Lise Askvik
Kritikk og politikk

Terningkast én til statsråden over liv og død

Published on: desember 20, 2015 at: 20:19
6 kommentarer

Etter tidenes juks og jug fra ledere og politikere, blir fremtidens valuta integritet. Dette er helt nødvendig for demokratiets tillit og fremtid. Da blir folkets dom over våre tillitsvalgte politikere viktig. Her er noen av mine vurderinger.

norvectbilde

Jeg innrømmer at jeg var lettet da landet fikk ny regjering i 2013. Som stadig mer skuffet Ap-velger gjennom alle foregående Stortingsvalg fulgte jeg med økende bismak den rødgrønne regjeringen som ble mer og mer arrogant. Den hadde alle muligheter til å forme Norge akkurat slik de ville:
1) De rødgrønne hadde mye mer oljepenger enn deres villeste budsjetter regnet med
2) de hadde parlamentarisk flertall i Stortinget, med gjennomslag for alle forslag
3) og mesteparten av norsk media på sin side –så kritikken uteble.

Men «mitt» Ap lot Norge forfalle; skoler, sykehus, forsvar, jernbane, veier, fengsler, ja nesten all offentlig sektor, med unntak av kulturen. Jeg så et ledersjikt som dekket hverandre og tillot store feiltrinn uten at det fikk konsekvenser -så lenge man hadde de rette kontaktene. En nasjon som brukte enkelte PR-byråer og deres tvilsomme metoder for å fremstå som mye bedre enn de var. Og som la mer vinn på å blende på den internasjonale arena, enn på å holde orden hjemme. Jeg foraktet etter hvert Ap og denrødgrønne regjeringen. Av denne gjengen hadde jeg forventet integritet, lojalitet med folk og skattebetalere. Å si en ting, men å gjøre noe helt annet, ble Ap i et nøtteskall.

Jeg stemte verken H eller Frp i 2013, men regjeringsbyttet ble et håp om nødvendig endringer, om konsekvenser for maktfolk som tok seg til rette på folkets bekostning og om nye og nødvendige løsninger, om lojalitet med folket. Vi har begynt å se at det får konsekvenser å gjøre som man lyster, selv som toppleder i Norge. Det er lovende. Men langtfra alt er like imponerende fra dagens regjering.

terning2

Statsminister Erna Solberg: terningkast fire
Hun er tøff. Tenk deg, ved valget i 2013 må Erna ha trodd hun skulle styre en oljesmurt nasjon gjennom vekstdager, slik de foregående åtte, ti årene hadde vært. Så brøt stormen løs; oljeinntektene stupte, Europa og Norge måtte ta imot titusener av traumatiserte og hjelpetrengende flyktninger og i tillegg klarte hennes egen miljøminister å sette enda mer (og gledelig) strupepress på oljeselskapene. Vi lever i raskt omskiftelige tider. Erna synes å ha kontroll og det trenger nok folk å se, men hun har fått mange, store og nye bekymringer. Jeg synes hun er sterk og stoisk.
Stort minus: Erna fremsto som helt retningsløs i den opprørende og skammelige Dalai Lama-nekten. Å foretrekke Kinas vennskap, og dyrke eget håp om handel og enda mer fortjeneste til Norge, fremfor å møte en av verdens fredsfyrster og styrke de menneskerettigheter han står for, var et knefall hun fremdeles blør fra begge knærne etter. Her tapte Erna stort fra sin integritetskonto.

Finansminister Siv Jensen: terningkast fem
Siv har klart den kunsten det er å bevare sin folkelighet (tilsynelatende), selv i omgang med Norges mektigste og mest prestisjebevisste byråkrater. For det er finansdepartementet som styrer Norge, og ikke folkets behov. Gjennom åtte oljesmurte rødgrønne år, med en sosialøkonom på toppen, ble hans like gjort til statens overhoder; økonomi og økonomier skulle styre Norge. Penger ble alle tankers sentrum, selv i verdens rikeste land. Særlig i verdens rikeste land, faktisk.
Hvilke diskusjoner Siv har med byråkratene sine, og i hvor stor grad hun får gjennomslag, er litt vanskelig å si. Men det ser ut som om hun har beholdt humøret, og det tyder på en følelse av mestring. Jeg mistenker dessuten mange av byråkratene i dette departementet for å ha vært Frp´ere lenge før Siv ble deres overhode.
Sivs største overtramp var å innvilge landets rike elite uhyggelige, skattemessige fordeler –samtidig som våre aller svakeste, syke og døende pasienter stadig blir nektet livsviktige gjennombruddsmedikamenter -med den opplagte løgnen «Norge har ikke råd». Dersom Siv og finansdepartementet hadde hatt lojalitet til de svake ville de hjulpet disse aller svakeste skattebetalerne. Selv når det ikke er en lønnsom, finansiell investering. Finansdepartementet burde hatt en etikk, føle seg pålagt å utvise omsorg og lojalitet også med de svakeste.
Likevel: Siv har aldri lagt skjul på at dette er Frps politikk. Hun har integritet og gjør mye av det hun sier hun skal gjøre. Også har hun bidratt til at pensjonsitpar har fått bedre økonomi. Ille selvsagt at de enda mer trengende, nemlig enslige minstepensjonister, ikke får samme og enda mer nødvendige hjelp.

Helseminister Bent Høie: terningkast en.
Gjennom de rødgrønnes overgrep mot helsesektoren, ga Bent Høie tydelig uttrykk for selvkritikk for den støtten Høyre ga Aps helsereform tilbake i 2001; Høie lovte omgjøring; foretaksmodellen skulle vekk, de regionale helseforetakene skulle legges ned med Høie som helseminister. (Helsereformen omgjorde sykehusene fra menneskeforvaltning til inntjeningsfabrikker med mennesker / «boimasse» og behandlinger / «produksjon» som innsatsfaktorer).
Som leder av Stortingets helse- og omsorgskomite hadde Høie mange, svært gode, soleklare løfter, forankret i pasientlojalitet. Så kom han i posisjon og vips; han forandret mening om det aller meste. Etter et halvt år var det ikke lengre mulig å høre forskjell på Høyres helseminister Bent Høie og Aps siste helseminister Jonas Gahr Støre.
Alle som kjenner politikkens innside sier det samme: Bent Høie har et godt hjerte, men ingen ryggrad. Han gjør akkurat som de mektige helsebyråkratene sier han skal gjøre og disse maktmenneskene behøver aldri å stå til ansvar for folket ved valg. Tålmodighet med Høies løfter vil ikke gi uttelling. Han er maktesløs, en nikkedukke og nå har de fleste som trodde på Høie mistet håpet. Helseministeren er regjeringens største skuffelse for svært mange av landets hjelpetrengene, eldre, pasienter, helseansatte og rehabiliteringssektoren. Jeg har sluttet å twitre ham også – nå twitrer jeg rett til Helse og omsorgsdepartementet. Det er her alle avgjørelser blir tatt.
På plussiden synes Høies innføring av mer oversiktlige pakkeforløp for kreftpasienter. Men også denne omleggingen har klare slagsider.
Til Høies forsvar skal sies at han har den tøffeste jobben i regjeringen. Men han påstår at han elsker den og det er kanskje ikke så rart, for han har tilsynelatende gitt opp å utføre nødvendig endringer og nå bare surfer han på statsrådspriviligeiene så lenge de varer. Hvis regjeringen og Høie hadde han holdt seg til og virkelig slåss for -og fått til- det han mente da folket stemte ham inn, ville Høie vært regjeringens stjerne.
Høie burde absolutt vært byttet ut. Gjerne med handlingskraftige Monica Meland, som foreslått av helsekøen.no. At Erna lot ham sitte ved utskiftningene viser med all tydelighet at heller ikke denne regjeringen evner eller ønsker å gi det mest grunnleggende i samfunnet: liv og helse – ny og nødvendig prioritet. Den «nye» sykehusplanen likeså; tannlaus og uten visjoner. Høie tråkker vannet for regjeringen. Imens forstrekker landets helsearbeidere seg for å dekke gapet mellom pasientens behov og systemets tilbud – og altfor mange pasienter lider og dør.
Ettertiden vil ikke være nådig i sin dom over Bent Høie med mindre han har tenkt å utføre mirakler disse hans siste to år. Og det er det ingen som tror på lengre.

Om to avgåtte statsråder:
Arbeidsminister Robert Eriksson: terningskast fem
For en som aldri har stemt verken H eller Frp var det overraskende å kjenne begeistring over Robert Erikssons prosjekt: han var med å ansvarliggjøre en sjef som tidligere hadde kunne surfe gjennom tilværelsen, uansett resultater av den jobben de gjorde. Statsrådens kraftfulle spark i baken til NAV-sjefen som ikke gjorde jobben sin til folkets beste var en demokratisk opptur. En statsråd som våger å legge seg ut med mektige byråkrater er akkurat hva Norge trenger. Etterfølger Anniken Haugli bør ha baller nok til å fortsette dette arbeidet for ikke å bli en stor skuffelse.

Miljøvernminister Tine Sundtoft: terningkast en –og seks!
Lenge var hun det pinligste intervjuobjektet norsk media kunne få tak i, når hun gang på gang var helt ublu i sine gjentakelser av det ene budskapet PR-agentene hadde bedt henne svare, uansett hva journalistene spurte om. Jeg måtte flere ganger slå av radioen fordi det ble så smertefullt å høre på. Å late som om denne regjeringen har noe reelt ønske om å ta skritt for miljøet var og blir en avledningsmanøver, og Sundtoft hadde en umulig oppgave. Det var overtydelig:
At hennes eneste bragd ble utført på den internasjonale arena i Paris, viser hvordan regjeringen kun gir etter i miljøsaker når hele verden stiller som forventningfulle tilskuere. At Sundtofts bidrag til bragden – en ny og konkret klimaavtale– endte med sparken for Sundtoft er like betegnende.
At Sundtoft gikk ut av drittjobben med et stort, lettelsens smil er det endelige beviset.

Hvilke politikere og politiske trekk har du bitt deg merke i?

Del
6 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Ville du bodd her ett år (eller mer eller mindre)?

Published on: desember 18, 2015 at: 19:39
6 kommentarer

Jeg har lovet Marcello, den skjønne landlorden vår, å fortelle deg at vårt herlige, sicilianske hjem er ledig fra neste høst; september 2016.  For da har vi reist hjem til Leirsund. 
Sånn i tilfelle du, eller en du kjenner, skulle vurdere å gjøre som oss; unne dere et år i himmelen?
😀

Huset har herlig basseng, fire soverom, stor hage med oliven, mandarin- og appelsintrær, hibiscus og kaktus. Her er stor stue med peis og et trivelig kjøkken. Balkonger i tre etasjer og havsutsikt, stranda ligger 600 meter unna. Utenfor porten ligger en økologisk drevet sitronplantasje med verdens hyggeligste Salvatore som trepasser. I landsbyen ligger fire barneskoler.
Siciliansk sjarme hele veien <3

Kanskje ikke så overraskende at dette kan anbefales?

Foto ved Espen Solli / Se og hør:
SOH utenfor basseng
SOH i porten m bisniss

soh kjøkken

Soh sitron
soh skolen

 

 

Del
6 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Ikke akkurat Jesus

Published on: desember 17, 2015 at: 18:36
0 kommentarer

Det var engang en liten gutt. Han ble ikke født i en stall, men absolutt under fattige kår. Han var så heldig å finne sin egen diamantgruve da han var 18 år. Hva skulle han gjøre med rikdommen?

fattiggutt

Han visste godt hva armod og sult var. Derfor delte han delte nøysomt ut hjelp til alle i familien. Etter hvert ga han også til venner og så til hele landsbyen. Alle fikk det bedre. Landsbyen trengte et sykehus. En skole. Nye veier og et fengsel. Den rike unggutten syntes det var rett og rimelig at han kunne betale for dette. Men folket i landsbyen følte et solidarisk ansvar så de bidro alle litt, hver og en etter evne. Samholdet og samfunnet vokste seg sterkt. Landsbyboerne takket ham. Barna, arbeiderne, de gamle og syke elsket ham. Han var dypt lykkelig og tilfreds. Rausheten hevet ham over flokken og snart begynte de andre å se på ham med litt andre øyne. Gutten ble til mann og han fikk ny selvtillit.
Landsbyen blomstret.

Det var kanskje ikke så rart at den snille rikingen ble valgt til landsbyens ordfører. Det skulle på sett og vis bare mangle. Som ordfører ansatte han venner i viktige stillinger og forsøkte å gjøre de fleste til lags. Aller lengst strakk han seg for sine nærmeste. For det var disse menneskene som speilet ham som den storkaren han nå var blitt; de laget fester for ham, skrøt ham opp i skyene og holdt ham frem som et forbilde. Landsbyens gamle, skolebarna, arbeiderne og de syke folk så han ikke mye til lengre. Tiden strakk ikke til. Og hvorfor skulle han bruke sin tid på disse små, når han heller kunne spise kirsebær med vennene sine? Hadde han ikke fortjent det?

Ordførerens selvbilde krevde stadig mer oppmerksomhet og applaus. Heldigvis hadde han gamle venner som redaktører i landsbyens egen avis, i radiostasjonen og i tv. Disse skrev vakkert og oppbyggende om ham. De kritiserte ham sjeldent. I bystyret var ulike interesser representert, men ordførerens venner var i flertall, så han fikk gjennom alle sine forslag.
Og ut av gruven rullet togene hver eneste dag, fullastet av diamanter.
Småkongen formet landsbyen akkurat som han ønsket.
Uten kritikk og med bystyrets flertall i lommen.

Med et stadig mer plasskrevende ego ble kommunestyresalen og landsbyen snart for liten. For å øke sin popularitet kontaktet han et PR-byrå som fikk fett betalt for å finne på små og store triks, sannhet og løgn om hverandre, for å fornye og forbedre småkongens omdømme. Med enorme poser, stappfulle av diamanter, tok PR-agentene ham med til andre landsbyer. Selvsagt vekket han voldsom beundring, applaus og begeistring. Han fikk venner over alt der han strødde omkring seg med gaver og fortalte om landsbyen der hjemme -den han hadde bygget til å bli himmel på jord. Tilhørerne jublet uhemmet! Småkongen var blitt til en storslått keiser. Og han solte seg i egen stråleglans.

(Fortsetter under bildet)

rikmann
Mens han nøt sine velfortjente og berusende PR-reiser, mistet Keiseren interessen for landsbyboere hjemme. Derfor så han heller ikke lenger den store nytten i å gi landsbyen mer enn han måtte. For syns skyld lot han som om han brydde seg, og han betalte det mest nødvendige. Omtrent samtidig oppdaget Keiseren -til sin store forundring- at det virket som om mange der hjemme var gått lei av tiljuble ham? Og det til tross for at PR-byrået hadde stått på hodet og insistert på at han var jordens eneste feilfrie menneske! Uten landsbyknølenes gunst var det ingen grunn for Keiseren å hjelpe dem. De eldste og de yngste hadde uansett ikke vett eller krefter til å klage når han sluttet å betale. Ei heller de syke. Sånt pakk behøvde han ikke å anstrenge seg for. Men de gamle vennene i kommunestyret, de sørget han for å holde tilfreds. Og de fortsatte å hylle Keiseren – så høylytt at folkets protester ble overdøvet. Med et knapt (kjøpt og betalt) flertall i kommunestyret lot han vennene kutte i pengestrømmen til folket med det lett nedsettende argumentet «Vi har ikke råd til alt». At sannheten var at han ikke hadde vilje til alt, dekket PR-byrået over, på alle tenkelige og utenkelige vis.

Noen få av Keiserens gamle venner i media, falt ham irriterende nok i ryggen. De begynte å kreve at han, som deres valgte overhode, skulle stoppe forfallet i landsbyen. Jovisst var han klar over at det de hadde bygget opp sammen, i fattigere tider, nå var både utslitt og segneferdig. Men var det liksom hans feil? De urimelige røstene ble flere, og snart argumenterte nesten alle landbykrypene med at de hadde krav på fungerende sykehus, veier og skoler «fordi også de var med å betale skatt inn til felleskassen.» Hva pokker trodde de at de var? Folket truet med å kaste ham.
Men jernringen av Keiservenner tviholdt på status quo.
Og Keiseren snøftet foraktelig.

Enda høyere lød snøftet da Keiseren like etter ble ringt opp av gruvesjefen, med beskjeden om at diamantgruven hans nå var tom. Fullstendig tømt for diamanter. Null, niks igjen.

Så snikk, snakk, snute – hvem sine tårer vil sprute?

tårer

Del
0 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Om jeg kan hjelpe til? Klart jeg kan!

Published on: desember 15, 2015 at: 19:19
0 kommentarer

Det er så hyggelig å få entusiastiske henvendelser fra nordmenn som kunne tenke seg å å reise hit til Sicilia. Jeg fryder meg hvis mange flere får oppleve denne genuine perlen!

Når man velger (og er så heldig å få være) synlig i media, får man ofte tilbakemeldinger. Jeg også, og det er moro. Noen spør om hjelp til kortere og lengre opphold her under solen. Klart jeg bistår! Det er rett og slett herlig å få fortelle om denne vakre pletten på jord.

seher1

For å være helt ærlig forstår jeg ikke hvorfor Sicilia ikke er minst like populær som Mallorca -som jeg kjenner godt. Her er naturen like storslått, strendene like hvite, folket så varme og vennlige, maten enda bedre, barokkarkitekturen mer henrivende, prisene lavere – og vinen… Italia er verdens største vineksportør, ikke uten grunn. Her er Europas mest aktive vulkan (hun røk veldig her forrige uke), vi har pinjeskoger som maner frem troll og skrømt, her er pittoreske gater, legenders fødested -både St. Lucia og matematikeren Arkimedes levde og døde her- og Sicilia har sitt eget, ukjente Grand Canyon! Veiene er brede, gode og biltrafikken har roet seg. Jeg møter ofte mer høflighet i trafikken her enn hjemme. Mafia merker ingen turister noe til. Ei heller vi, eller sicilianere flest. Høvdingene sitter vel nå bak lås og slå. Jeg føler meg minst like trygg her som i Norge.
Og pussig nok; jeg har faktisk til gode å oppleve nordmenn som ikke blir mer enn gjennomsnittlig sydenbegeistret over Sicilia når de først har vært her. Men de finnes vel. Kanskje.
Men det er noe ved denne øya som treffer godt…

ETNA RYKER: sett fra fly på onsdag.
(Saken fortsetter under bildene)
2015-12-09 14.29.32

Mange spør om jeg kan hjelpe til og undersøke mulighetene for lengre eller kortere opphold og ferier her -og det er veldig hyggelig å kunne bistå! Så jeg svarer ja så langt jeg kan.
Hvis også du vurderer en tur og trenger noen tips, så ta kontakt og jeg kan i hvert fall anbefale både ruter og opplevelser. Min e-postadresse er lise.askvik@p4.no.

PS: Til våren planlegger vår venn Marcello å arrangere egne matreiser hit, med kokkekurs for gelato, pasta og annet godt – og med besøk ut dit de beste råvarene vokser, pluss bad, natur og kultur, som langhelg og ukesopphold.

 

LITE HUS: med stor utsikt ned i deler av Sicilias Grand Canyon: Cavagrande de Cassibile.

 

 

 

WP_20151128_13_30_47_Pro

NOEN holder stand og bader fremdeles.

2015-10-11 14.43.02

ETNA igjen. Hun tar seg en sigar.

2015-12-09 08.37.04

HUND og katt. Lokale sjarmører.

2015-10-17 09.20.46
FAMILIETUR: Koselige gater med hus og små, yndige balkonger i Siracusa. (Foto: Espen Solli /Se og Hør)

soh i oritiga

Del
0 kommentarer
 
Skråblikk

Hjemme i Norge, hjemme på Sicilia.

Published on: desember 12, 2015 at: 19:12
0 kommentarer

Det er godt å være på besøk i Norge noen dager. Leo (snart 10 år) og jeg er på reisefot.

Vi nyter å bli bortskjemt, vi storkoser oss som gjester hos familie og min venninne Anita. Leo har møtt skoleklassen sin igjen og hatt en herlig dag med gamle venner. Han la ut om språk, nye venner, den sicilianske skolen som verken har friminutter eller gir elevene lov til å gå ut i skolegården, om åpne dører fra alle klasserom og om lyd som gjaller i veggene.  Om at det når som helst i timen er lov til å sette seg på lærerens fang for trøst og kos. Lekser finnes nesten ikke. Den norske klassen lo og gispet om hverandre. Så fikk de brev skrevet på engelsk fra Leos sicilianske klasse. Utvekslingen har begynt.

Det er hyggelig å være hjemme, men det er småkaldt her i landet, gitt – selv om gradestokken sier fem pluss. Vi er blitt helt skrudd av den milde, sicilianske vinteren. Det er godt å være i Norge, men både Leo og jeg snakker om når vi skal «hjem» -og ble litt overrasket over at vi begge mener øya i Middelhavet. Hjem er der pappa Espen og Bisniss bor. Når vi flytter tilbake er Norge vårt eneste hjem igjen.

Snart skal vi hjem til sør og feire jul, litt på norsk og litt katolsk.
Her er noen ulike inntrykk fra vårt sørligste hjem:

WP_20151205_16_26_14_Pro

WP_20151121_14_11_54_Pro

 

WP_20151205_16_20_25_Pro

WP_20151124_08_09_44_ProWP_20151128_13_16_19_Pro

WP_20151128_13_29_11_Pro

 

WP_20151203_09_39_24_Pro

Del
0 kommentarer
 
Skråblikk

Hvis du liker Smash, er dette et must!

Published on: desember 11, 2015 at: 19:29
0 kommentarer

Haha, jeg har klart å finne på noe godt! Så her kommer en idiotsikker og idiotutprøvd oppskrift -og for å være tidsriktig kan vi godt kalle det for juleknask.

Hvis du liker Smash er dette midt i blinken. For hele ideen bygger på at munnen er glad i søtt og salt sammen, sånn som Smash, peanøttsjokolader og Snickers.

(Fortsetter under bildene)

WP_20151207_10_38_20_Pro

Først sauset jeg sammen en spiseskje sukker som jeg smeltet i teflonpanne. Da smøret var brunt, helte sønnen min utover en kopp med sukker. Det så i begynnelsen ut som Nordpolen, dette hvite, ujevne og runde kontinentet i hvitt. Snart begynte sukkerfjorder å smelte, i intrikate mønstre, der nede i panna. Vi stirret som hypnotisert og fulgte med på naturkatastrofen som bredte omkring seg der nede, stadig raskere og raskere gikk smeltingen! Etter bare to minutter var hele det snøhvite kontinentet smeltet til en mørkebrun masse. Tragedien var et faktum! Så da var det godt å trøste seg med tanken på at vi snart skulle få noe søtt i munnen. Aldri så galt var godt for gapet.

WP_20151207_10_29_52_Pro

Knekken helte vi over en haug med vanlig potetgull slik at den søte massen festet seg til flakene, noen i klynger og andre separat. Og vi husket å gjøre det over bakepapir, for dette kan feste seg godt! Når vi mente gullet hadde fått nok, laget vi striper og hauger av resten. Knekkmassen var knallvarm så det gjaldt å styre seg til den fikk kjølt seg. Det tok omtrent fem minutter- like lenge som hele prosessen frem til dette.

WP_20151207_10_30_42_Pro

Snart serverte vi herlighetene våre.
Ikke lenge etter var de borte vekk.

Del
0 kommentarer
 
Skråblikk

Gaver til jul?

Published on: desember 8, 2015 at: 14:04
2 kommentarer

Ønsker du deg en opplevelse til jul – nye tanker eller bare en god latter?
Eller vil du gi bort noe som varer både i hånden og i hjertet?
La meg i all beskjedenhet få presentere noen av mine bøker som kan bestilles online eller i alle bokhandler:

Kreft ga meg kraft / Mitt år med brystkreft (Aschehoug)
Gampeglis på rampevis (Nova)
Livsglede (Nova)
Helsesviket (Aschehoug)
(Fortsetter under bildene)

WP_20151208_13_03_20_Pro

Kreft ga meg kraft er min historie om den kreftreisen jeg ble tatt med på fra 2011, om de mestringstrategier som hjalp meg enormt, kampen for rekonstruksjon «Pupp til folket» og om behandlingens oppturer og nedturer. Om familieliv, tankestruktur og gleder under veis i et tøft pasientforløp – og mange, varme møter med hardarbeidende helseansatte. Dessuten handler boken om min gryende innsikt i et helsesystem som ikke tar spesielt godt hensyn verken til endel pasienter eller ansatte.
Boken er utgitt i tre opplag, det siste under tittelen «Mitt år med brystkreft« i Ascheougs selvhjelpserie. Her har jeg også skrevet et sistekapittel om rekonstruksjonsoperasjonen jeg fikk etter tre år.
Noen omtaler av boken i ulike kilder her. Og her, her og her.

Gampeglis på rampevis – dyredikt som biter litt- er en lystig bok for barn og voksne. Denne boken skrev jeg sammen med sønnen min Leo mens jeg var under brystkreftbehandling. Den inneholder frekke dikt og fargeglade illustrasjoner av fantastiske Turid T. Helgesen. Passer for barn fra 3 til 93 år -og kommer med lattergaranti.
10 kr fra hver bok går til brystkreftaksjonen Rosa Sløyfe.

WP_20151208_13_58_18_Pro

Livsglede – enda en bok for å løfte stemningen! Også denne rikt illustrert med grafikk, foto og akvarell fra Turdi T. Helgesen. Boken tar for seg 24 følelser fra øverste hylle og gir ideer, fakta, kuriosa og kunnskap om følelsenes kontraster og hvordan du kan gå fra minus til pluss-følelsen. Inneholder også små virkelighetshistorier som illustrerer følelsene.
Intervju om boken her. En av bidragsyterne til boken.  Intervju i KK.

WP_20151208_13_40_15_Pro

Helsesviket – min viktigste bok. Skrevet sammen med 17 helseansatte på alle nivåer og fra hele landet. Boken setter fokus på de delene av dagens helsesystem som feiler grovt og undergraver viktige deler helsesektorens mål: best mulig pleie for pasientene. Boken er skrevet i brevs form. De siste tre kapitlene har jeg skrevet – ett til media, ett til ansvarlige politikere og ett til almenheten. Bør leses av alle som interesserer seg for samfunnet og egen helse.
Omtaler av boken, i blogg, og i Tidsskrift for Den norske Legeforening.

Hvis du har lest en eller flere av bøkene må du gjerne skrive noen ord her.

 

 

Del
2 kommentarer
 
Skråblikk

Skal vi fortsette å dele på jordkloden?

Published on: desember 7, 2015 at: 18:47
4 kommentarer

Eller skal vi prøve å utslette dem vi ikke liker for å få hele kloden for oss selv,
til vår familie, vårt folk og vår rase?
I så fall; hvem skal vekk?


kloden

Skulle vi for eksempel tatt knekken på alle med brune øyne -da går jo også jeg med i dragsuget, men pyttpytt litt svinn må vi vel regne med. Hva om vi tar alle med mørk hud -inkludert de som blir skikkelig brune om sommeren? Eller hva med å fjerne de som tenker og tror annerledes enn oss?
Hm, jeg tror faktisk på reinkarnasjon – er det oss eller de som ikke tror som da skal vekk?

Huff, dette blir litt klinking, for hvem skal bestemme hvem som må bort? Er vi villige til å gå tilbake til dit hvor den sterkestes rett gjelder? Og i så fall, hvordan skulle vi fått tatt knekken på hele menneskeraser, land og kontinenter uten at de tok oss først?

Neida, jeg mener ikke at noe av dette er gode ideer. De fleste nordmenn holder menneskerettighetene for grunnleggende og har overhodet ikke noe ønske om å utslette andre. Men likevel er det forståelig å kjenne på en liten uro i disse dager når ulike folkegrupper møtes i store antall og kampen om ressursene blir mer tydelig.

Vi lever i en endringstid. Masseforflytninger av mennesker til Europa skaper en ny sammensetning i befolkningen, og nye konsekvenser dukker opp. Noen følger vil være tydelige, andre blir knapt merkbare. Noen vil være skremmende, andre mer nøytrale og en god del vil være berikende og oppbyggende. Hva du får ut av endringstiden kommer mye an på deg selv –og hva du ser etter. Dessuten avhenger enormt mye av hvilke signaler våre politiske ledere, media og sosiale medier bringer oss.

I urtiden gjaldt det for apemennesket primært å overleve. Dernest handlet det om å verge familien. Siden ble overlevelsen knyttet til klanen. Så landsbyen. Hele riker oppsto, senere kom nasjonalstaten og så kom de enorme unionenes tidsalder; våre dager. Med kriger, nød, ekstremisme, enorme folkemasser på flukt, og med trusler både fra nasjoner og naturkatastrofer, trer noen av våre primitive mekanismer frem: vi vil slåss for ressursene og sikre vår egen overlevelse.
Meg, min familie, min landsby –mitt land og min levemåte. Det krever disiplin, tankekraft og endringsvilje å se en ny tid i møte.

Spesielt hvis vårt fokus hviler på terrorfrykten. På ekstremismen. På mørkekrefter som kanskje også kommer i større monn fremover. Hvis vi ser tilbake i historien finner vi også historier om berikende, vakre og utvidende opplevelser som følge av at mennesker flytter på seg og møtes. Fremtiden kan komme til å bringe gledelige vendinger hvis det er disse vi klarer å dyrke frem. Det er ditt valg hva du skal fokusere på og hva du vil se etter.

Vi har dessuten ikke så mange valg;
hvis vi er enige om at vi ikke kan utslette hverandre og ikke skal fortsette å mase oss ut med krig og terror, må vi enten leve sammen og respektere at vi er forskjellige, eller dele kloden inn i ugjennomtrengelig oppdelte stykker der like folk må holde seg i samme geografiske område. Lik elever på skolen som ikke kan holde fred; de skilles ad med fysisk forflytning til hver sin ende av klasserommet.

Hvis vi ikke klarer å respektere hverandre blir kanskje dette en siste nødvendig utvei: Nordmenn, svensker, finner og islendere får holde seg i Skandinavia.
Kanskje øya Island kan varmes opp med lokk, byer og monumenter flyttes for å bli et fredelig hjem for israelitter?
Midtøsten for arabere, Afrika for afrikanere og så videre.
Usas blandingsbefolkning måtte få egne stater for ulike folk; ateister, kristene, rike, lystdrevne, økonomer, filosofer, sexavhengige og alle andre må kunne få velge seg hvor de ville bo. Det landet du velger, for eksempel ved 20-årsalderen, er der du må bo resten av livet. Besøk over landegrensens er ikke å tenke på, det blir bare uro og ufred av sånt. Dessuten må vi slutte å fly for det ødelegger miljøet.

(Fortsetter under bildet)

folk

Vi måtte forresten hatt et Smelteland også  – åpent for absolutt alle som ville dit, slik nesten hele verden er i dag. Kanskje det til slutt ville vise seg å bli et fredelig rike, hvis kravet for å flytte dit var at du måtte akseptere og respektere enhver person uansett ulikheter, så lenge du ikke begikk overgrep og levde i pakt med menneskerettighetene?

Er det en idé å forsøke å skape Smelteland i hvert land akkurat nå, slik at en sånn ny, streng verdensorden aldri blir nødvendig?
Det er ennå mulig å få det til.
 

 

 

Del
4 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Tenk deg at du selger alt du eier

Published on: desember 6, 2015 at: 20:31
0 kommentarer

Det eneste du velger å beholde er det du får plass til i en bag. En liten bag på åtte kilo, kanskje ni, men ikke ti.

bag

Du har en pc. En telefon og en lader. En tannbørste, lommebok, et kamera og litt klær. Ikke mer.
Utopisk? Uaktuelt? Uhyrlig?

Jeg har hatt spennende og veldig hyggelig besøk av en norsk venn her i vårt sicilianske hus. I dette vidunderlige steinhuset som er fullt av alt det vi stablet den store bilen vår full av, og krysset gjennom Europa med, i august. Av alt det vi har kjøpt mens vi har bodd her nede. Av hund, minner, hobbier og eiendeler av alle sorter. Min venn har bare med seg mobil og kamera i en liten veske. Resten av alt han eier i verden står i bagen på hotellrommet hans.

-Det kjennes utrolig godt nesten ikke å eie noe som helst, smiler han.
Jeg tviler, men han fester blikket støtt i mitt. Leiligheten i Norge solgte han for mange år siden.
-Jeg er fri fra tingene og lever på reisefot. Det er godt å reise lett. Hvis bagen min skulle bli borte så mister jeg ikke så mye.
Han trekker på skuldrene.

Jeg spør om han vil se øya. Barokkarkitektur? Shopping? Severdigheter, strender eller natur? Han ser mest storbyer på sine reiser gjennom geografien. Han vil helst se hjemmet vårt, og den lille byen vi bor i. Møte familien min. Han blir med på skolen og henter sønnen min. Han møter mannen min hjemme. Vi spiser lang og hyggelig lunsj sammen. Fire omkring bordet, kokte egg, småprat, ferskt brød fra bakeren og han sier at han liker min hjemmelagde smoothie. En tapper mann på mange vis. Han forteller om livet sitt. Så annerledes fra vårt på mange vis, bortsett fra at vi alle er på reise til Sicilia akkurat nå. Så hjelper han meg å rydde av bordet.
– Takk for maten, det var et veldig hyggelig måltid.

Mannen i førtiåra bor i sydlige land gjennom vinteren og reiser verden rundt resten av året. Har gjort det i flere år nå. Underveis tjener han akkurat nok til mat og et billig hotell, ved hjelp av pc´en sin og en nettlinje til Norge.
Han har ingen egen familie, men heller ingen dom han rømmer fra. Dette livet har han valgt seg med fullt overlegg. Når han besøker Norge fyller han dagene med rike møter med venner og kjente de få dagene han tilbringer der.
-Jeg er mer sosial når jeg er hjemme nå enn jeg var da jeg bodde i Norge med egen leilighet.
Globetrotterlivet har mange fasetter.

Vi diskuterer helsepolitikk. Mentalitet. Norge, utvikling og Europa-politikk. Han er belest, kunnskapsrik og meningsterk. Jeg lærer og lytter, deler mine betraktninger og kjenner hvor fint det er å snakke med ham. Vi har kjent hverandre i over 20 år, men ikke så nært.

Jeg gir ham en god klem før mannen min kjører ham tilbake til hotellet. Sønnen min dytter en ekstra banan og en vannflaske ned i gjestens den lille veske.
Mens jeg vinker dem avgårde spør jeg meg om min venn lever fattigere eller rikere enn de fleste andre.

Del
0 kommentarer
 
Skråblikk

Gi meg en gate

Published on: desember 5, 2015 at: 19:08
2 kommentarer

En gate med fasader, der folk har levd sine liv gjennom gode og vonde dager, gjennom brylluper og dåp, gravferd og høytider.
Gi meg en gate der fasadene favner generasjonenes hemmeligheter.WP_20151202_08_46_55_Pro

Vis meg en gate som forteller bare litt;
om preferanser, favorittfarger og retten til å gjøre hvert hus akkurat til sitt. Der ingen behøver å gjøre som naboen, raushet og lekenhet tillater hver å sette eget preg på eget hjem.
Vis meg disse byggene som røper noe om mennesket.WP_20151205_15_02_43_Pro

Ta meg til en gate der husene er gamle.
Der de har stått gjennom jordskjelv og uår, der hjemmene har tålt så mye mer enn noen skulle måtte. Hus som er forlatte, hus som står for fall.
Disse sjelefulle skallene som gjorde sitt beste, men likevel tapte kampen mot et annet.
Alene står de og lekker sin historie om forfall.2015-10-15 11.21.46

Led meg til en gate der et praktbygg sluker alt omkring; der allting handler om det ene, dette voldsomme, praktfulle, prangende og mektige. Der mennesker har overgitt seg, sluppet fri og blitt fanget; i ekstase, i frykt og i salighet.
Led meg dit hvor øyet ikke evner å ta inn mer enn bruddstykker av virkeligheten.
WP_20151113_16_46_38_Pro

Du vet det finnes gater, mange gater, der husene har mer enn nok med å holde ut.
Der ingen bryr seg synlig om at de er små, grå og like. Der funksjon rager over estetikk, og det rustikke fremstår som sin egen skjønnhet.
Der tryggheten ligger i å være en i mengden, og det er ingen hemmelighet for noen.
WP_20151115_14_00_38_Pro

Gi meg så en gate med hus som trenger folk.
Der murere, snekkere og skapende håndverkere forbarmer seg over fasade, gulv og tak og vegger. Gi meg en hel gate å bygge håpet i!
Byggene er avtrykk av våre lengsler etter trygghet, fryd og hvile. De skapes av forventninger, behov og muligheter.
Slik speiler og forteller hvert og ett av dem, små fliker av menneskenes ånd.

 

 

 

Del
2 kommentarer