Nå hadde jeg nesten mistet troen på deg, Bent Høie!

I dag holdt helseminister Bent Høie den årlige sykehustalen. Jeg har gått fra optimist til dypt skuffet og forbannet i løpet av hans 2,5 år som helsemininster. Dagens tale var et nødvendig glimt av håp. Men vi venter fremdeles på at han skal avvikle de regionale helseforetakene.

Bent Høie hadde i dag flere oppløftene poenger. Han påpekte at debatten om overbehandling ikke er «den rette inngangen», for i Norge sliter mange pasienter også med feilbehandling og for lite eller ingen behandling. For pasientene er dette svært alvorlig. Høie gikk så langt som til å kalle det en «systemfeil» når variasjonene er så store for skattebetalere som alle har krav på lik trygghet og behandling. Det er ikke vanskelig å være enig med ham. Og helsesektoren har dessverre mange systemfeil.
Blant de uforklarlige ulikhetene viste Høie til at brystrekonstruksjon for brystkreftpasienter spriker fra 51 til 96 prosent. Ulikheter som ikke er medisinsk betinget er selvsagt ikke akseptable. Nå krever helseministeren at lik behandling blir prioritert, og det er bra -så lenge de dårlige lærer av de beste, og ikke omvendt.

Mange fortvilede pasienter tar kontakt med meg og forteller om et helsevesen som mangler kunnskap og behandlingsmuligheter, selv om tilbudene finnes i land som Tyskland, Nederland og USA. Det er feks. på høy tid å ta den økende parasittproblematikken på alvor. Med klimaendringene blir disse bare flere og flere, sier også biolog ved UiO Petter Bøckman. Da må vi låne øre og øyne til internasjonal forskning. I Norge har frontene blitt så steile og så presisjebefengt at pasienthensynet virker helt tapt av syne. Deres fortvilelse er enorm og forståelig. I løpet av fjoråret gjorde heseministeren svært lite for denne pasientgruppen. Blogger Trine Dahlmann oppsummerer 2015 som et «begredelig år».

Bedre var det å høre at Høie fra nå av vil evaluerer sykehustoppene etter deres evne til å bringe frem dugelige, kvinnelige helseledere. I en bransje der 80 prosent av de ansatte er kvinner er det unaturlig at ledersjiktet består av gutteklubben. Det gjenstår å se om Høie virkelig vil følge opp dette kravet, og om manglende lojalitet med kvinnene vil gi seg noe som helst utslag for de eventuelle mannlige unnasluntrerlederne. Problemet er i hvert fall løftet opp, det gir grunn til optimisme.

Som tidligere Ap-velger har frustrasjonen over den drøye ødeleggelsen som partiet, med god hjelp av Høyre og Frp, forårsaket da de skaffet flertall for Helsereformen i juni 2001, sittet dypt. Jeg som trodde på Aps løfter om å «dele godene» og på deres tradisjonelle verdier om å hjelpe de svake, føler at «arbeidernes parti» ga oss velgere en støvel midt i trynet. Aps største bidrag til helsesektoren siden omleggingen med virkning fra 1. januar 2002, har vært å sette penger før pasienter. En illojal snuoperasjon som har satt sektorens hovedperson på sidelinjen, og stikk i strid med partiets påståtte verdier. Det er slutt mellom meg og Ap.

For det burde ha vært Aps oppgave å sette pasientens behov i fokus, men de gjorde altså det stikk motsatte. Og kanskje enda verre; til tross for utallige leserbrev, aksjoner, varslinger, demonstrasjoner, opprettelsen av Helsetjenesteaksjonen og mye mer, så har så langt har ingen i helse-Ap tatt selvkritikk og innrømmet behovet for å avvikle det vanstyre de innførte. Flere av de helt sentrale menneskene som jobbet frem helsereformen sitter fremdeles i partiet, blant dem Jonas Gahr Støre.

Selvkritikk er ingen vanlig politikerøvelse, det gjorde derfor ekstra godt å høre Bent Høie i dag utøve nettopp det. Ikke for helsereformens mange skader, men for at hans sykehustale i fjor bidro til stor oppstandelse omkring de kutt i lokalsykehusene han varslet for halvparten av landets sykehus. Om han bare uttrykte seg klønete i fjor, eller om han faktisk har endret mening etter å ha lyttet til fagfolk og pasienters protester, utdypet han ikke. Og det er synd, for en helseminister som både lytter og tar selvkritikk ville høstet godvilje hos helsefolket.

I sykehustalen var også Bent Høie en tur innom Utopia. «Vi skal ikke ha noen korridorpasienter», lovte statsråden. Da må jeg spørre ham hvordan det skal gå til? Norge har i dag blant vest-Europas aller laveste antall sykehussenger per innbygger, så hvis vi ikke skal ha korridorpasienter må vi enten bygge ut kapasiteten, og kanskje gjenåpne vettalaust stengte lokalsykehus? Eller så må syke folk nektes tilgang til sykehus. Bare på disse to måtene kan vi unngå korridorpasienter ved endel av landets overfylte sykehus. Jeg håper Høie tenker på det første fremfor det siste.

Da Ap trumfet og hastet frem vedtaket om reformen for 15 år siden var løftet at vi skulle få en «billigere og bedre helsesektor». Men det er slett ikke hva vi har fått i de fleste av landets sykehus og avdelinger. Tvert om. Sviket innen helse er så enormt fordi pasientene er så sårbare. Derfor skrev jeg boken «Helsesviket» sammen med 17 helseansatte. Og derfor sa Bent Høie i opposisjon mye av det samme som mange av de helseansatte; at vi må avskaffe fabrikk-organiseringen av sykehussektoren og innføre et system der pasienten er i sentrum av alle oppgaver. Høie lovet i dag at arbeidet med pasientens helsevesen fortsetter og at 2016 skal være gjennomføringsåret. Vil den blå politikken gi resultater som kommer pasienten til beste?
– Som sjefen min, Erna Solberg, sier: «Jobben er ikke gjort før pasienten merker forskjell», sa Bent Høie.
Vel, vi pasienter kommer til å gi lyd fra oss både nå og i fremtiden.
Ikke vet jeg om Høie og co har den rette oppskriften for å få orden på helsesektoren, men med den pasientfortvilelsen og de systemproblemene Norge pådro seg gjennom helsereformen, er jeg villig til å håpe på «hva som helst av nye grep». Norge trenger visjonære og handlingskraftige helsepolitikere. Politikere som ikke blir lagt i bakken av et mektig helsebyråkrati, en stab som aldri behøver å stå til ansvar for velgerne. Jeg har mistenkt Høie for å ligge under for byråkratiet. Måtte jeg ta feil.

Vi må håpe og tro at Høies valgløfte om å legge ned de regionale helseforetakene også materialiserer seg til mer enn luftig prat i denne valgperioden.
Tør vi gjette at Høyre planlegger å iverksette dette i første halvdel av 2017 for å vise handlingskraft rett før neste stortingsvalg?

Blir du med på tur?

Hvis du tar på deg skoene og blir med meg ut en tur her sør på Sicilia, skal jeg vise deg noen av øyas januarblomster og planter. Til øyets forlystelse. Kanskje du kan lære meg navnene på noen dem?

Selv tar jeg på meg den nyhekla lua mi og bikkja i bånd. Så svinger vi ut porten og etter bare noen meter kan vi se noen yndige blomster i to farger:

Så følger flere, herlige, farger og fasonger. Den ene her heter papegøyeblomst, den kjenner jeg igjen.

Utenfor et feriehus hilser to sicilianske gartnere blidt på oss. De vil gi oss noen vakre roser fra hagen. De mange sommerhusene her på Sicilia har innleide gartnere som passer på blomster, gress og trær gjennom hele året. – Eierne får ikke noen glede av disse rosene, så ta dem dere, smiler de to og klipper tornene av stilken mens de legger til: – Men ikke si hvor du fikk dem fra, da!

Klima og temperaturer har enormt mye å si for naturens muligheter til å frembringe ulike rariteter. For noen pussige skapninger!

Bougainvillea kjenner vi lett igjen. De stråler fargesterkt fra oss fra mange portrom, gater og hager!

Vi kommer ned til havet. Der vi stopper og nyter den rene luften, lyden av bølgene mot stranden. Og duften av gartner-rosene.

På vei hjemover morer vi oss over hvordan julestjerner vokser som trær her nede! Og at de røde faktisk ikke er blomsten, men blader. Julestjernens blomst er jo bittesmå og gule, og de sitter midt i de røde bladene. De blir vel bare røde til jul hvert år – som om de kan kalenderen?

Også i veikanten strutter beskjedne, men vakre blomster opp fra asfalten.

Fra et portrom velter disse ut:

Nå er vi  straks hjemme igjen, men vi stopper og nyter synet av enda noen paradisiske januarblomster.

Takk for turen!

Jovisst, det nytter å protestere!

2016 har startet med flere tragiske mobbesaker i media. I Malvik Kommune vedtok et knapt flertall av formannskapet rett før jul å anke en mobbedom de hadde tapt på alle punkter. I anken ville kommunen også gi mobberne anledning til å hevde sin uskyld i retten for å renvaske både seg og kommunen. Selv om det betydde å knuse offeret en gang til.

Heldigvis skrev den mobbete jenta, Line Sommer Hoel, et modig, åpent og hjerteskjærende blogginnlegg der hun forteller at hun er livredd. «Jeg ødelegges bit for bit».  Blogginnlegget ble lagt merke til, delt og lest av mange.

Da skjedde det fantastiske; i stort antall reiste folk seg i vrede mot de uvettige politikerne. Det var fantastisk å se så mange reagere på den dype urettferdigheten. Massene krevde i sosiale medier at den stygge anken måtte trekkes, selv om saken kunne ha «to sider». Den første dommen var krystallklar; kommunen hadde ikke gjort det de skulle da hun ble mobbet på ungdomsskolen. Folk var ikke i tvil om at hensynet til jenta måtte telle mer enn det omdømme kommunen forsøkte å redde i en ny rettssak. Alt posisjonspolitikerne i Ap (ordfører), Sp og Sv oppnådde var å vise hele landet en oppsiktsvekkende manko på vurderingsevne.

Oppstandelsen på sosiale medier gikk selvsagt ikke mediene hus forbi. Flere aviser og kanaler grep saken og dekket den fra begge sider. Folkekravet om å droppe anken økte. Bloggen til jenta ble delt og lest av nye av tusener gjennom fire, fem hektiske dager. Opprørte reaksjoner fra folk i bygda og hele landet vistes i innlegg, meldinger og tweets. Ordføreren mottok sannsynligvis flere hundre protester i en e-postkampanje jeg tok initiativ til, og bare fra denne ene facebooksiden rakk saken frem til 35.000. Politikere skrev brev, folk og menneskerettighetsaktivister presset på.
Men lenge hevet politikerne i Malvik seg over alle demokratiske spilleregler og svarte ikke på noen henvendelser. 

Inntil de i går kveld, da de endelig lot seg presse til å snu. Endelig  tok de til vett! Men tilbaketrekningen kommer på en måte som gjør at mange spør seg om dette bare er et utslag av folkets krav, eller om politikerne mener det de sier, og om de har lært noe – og innsett sin inhumanitet. «… vi mener at belastningen på enkeltmennesket i denne saken er og har vært svært stor.» Skal politikere trenge voksenoppdragelse fra hele landet for å innse at en slik anke ville være umenneskelig og et nytt overgrep? Hvordan mobbeofferet ville oppleve en ny rettsrunde hadde de full anledning til å innse, forstå og vurdere både før og etter vedtaket den 18. desember.
Nå bør ordfører Ingrid Aune komme med en krystallklar og ydmyk beklagelse både overfor henne som denne saken nesten har ødelagt, og til den bygda som har måttet tåle belastningen av uvettet.

For egen regning må jeg bare si at jeg sjeldent har sett maken til elendig politisk arbeid, ublu maktdemonstrasjon, manglende lojalitet med kommunens svake og fullstendig verdiløs politisk vurderingsevne. Politikere skal aldri glemme at de er folkets tjenere – og ikke herrer.

Jeg er dog uendelig lettet over at Line Sommer Hoel nå endelig kan legge dette helvetet bak seg og samle krefter til resten av livet sitt. Hun har vist mot og utholdenhet. Det nytter å si fra. Det nytter at folk forlanger anstendighet, selv fra maktfolk som har mistet kompasset. Takk for motet ditt, Line!
Jeg håper inderlig at det kommunepolitikerne i Malvik viste Norge var en engangsforetredelse. At det ikke var et stygt utslag av et bygdedyr der makt og skruppelløshet herjer. I så fall må mobbing bekjempes både blant elever og politikere i Malvik.

Til sist er jeg dypt rørt og svært glad for det fantastiske engasjementet folk mobiliserte når uretten ble så ublu. Det bor krutt i folkets vilje. Det nytter å protestere.
Sammen er vi demokrati. Det kan vi komme til å trenge i tiden fremover.

Vi trenger alle noen fans…

Alle mennesker trenger å bli tatt vare på, bli sett, hørt og tilhøre et fellesskap. Kjendisstatus sikrer beundring og plassen i flokken. I gamledager ble man livsvarig kjendis av å stå på scenen, siden tok flimlerretet og tv over. Nå er det youtube som gjelder.

For å bli kjendis på nettet er det gaming som gjelder. Og aldersgrensen på youtube er ikke-eksisterende. Dette er stort sett unge gutters arena. De store heltene har navn som Kime Plays, Preston Playz, Daniel Lange Plays og Extra Plays MC. De beste blant dem har følgerskarer som teller flere millioner unge nettspillere. Mange norske barn er også å se, og disse to kara kastet seg på for et par måneder siden. Navnet de bestemte seg for er «Richard og Peder Plays».

Nå har også de oppnådd sitt mål for 2015. «Det `e heilt sjukt ka vi har oppnådd!» Det slår meg, når jeg humrer meg gjennom denne videoen, at lykken ikke nødvendigvis er så langt unna. Det gjelder bare å sette seg lave nok mål.

Nå har jeg bidratt med mitt og blitt subscriber, kanskje du også vil?
Og nei, jeg kjenner ingen av dem – ei heller de sikkert stolte foreldrene eller andre i deres krets – jeg er rett og slett bare sjarmert og fascinert. Er du?

Se selv her.

Hvis du var politiker…

Hvis du var politiker – ville du blindt begått avgjørelser som tjente storsamfunnets økonomi, uansett om det betydde lidelse og for tidlig død for enkeltmennesker?
Vi er seks helsehekser som i dag har kastet hansken.

Hvis du var politiker, ville du bestandig satt systemets beste før enkeltmenneskets?
Ville du satt sparing før investeringer i syke og gamle – selv om dette ville gi større utgifter i form av lengre liv for eldre, som trenger pleie, tilsyn og pensjon?
Eller ville du våget å kreve endringer av systemskaperne om du syntes systemets krav gikk urimelig ut over enkeltmennesker?

Hvis du var politiker, ville du våget å ta makten fra byråkrater som gjennom mange år hadde vennet seg til å gjøre «sine ting på sin måte» -og som var mer redde for å begå kravfeil enn for å si fra når noe ble opplagt feil?
Ville du våget din egen karrière og risikert umoralske reprimander for å få til et system med mer lojalitet hos samfunnets svakeste?

Nei, det er sikkert ikke lett å være politiker og systemvokter i dag. Men det nytter ikke å legge fra seg ethvert moralsk og anstendighetsperspektiv i økonomiens navn. «Vi har ikke råd til alt» er for enkelt. Hvis systemene våre er til for innbyggerne kan vi ikke behandle innbyggerne som om de er til for systemet.
Det handler om hva vi har vilje til å bruke av fellesskapets midler på.
Og fra politikerne, disse som har ment de har noe å bidra med og derfor stilt seg til valg, må vi kunne forlange lojalitet med velgerne, partiprogram og løfter de har avgitt. Vi skal ha integritet og ærlighet fra folk som har fått vår tillit gjennom valg.

Og hvis vi ikke får det, skal vi da bare sitte med hendene i fanget og godta at vi som finansierer dette systemet stadig blir utsatt for overgrep, eller skal vi protestere og benytte demokratiets muligheter for kritikk?
Vi er seks helsehekser som nå har tatt grep i en av landets mange tusen skrekksaker fra eldreomsorgen. Saken er dekket av NRK og Lofotposten.

http://www.nrk.no/nordland/hvor-syk-ma-man-vaere-for-a-fa-innvilget-plass-pa-sykehjem-i-flakstad-kommune_-1.12724257

http://www.lofotposten.no/flakstad/napp/nrk/kommune-far-kritikk-etter-utskriving-av-92-aring/s/5-29-157386

Sparer vi kroner fremfor liv?

Det er ganske ufattelig at våre politikere har satt bort jobben med å skaffe nye, livsnødvendige og naturligvis dyre medikamenter, til de samme folka som har i oppdrag å spare inn hundrevis av millioner på helsebudsjettene. Altfor ofte velger de å spare penger.
Norske pasienter dør før tiden og politikerne kan toe sine hender.

I dag bringer VG saken om dødssyke Tone som kunne fått leve både måneder og kanskje flere år – hvis hun ikke ble nektet medikamentet Kadcyla.
Hun er ikke den eneste som må dø for tidlig.
Og Kadcyla er ikke det eneste medikamentet vi lar være å tilby våre dødssyke.

Så hvorfor er det sånn?
Lederne for landets fire regionale helseforetak er ansvarlige for de store helseinnsparingene. De samme fire toppbyråkratene utgjør fire av fem i «Beslutningsforum for nye metoder». Dette rådet avgjør om pasienter skal leve eller dø. Noen ganger i året tar de stilling til om de synes effekten av nye medikamenter er god nok i forhold til den prisen de klarer å forhandle frem mot legemiddelindustrien. Ikke så pussig kanskje, men ofte synes de det er bedre å vise hvor dyktige de er til å spare store summer, fremfor å skaffe syke skattebetalerne livsnødvendige medikamenter.
Prisen for denne helsesparingen betaler de dødssyke pasientene og pårørende som sitter igjen med sorg og bitterhet over et system som kunne hjulpet dem, men som ikke tar seg råd til det. Og vi snakker ikke om uoverskuelige summer.
For dette handler ikke om manglende evne og økonomi.
Det handler om manglende politisk vilje.

Hvorfor tar ikke politikerne grep og overstyrer sparebyråkratene?
Nei, hvorfor skulle de det? Norske politikere synes tilsynelatende jevnt over å være enige i at det er dårlig pengebruk å «investere» i våre sykeste. Hvis de hadde ønsket å styrke helsesektoren, ville ikke Norge hatt den mest intense helsesparingen av alle OECD-land gjennom de siste 10- 15 år.  Både røde og blå politikere foretrekker å styre milliardbeløp inn i samfunnssektorer der pengene kaster av seg i form av inntekter, og ikke i form av liv, helse og overlevelse.
«Et samfunn skal dømmes etter hvilken behandling de gir sine svakeste».
Hvorfor godtar så mange at våre politikere nedprioriterer våre svakeste – samtidig som antallet overbetalte byråkrater bare øker og øker?

At de samme medikamentene kjøpes inn i våre naboland, påvirker tydeligvis ikke Beslutningsforum. Ei heller politikken. Selv ikke om medinene handles inn til en høyere pris av de fleste andre land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, beveger det helsemaktfolket. Men for en politiker som er avhengig av folkets gunst for å vinne neste valg er det ikke lurt å gå ut og si at han støtter et nei til viktige medisinske gjennombruddsmedikamenter. Da er det mye bedre å sette bort jobben med å si nei – til Beslutningsforun. Det var Aps helseminister Jonas Gahr Støre som innførte Beslutningsforumet. Etter at han ble presset til å gi dødssyke Matias Wilberg  og hans pasientgruppe medikamentet Ipilimumab i 2011. Høyres Bent Høie har valgt å videreføre Beslutningsforum. For disse byråkratene står ikke til ansvar for folket ved valg. Sånn får politikerne spart inn på helse og uten selv å måtte stå ansvarlige for det.

Hva med medisinindustriens ansvar?
Man kan godt si at medisinindustrien vet å tjene grovt på sine tjenester, og at de har hatt svin på skogen gjennom alle år. Det er sannsynlig. Men så lenge vi som samfunn tillater medisinindustrien å stå for den dyre og krevende medisinske forskningen må vi også godta at de tar markedsbetalt for sine tjenester. Alle helseaktører tjener penger på helse, selv enhver lege og pleier -og det er helt legitimt. Det koster omlag en milliard kroner å utvikle hvert nye preparat, og Norge har dessuten forhandlet en avtale som gir oss snittprisen av de tre billigste landene i OECD på blåreseptmedikamenter, så dette handler ikke mest om pris.
Staten har dessuten gjennom alle år hatt muligheten til å legge opp til mer statlig forskning og utvikling av nye medikamenter. Så lenge Norge og få andre land ikke har valgt å gjøre dette så må våre helsepolitikere forholde seg til at markedskreftene også får utspille seg innen medisinindustrien – fordi de har tillatt det.

Når utslagene blir så opplagt, hysterisk nådeløse som i Tones tilfelle, skal vi bare godta det?
Heldigvis begynner vi å bli mange som protesterer og krever mer etikk, medmenneskelighet og politisk ansvar i helsepolitikken.
De helseansattes har startet sin protest i Helsetjenesteaksjonen, som er åpen for alle som ønsker et styrket helsevesen. Du som mener at alvorlig syke mennesker -og skattebetalere gjennom lange arbeidsliv- har krav på statlig hjelp selv om de er alvorlig syke oppfordres til å melde deg inn.

Ingen kan forandre helsepolitikken alene, men sammen er vi demokrati i praksis.

Her og nå på besøk

Vi har hatt besøk av en god journalistkollega fra årene jeg jobbet i Norsk Ukeblad. Nå jobber dyktige Christin Lund som frilanser og hun har laget denne saken: Fra taket på vårt Sicilianske hus

Hva gjør du; nyter eller yter først?

Når du ser noe storslått, som for eksempel fullmånen i kveld; nyter du synet med hele deg, eller sørger du for å ta bilder først, sånn at du kanskje kan nyte dem senere?

Altså: hva prioriterer du: virkeligheten eller gjengivelsen?
Bilder er og blir en gjengivelse av virkeligheten. Det primære og ekte, er jo møtet mellom fullmånen, øyet og hjertet.

Da vi kom hjem fra barokkbyen Noto i kveld kjørte vi langs kysten. På himmelen over Middelhavet dukket en sprengfull måne opp fra bak noen skyer, den speilet seg så vakkert at vi alle gispet og lente oss fremover, som om det skulle gi et nærmere syn på saken. Så hvorfor er jeg raskere til å trekke opp mobilkameraet enn til å lene meg tilbake og bare ta inn dette storslåtte? Hvorfor er jeg villig til å ta til takke med kameraets dårligere øyne, når jeg heller kan bruke mine egne – direktekoblet til hele sanseapparatet?
Det er jo direkte irrasjonelt.

Jeg er dessverre typen som sørger for å forevige før jeg nyter. Det slår meg innimellom hvor dumt det er. Som journalist er jeg kanskje yrkesskadd, føler at jeg må dokumentere og dele før jeg kan ta inn opplevelsen selv. Enda jeg vet at jeg snyter meg selv for mye begeistring på denne måten.

For den umiddelbare begeistringen er alltid sterkest akkurat i det slike fenomenet dukker opp. Det er da nytelsen, entusiasmen og fryden bobler som heftigst. Så det er nettopp da vi bare skal sanse, nyte og lagre! Så kan heller mobilkameraet få se etter hvert. Slik som kveldens fullmåne. Den varer tross alt i mange timer og kameraet har tid til å vente.

Lyn er et annet fascinerende syn. De rekker man sjeldent å fange. Med mindre man er proff fotograf med topp utstyr og et hav av tid og tålmodighet. Selv er jeg godt fornøyd de få gangene jeg evner å fange et lyn med blikket. Da brenner styrken, råskapen og skjønnheten seg fast noen korte sekunder, kanskje kortere. Noe av lynets magi er just at jeg ikke stresser med å forsøke å ta bilde av det. Disse himmellysene er kun mulig å nye hvis øyet skulle være så heldig å treffe rett på. Gys og glede!

Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter. Og er blitt mye flinkere til å nyte livet etter at jeg hadde kreft og forsto at livet er ferskvare; at det må nytes nå, fordi en dag er det kort og godt over. Men kanskje jeg skal vurdere å bli litt mindre «flink til å dokumentere» og litt bedre til å nyte i 2016.
Er det en idé for deg også?

Årets julekort -med nytt familiemedlem

Vi har en lang og skamfull tradisjon for familiejulekort. Her er årets utgave, og nå er vi blitt fem! Bikkja vår Bisniss har høyst ufrivillig fått seg kone. Hun kom rekende og slo seg ned for noen dager siden. Hun er snill og renslig så hun får bli så lenge hun gidder. Vi kaller henne Pleasure.

I dag tok vi med både Bisniss og Pleasure til dyrlegen for å sjekke at begge er friske. De besto testene med glans. Så her er årets julekort fra Sicilia, utenfor vårt deilig hjem.

Vi feirer siciliansk jul i år og har tenkt oss til katolsk messe i morgen, på julaften, i barokkbyen Noto. Dette har vi bare muligheten til en gang i livet. Den må gripes, så det er mulig at nøttene til Askepott må klarer seg uten oss i år. Nei, vent nå litt – det er jo den 25. som er helligdagen her. Ja, da rekker vi Askenøtter i morgen og gudstjeneste førstedagen da. Halleluja, dette blir bra!

Dette blir uansett en annerledes og spennende jul. Sicilianske juletrær er forresten ikke helt som de norske. Her er et lite  utvalg:

Det blir nye blogger gjennom julen; enn så lenge ønsker jeg deg og dine kjære en minnerik og fredfull juletid.

Galt eller genialt?

Da vi flyttet hit ned til Sicilia i september hadde noen nettopp kjørt ihjel en katt i nabogata.
Selv om det er litt morbid fulgte jeg forråtnelsesprosessen med interesse.

(Fortsetter under bildene)

Som barn på Teie gård mistet vi innimellom katter vi var glade i. Noen gikk i skogen og døde, andre fant vi under tilhengeren, traktoren og i hønsehuset. Det var skrekkelige syn for oss barna: makk og forråtnelse er naturlig, men avskyelig. Som voksen kunne jeg følge katteliket som stank uutholdelig i sola, med respekt for naturens mange måter å sørge for at alt går i sirkler. Hunden min Bisniss var meget skeptisk til den gule hankatten i det svidde gresset.

Etter noen uker var det nesten bare skjelett og pels igjen av pus i den søplete veikanten.

Den heftigste lukten ga seg omtrent samtidig med at vi fikk vi besøk fra Norge, av min herlige verstevenninne og familien med tvillingjenter på åtte år. Da vi tre jentene gikk tur forbi den døde katten viste jeg dem skjelettet. Noen hadde vært der og rotet i restene! Kanskje en av løshundene? Vi fant underkjeven -og stirret: så utrolig lange tenner den katten hadde!
– Og se, der er hodeskallen også!
Tvillingene rynket på nesen, men var mer nysgjerrige enn frastøtt. Dette lille underet måtte vi undersøke nærmere: Jeg trakk rene hundeposer over hendene og plukket opp både over- og underkjeven. Dette var bakteriebomber av rang. Den ene hjørnetanna løsnet, og da den lå i plasthånden min så vi at den var over en centimeter lang!
– Skal vi ta hodet med hjem, spurte jeg tvillingene.
Jentene jublet – vi må vise den til mamma og pappa!

Kraniet stank ennå litt av forråtnelse, men de der hjemme lot seg motvillig fascinere. Vi blandet knallsterke klortabletter med en liter vann. Så la vi kattehodet oppi. Eventuelle kjøttrester og bakterier skulle gå harde dager i møte.
Etter to dager med jevnlig bytte av klorvann var kraniet knallhvitt og bakteriefritt. Tenner og bein var intakt og vi hadde nå studert, stelt og snakket om katten så mye at den nesten var blitt som et familiemedlem post mortem. Pus skulle ikke dø forgjeves. Tanna ble limt fast i kjevehullet og så dro til nærmeste billigbutikk der vi kjøpte gullspray. Kraniet fikk flere gulldusjer og vips;
Vi hadde nesten laget kunst!

Min kjære verstevenninne og familien måtte hjem etter en uke. Gullpus fikk være med tvillingene hjem til Lillesand. Kofferten med skatten forsvant på veien hjem, og vi undret oss over hva eventuelle tollere kan ha trodd og tenkt. Heldigvis dukket koffert og katt opp i Norge, så pus ble med jentene på skolen og både lærere og medelever har fått studere vidunderet.

Løskatten fra Sicilia døde ikke forgjeves. Den er blitt til både underholdning og undervisning.
Det var kanskje litt slemt å ta det hodet, kanskje pus burde fått ligge i fred. Eller kanskje det ikke var så ille når den fikk oppussing, beundring og evig liv i bytte?

I går gikk jeg forbi der katten lå igjen. Da så jeg at ryggraden fremdeles ligger igjen.
Nå lurer jeg litt på om gullspray på de ryggvirvlene kan bli til et pent halskjede…

(not!)