlegget. Men hvis du har normal jobb og en inntekt, kan du trygt lese ferdig. Og jeg beklager hvis du har konto i Dnb og blir provosert; nettopp du må lese alt!

La oss begynne her:
Ergrer du deg over høye bensinpriser?
Sammenligner du noen gang priser før du kjøper deg noe nytt?
Kjøper du varer på tilbud?
Hvis du ikke vurderer banken din omtrent en gang i året, behøver du ikke å kaste bort tiden med å handle på tilbud eller ergre deg over bensinprisene. Disse småutgiftene utgjør ingenting i forhold til hva banken din sannsynligvis skrur deg for. Særlig hvis du er kunde i Dnb.

Store banker har store tanker om seg selv. Dnb er Norges største, men er sjelden best på noe som helst i grundige undersøkelser som ser på vilkår som renter, lån, kortbruk, forsikringer og andre banktilbud. Flere andre storbanker er også for dårlige, men sjeldent mer arrogant overfor vanlige folks behov enn Dnb.

Samfunnet trenger banker for å beholde orden og tillit til pengemarkedet. De har et viktig samfunnsoppdrag. I tillegg har banken eiere som gjerne vil tjene penger på samfunnsoppdraget, og det er selvsagt helt greit. Problemet oppstår når Rune Bjerke jobber mye hardere for eierne enn for samfunnet og kundene. I disse dager er du som er Dnb-kunde med å betale enorme utbytter så søkkrike saudiarabiske eiere og andre mangemillionærer kan stappe enda flere av dine kroner ned sine allerede vulgærfulle lommer. Og når Dnb gikk 20 milliarder i overskudd i fjor og hadde råd til en utbyttegrad på 30 prosent kan du ta deg faen på at dette er penger du og kundene heller skulle hatt glede av gjennom bedre vilkår. Hvis du kunne tenke deg å bruke pengene dine på noe som helst annet enn å gi dem til disse folka så anbefaler jeg deg et bankbytte. Faktisk er ikke alle bankeiere like ublu som Dnbs.

(…fortsetter under bildet)

Jeg var en idiot. Hvis du, som meg, var Dnb-kunde i 2013, så var vi begge med på Rune Bjerkes «spleiselag». Selv om statsministeren sa det ikke var nødvendig, håvet Bjerke inn langt mer enn behovet tilsa fra alle Dnbs rentekunder, og han påsto at det måtte til for å dekke det økte statlige kravet til egenkapital. Hele 1500 ansatte mistet jobben fordi banken «måtte» stramme inn. Du har vel ikke glemt at Rune Bjerke, med en årslønn på drøye fem millioner, fikk en 26% økning i bonusen akkurat det året?
Jovisst var det et spleiselag: vi bankkundene spleiset på topplederens enda feitere bonus!
Bjerke skulle selvsagt ikke fått bonus, men sparken.
Og dette har jeg tatt opp med ham i klare ordelag på twitter, så han blir ikke overrasket hvis han leser dette blogginnlegget fra meg. (Hei Rune -skam deg!)

 

Så kjære forbruker: hvorfor har du akkurat den banken du har?
Fordi det kjennes trygt?
Har du «alltid» brukt den samme banken?
Kanskje du ikke har så mange velge mellom?
Får du personlig service?
Gir de deg beste betingelser?
Mange er glad i banken sin. Det kan gi trygghet å ha den samme banken lenge.
Jeg sier ikke at det er bortkastet, for trygghet er en god følelse.
Men desto lengre det er siden du sjekket din bank opp mot alternativene, jo større er sannsynligheten for at du har for dårlige vilkår.
Vil du gjerne sponse banken din med noen tusenlapper i året? Hvis ikke, må du avklare med deg selv om den «personlige servicen» du får er verd 5000 kroner i året? Kanskje 10.000 kr eller 17.000?
Og husk; enhver bank forsøker å holde på deg som kunde. Jo bedre service du får fra banken din jo mer skeptisk bør du være.

«Trygt som banken» gikk fra å være en sannhet til en vits under bankkrisen på nittitallet. Du må ikke være naiv. For deg er kanskje bank en tillitssak, men for banken er det milliardbusiness. Banken gjør ingenting for å være grei; den pleaser deg for å at du ikke skal tenke på hva du betaler for å bruke dem fremfor en annen bank.

Mye tyder på at landets største bank også er den mest kyniske. Og det er lett å utnytte kunder som ikke stiller krav. Hvis flere kunder la press på Rune Bjerkes bank ved å forlate Dnb ville banken bli tvunget til å ta mer hensyn til kundene. Ved å la være å bytte bank taper alle kundene potensielle bedre kår. De som vinner mest på det er de som behøver det minst; eierne.

Jeg bytter bank omtrent en gang i året. Minimum hvert annet år. Jeg har i tillegg til Dnb hatt SEB, Postbanken, DinBank, Sparesmart.no, Bank Norwegian, Scandiabanken og BN-bank som jeg har nå. Jeg synes de har vært stort sett akkurat like bra. Og det er slett ikke vanskelig å bytte. Dessuten finnes egne meglere som kan sette bankene opp mot hverandre for deg. Og du kan enkelt gjøre det selv med hjelp av for eksempel Finansportalen.
Det tar deg maks en time å fikse det meste. Du kan altså i løpet av et kjapt søk og et bankbytte tjene flere tusenlapper på 60 minutter!
Men du har kanskje så god råd at du kan la være?

På sikt kommer politikervennen og maktelitisten Rune Bjerke til å vandre vekk fra toppstillingen i Dnb, sannsynligvis med en feit fallskjerm, og over til en annen overbetalt lederstilling -med en ny, ublu fallskjerm. Dersom banken da har klart å ta grep og sette kunden før eieren skal jeg vurdere å komme tilbake. Enn så lenge tillater jeg meg å tvile på at det vil skje uten at vi kundene tar kontrollen.
Godt bankbytte!

 

PS: Den beste grunnen til å beholde Dnb synes jeg er at det jobber mange fine folk der. (Hei Dagfinn <3) Men det gjør det nok også på Statoil´en der du bor. Ville du vært trofast mot Statoils trivelige folk hvis du sparte 4000 kr. i året på å fylle hos de like hyggelige folka på Esso rett over veien?

PPS: La meg hør fra deg i kommentarfeltet; når byttet du bank sist?

 

 

56 kommentarer

Skråblikk

Hjelp, jeg blogger!

Er du en rutinert bloggleser -eller nybegynner som meg?
«Jøss, er ikke blogging helt 2013, da?» svarte jeg da jeg nylig ble spurt om ikke jeg skulle i gang snart. Jeg hadde aldri vurdert å begynne å blogge.

Men så, i oktober møtte jeg Ørjan Burøe i en tv-innspilling. Han begynte å skrive daglig for et halvt år siden og han fortalte inspirerende om hvor gøy det er. Jeg begynte å følge oppdateringene hans, på en underholdende hverdagsblogg med skråblikk på livets underfundigheter. Jeg humrer og hygger meg mens jeg leser, og så utvider jeg horisonten til også andre bloggere. Dette er jo både nyttig og kjempegøy!
Jo, dette vil jeg også gjøre!

Jeg er blitt beskyldt for å være «kronisk meningsytrende» -og det er helt sant. Nå har jeg har ti måneders permisjon fra mitt kjære P4, og ingen meggesendinger å bryne meg på sammen med hele Norges sjefmegge og min åndsmor, Astrid Gunnestad. I august i år satte vi oss i bilen, mannen min, sønnen vår og bikkja vår -og vi satte kursen mot sør. Etter en uke var vi fremme på Sicilia. Her skal vi bo til juli 2016. Dette året gir meg nye muligheter, tid og tankerom. Tid til å lære italiensk, til å hvile. Til å skrive – tid til å blogge!

Nå som jeg ikke har daglige sendinger på P4 skal bloggen få være mitt vindu mot verden. Og jeg håper å få øye på deg! Du må veldig gjerne komme med ris og ros, gjennom kritikk og dialog blir bloggen bare bedre, og vi må tåle å bryne oss litt!

PS: Hvis du lurer, så vil bloggen min ikke inneholde betalt omtale:
Hvis jeg har noe å skryte av, så deler jeg kun fordi jeg virkelig mener det.
– Og det jeg setter i vrangstrupen vil jeg omtale uten skånsel -også dét helt uten vederlag…
I morgen skal du få vite hvorfor ingen vanlige folk bør ha konto i DNB.

Og hva denne gjengen gjør til sengs får du også lese på bloggen…med tid og stunder. 

 

3 kommentarer

Uncategorized

Jeg tjuvstarter min egen blogg…

…for å fortelle at jeg bor på Sicilia dette året -frem til juli 2016- og nå drar jeg hjem for å holde et nytt meggeshow med hele Norges sjefmegge på fredag. Det skal ikke på lufta dessverre, vi skal underholde for omlag 200 gladjournalister i Parat Media. Det pleier å bli ellevilt når vi inntar scenen og slipper oss fri – så dette blir gøy!
Eller som Astrid sier: vi skal i hvert fall ha det kjempegøy, så får publikum klare seg som best de kan…

Jeg begynner å blogge på ordentlig når jeg kommer hjem til middelhavsøya på lørdag. Og hvis du vil så kan vi ha fast følge her; fast bloggfølge.

37 kommentarer