Nå hadde jeg nesten mistet troen på deg, Bent Høie!
I dag holdt helseminister Bent Høie den årlige sykehustalen. Jeg har gått fra optimist til dypt skuffet og forbannet i løpet av hans 2,5 år som helsemininster. Dagens tale var et nødvendig glimt av håp. Men vi venter fremdeles på at han skal avvikle de regionale helseforetakene.
Bent Høie hadde i dag flere oppløftene poenger. Han påpekte at debatten om overbehandling ikke er «den rette inngangen», for i Norge sliter mange pasienter også med feilbehandling og for lite eller ingen behandling. For pasientene er dette svært alvorlig. Høie gikk så langt som til å kalle det en «systemfeil» når variasjonene er så store for skattebetalere som alle har krav på lik trygghet og behandling. Det er ikke vanskelig å være enig med ham. Og helsesektoren har dessverre mange systemfeil.
Blant de uforklarlige ulikhetene viste Høie til at brystrekonstruksjon for brystkreftpasienter spriker fra 51 til 96 prosent. Ulikheter som ikke er medisinsk betinget er selvsagt ikke akseptable. Nå krever helseministeren at lik behandling blir prioritert, og det er bra -så lenge de dårlige lærer av de beste, og ikke omvendt.
Mange fortvilede pasienter tar kontakt med meg og forteller om et helsevesen som mangler kunnskap og behandlingsmuligheter, selv om tilbudene finnes i land som Tyskland, Nederland og USA. Det er feks. på høy tid å ta den økende parasittproblematikken på alvor. Med klimaendringene blir disse bare flere og flere, sier også biolog ved UiO Petter Bøckman. Da må vi låne øre og øyne til internasjonal forskning. I Norge har frontene blitt så steile og så presisjebefengt at pasienthensynet virker helt tapt av syne. Deres fortvilelse er enorm og forståelig. I løpet av fjoråret gjorde heseministeren svært lite for denne pasientgruppen. Blogger Trine Dahlmann oppsummerer 2015 som et «begredelig år».
Bedre var det å høre at Høie fra nå av vil evaluerer sykehustoppene etter deres evne til å bringe frem dugelige, kvinnelige helseledere. I en bransje der 80 prosent av de ansatte er kvinner er det unaturlig at ledersjiktet består av gutteklubben. Det gjenstår å se om Høie virkelig vil følge opp dette kravet, og om manglende lojalitet med kvinnene vil gi seg noe som helst utslag for de eventuelle mannlige unnasluntrerlederne. Problemet er i hvert fall løftet opp, det gir grunn til optimisme.
Som tidligere Ap-velger har frustrasjonen over den drøye ødeleggelsen som partiet, med god hjelp av Høyre og Frp, forårsaket da de skaffet flertall for Helsereformen i juni 2001, sittet dypt. Jeg som trodde på Aps løfter om å «dele godene» og på deres tradisjonelle verdier om å hjelpe de svake, føler at «arbeidernes parti» ga oss velgere en støvel midt i trynet. Aps største bidrag til helsesektoren siden omleggingen med virkning fra 1. januar 2002, har vært å sette penger før pasienter. En illojal snuoperasjon som har satt sektorens hovedperson på sidelinjen, og stikk i strid med partiets påståtte verdier. Det er slutt mellom meg og Ap.
For det burde ha vært Aps oppgave å sette pasientens behov i fokus, men de gjorde altså det stikk motsatte. Og kanskje enda verre; til tross for utallige leserbrev, aksjoner, varslinger, demonstrasjoner, opprettelsen av Helsetjenesteaksjonen og mye mer, så har så langt har ingen i helse-Ap tatt selvkritikk og innrømmet behovet for å avvikle det vanstyre de innførte. Flere av de helt sentrale menneskene som jobbet frem helsereformen sitter fremdeles i partiet, blant dem Jonas Gahr Støre.
Selvkritikk er ingen vanlig politikerøvelse, det gjorde derfor ekstra godt å høre Bent Høie i dag utøve nettopp det. Ikke for helsereformens mange skader, men for at hans sykehustale i fjor bidro til stor oppstandelse omkring de kutt i lokalsykehusene han varslet for halvparten av landets sykehus. Om han bare uttrykte seg klønete i fjor, eller om han faktisk har endret mening etter å ha lyttet til fagfolk og pasienters protester, utdypet han ikke. Og det er synd, for en helseminister som både lytter og tar selvkritikk ville høstet godvilje hos helsefolket.
I sykehustalen var også Bent Høie en tur innom Utopia. «Vi skal ikke ha noen korridorpasienter», lovte statsråden. Da må jeg spørre ham hvordan det skal gå til? Norge har i dag blant vest-Europas aller laveste antall sykehussenger per innbygger, så hvis vi ikke skal ha korridorpasienter må vi enten bygge ut kapasiteten, og kanskje gjenåpne vettalaust stengte lokalsykehus? Eller så må syke folk nektes tilgang til sykehus. Bare på disse to måtene kan vi unngå korridorpasienter ved endel av landets overfylte sykehus. Jeg håper Høie tenker på det første fremfor det siste.
Da Ap trumfet og hastet frem vedtaket om reformen for 15 år siden var løftet at vi skulle få en «billigere og bedre helsesektor». Men det er slett ikke hva vi har fått i de fleste av landets sykehus og avdelinger. Tvert om. Sviket innen helse er så enormt fordi pasientene er så sårbare. Derfor skrev jeg boken «Helsesviket» sammen med 17 helseansatte. Og derfor sa Bent Høie i opposisjon mye av det samme som mange av de helseansatte; at vi må avskaffe fabrikk-organiseringen av sykehussektoren og innføre et system der pasienten er i sentrum av alle oppgaver. Høie lovet i dag at arbeidet med pasientens helsevesen fortsetter og at 2016 skal være gjennomføringsåret. Vil den blå politikken gi resultater som kommer pasienten til beste?
– Som sjefen min, Erna Solberg, sier: «Jobben er ikke gjort før pasienten merker forskjell», sa Bent Høie.
Vel, vi pasienter kommer til å gi lyd fra oss både nå og i fremtiden.
Ikke vet jeg om Høie og co har den rette oppskriften for å få orden på helsesektoren, men med den pasientfortvilelsen og de systemproblemene Norge pådro seg gjennom helsereformen, er jeg villig til å håpe på «hva som helst av nye grep». Norge trenger visjonære og handlingskraftige helsepolitikere. Politikere som ikke blir lagt i bakken av et mektig helsebyråkrati, en stab som aldri behøver å stå til ansvar for velgerne. Jeg har mistenkt Høie for å ligge under for byråkratiet. Måtte jeg ta feil.
Vi må håpe og tro at Høies valgløfte om å legge ned de regionale helseforetakene også materialiserer seg til mer enn luftig prat i denne valgperioden.
Tør vi gjette at Høyre planlegger å iverksette dette i første halvdel av 2017 for å vise handlingskraft rett før neste stortingsvalg?
