Lise Askvik
Kritikk og politikk

Grå helse-eminense gikk av i svart

Published on: februar 21, 2016 at: 17:52
3 kommentarer

Når en av landets mest markante maktbyråkrater denne uken ble pensjonert fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), avla hun en respektløs sistehilsen til landets leger. 

Ingen som er interessert i helsepolitikk har klart å gå glipp av superbyråkrat Anne Kari Lande Hasles navn. Hun klorte seg fast i departementet til fylte 70 år, men denne uken var det ubønnhørlig slutt.

pressebilde AKLH

Lande Hasle var en sentral maktbyråkrat og lojal Ap-støttestpiller. Hun var med i utformingen av foretaksreformen før den ble vedtatt i 2001, og i gjennomføringen av den i årene etter. Hun har trukket i trådene og vært med å definere «sannheten» om tilstanden i helsevesenet, om konfliktene og linjene i helsepolitikken. Hennes sentrale posisjon har gitt stor makt og innflytelse over ulike helseministre og helseadministrasjoner.

I avisen Dagens Medisin blir Lande Hasle på gråten når ordet «byråkrat» brukes som et skjellsord. I det samme intervjuet hevder hun at «det er lettere å bli arrogant enn ydmyk når man blir tatt opp på legestudiet».

Hvis denne legeforakten har gjennomsyret hennes byråkratgjerning, kan det forklare noe av foretaksformens mål; å overføre makt og helsefaglige beslutninger fra leger, over til økonomer og byråkrati.
Noen omlegginger var nødvendige, men den raseringen hun var pådriver til, har vært en katastrofe for helsesektoren. Både for fagfolk og pasienter.
Mens helseledelser og byråkratiet har levd stadig fetere dager siden 2001.

Når media de siste ukene har dokumentert fryktkultur, regelbrudd og kynisme ved ledelsen i flere helseforetak, slår Lande Hasle straks fast at reformen var «en suksess». Selvransakelse og selvkritikk er tydeligvis ingen høyt skattet øvelse der i gården.

Viktigere enn selvinnsikten; formidler Lande Hasles uttalelser et rådende syn på helsefagfolket innad i HOD?
Ulmer legeforakten i helseledelsens flere nivåer, eller er det bare Lande Hasle?
Det må være lov å spørre om enkelte helseledere til og med opplever å ha ryggdekning i HOD for undertrykkelse og skremsel av brysomme ansatte?

Da jeg ble nektet innsyn i den visstnok svært å avslørende arbeidsmiljøundersøkelsen ved UNN fra i fjor, støttet HOD avslaget, gang på gang. Kritisk innsyn i tingenes egentlige tilstand ønsket de ikke. Men demokratiet, de ansatte og pasientene hadde trengt åpenhet. Det bekymrer visst ikke HOD.
Fant de det mer opportunt å bedrive sin fryktkultur i fred?

Til Lande Hasles forsvar kan kanskje anføres at heller ikke alle leger er i besittelse av ydmykhetens nådegave. Men i motsetning til byråkratens oppdrag, som ligger i å utvise lydighet for regelverk og lover, krever legefaget at den enkelte stoler på egen kunnskap og vurderinger. Fordi pasienter kan lide fatale konsekvenser foran legens øyne hvis han eller hun feiler. Byråkraten kan fatte de mest inhumane beslutninger uten å måtte overvære og lide konsekvensene.

Ligger det mer bak legeforakten enn bare dårlig kultur? Handler dette også om en smittsom usikkerhet og dårlig selvtillit hos noen av toppene i departementet?

legepasient

Opererer toneangivende topper i Helsedepartementet med en så fjern versjon av sektorens utfordringer enn den som oppleves på gulvet, at ulike helseministre er blitt ført bak lyset av eget byråkrati?

Hvor jevnlig, hvor mange, hvor gode og hvor sterke bånd nærer ministeren til ansatte, til sykepleierforbundet, Legeforeningen, pasienter, pasientorganisasjoner mfl?
Får  Bent Høie nok, korrekt og korrigerende info fra andre enn sitt byråkrati?

Når leger forhindres i å gi pasienter den rette hjelpen, når de fortviler over manglende faglig forståelse og underfinansiering i avgjørelser fattet at byråkrater med større lojalitet til økonomi enn til pasient, da har kritikken fra makten lenge vært den samme: «legene er bare sure for at de ikke får bestemme». Det er en lavpannet kritikk som avslører manglende forståelse for helsefagets følsomme innhold.

Om mange byråkrater nå frykter den voksende motstanden, helsefolkets og pasienters organisering i Helsetjenesteaksjonen, og den dokumenterte fryktkulturen i media, er forståelig. Mye tyder på at deres tid på toppen går mot slutten. Etterfølger Bjørn Inge Larsen får en krevende jobb med å rydde i HOD etter Lande Hasle.

Og om byråkratene skjelver, så kan ikke Bent Høie ta hensyn til det. For å få til pasientens helsetjeneste må ministeren feste sin dypeste lojalitet der den hører hjemme;
Ikke til skrivebordsarbeidere som forakter helseansatte, ei heller kun til pasienten,
men i mye større grad til de som utfører jobben.
Til de som i motsetning til byråkratene, kan helsefaget.
Leger og helseansatte må få fagene sine tilbake fra den byråkratiske overmakten. 

Det er Bent Høies viktigste gjerning i den kommende avviklingen av de regionale helseforetakene.

BentHøie

 

Del
3 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Hvis det står om livet, vil du ha en livredd eller en trygg lege?

Published on: februar 18, 2016 at: 21:06
2 kommentarer

Hva skjer når en lege -som har pasientens liv i sine hender- er livredd på jobb? Tror du han eller hun er på sitt beste når adrenalinet pumper, hjertet hamrer og frykten herjer?

De fleste vil ikke vite det. Hvordan det faktisk står til ved enkelte norske sykehus. Ved noen avdelinger. I for mange helsefagmiljøer.

Mange foretrekker falsk trygghet fremfor skremmende kunnskap om virkeligheten: At det ved altfor mange pasientsenger står leger som føler seg trakassert, truet og hundset. Mange er dypt frustrerte over å arbeide i et system der hakkeloven gjelder. Der lojaliteten hovedsakelig strekker seg oppover til neste lederlag, og ikke ned til pasienter og ansatte.

Jeg har aldri arbeidet ved noe sykehus. Men jeg er en erfaren pasient. Og gjennom mine studier av sektoren, i min systemkritikk og i arbeidet med mine bøker, har jeg etter hvert fått endel innsikt i hvilke arbeidsmiljøer våre helseansatte arbeider i.
Det er til dels smertefull kunnskap.

(Forsetter under bildet)
helsesvik

Det er slett ikke like ille over alt, noen sykehus fungerer til og med strålende, med toppledere som trygger sine ansatte med tillit og ansvar i alle ledd. Adm. dir. Per Bleikelia ved Ringerike sykehus er et forbilde. Men fra andre sykehus har jeg hørt så grove historier at den som får innsikt, ikke kan la være å miste tilliten til store deler av norsk helsevesen. Det er alvorlig.

Enda mer alvorlig er det dersom befolkningen fortsetter å tro at helsesektoren er forsvarlig i alle ledd. Det er den dessverre ikke. Langt derifra.

(Per Bleikelia med avdelingssykepleier Hilde Tangen. Foto ved Ringerike.no)

Bleikelia

Min erfaring er at de styggeste historiene kommer fra Universitetssykehuset i Nord Norge (UNN) og fra Oslo Universitetssykehus (OUS). Her er både antallet og innholdet i ansattes opplevelser innimellom direkte fryktinngytende.

De siste ukers mediedekning av fryktkulturen ved norske sykehus dokumenterer bare toppen av isfjellet, hevder flere kilder. Dagens Næringsliv skrev 22. januar den første, grundige saken som dokumenterte ukulturen, blant annet ved adm. dir. Tor Ingebrigtsens sykehus, UNN. Flere stygge saker fra det samme sykehuset har fulgt.

For DN tok lokket av heksegryta. Padder og huggorm veltet opp i ulike medier. Flere leger med vonde erfaringer våget å stå frem og dele med offentligheten. Tidligere foretakstillitsvalgt for overlegene ved UNN, Jørgen Nachtmann, gikk ut og bekreftet personforfølgelsen; «Sykehusets ressurser brukes til å jakte på tillitsvalgte og leger som ønsker å si ifra om svikt i pasienttilbuet..(..) Noe lignende har jeg ikke opplevd ved andre sykehus».

Pasient- og brukerombudet i Tromsø forteller til NRK at UNN ved gjentatte saker hever seg over loven og lar være gi innsikt i de sakene der ombudet krever svar.

Legeforeningen bekrefter at UNN og OUS er de to mest problematiske sykehusene. I boken Helsesviket reiser jeg systemkritikk som i store trekk sammenfaller med kritikken under tittel «Det syke huset» fra redaktør Vangsnes i Tidsskriftet.

Helseminister Bent Høie kjenner til fryktkulturen. Han har tidligere fastslått at helseansatte ikke bare skal kunne varsle, men at de sågar har en plikt til å varsle når de er bekymret. Det har ikke gjort nevneverdig inntrykk på alle helseledere.

Høie møtte Legeforeningen fredag 12. februar for å diskutere fryktkultur. Allerede noen dager senere, tirsdag 16. februar tok han spesielt opp fryktkultur og ytringsfrihet i møte med de regionale helseforetakene. Høie ber dem være åpne og slutte å skjønnmale . DN skriver under tittelen «Strammer opp sykehusene»:
«Hel­se­mi­nis­ter Bent Høie in­stru­er­te tirs­dag sy­ke­hus­le­de­re i Norge om at de hver­ken skal skjønn­ma­le el­ler bort­for­kla­re pro­ble­mer med vars­ling, men ta det­te på stør­ste alvor.»

Helse Nord svarte med mer skjønnmaling, og mer bortforklaring.
Kan det være at Helse Nord provoserer Bent Høie med overlegg?

Forstår de ikke toppledelsen hvilken trussel denne tappingen av egne ansatte utgjør for oss pasienter, og for de helseansatte? En av maktbyråkratene, en av arkitektene bak helseforetaksmodellen, Anne Kari Lande Hasle, tar overhode ingen selvkritikk. I det hun gikk av med pensjon denne uken påstår hun i avisen Dagens Medisin, nærmest at helsefolk er så vanskelige å lede og er så arrogante, at problemet ligger hos dem. Ikke i helsesystemets feilfokus på økonomi, omdømme, rapportering og lojalitet oppover.

To så motstridende rapporter av ett og samme helsevesen, er dypt foruroligende. Dialogen, den gjensidige forståelsen og respekten er i sterk grad forvitret mellom ansatte og ledelse ved flere sykehus. Det kan ikke fortsette, gjenoppbygging av tillit er påkrevet. Hvem sitt ansvar er dette primært? Høies svar lyder: «Det et lederansvar å sørge for en åpenhetskultur som gjør at ansatte opplever trygghet for å ytre seg både internt og eksternt.» Det kan også pensjonisten Anne Kari Lande Hasle merke seg.

Kan Høie fremdeles ha tillit til UNNs Tor Ingebrigtsen og Helse Nords ledelse etter dette?
Hvis han forsatt har det, kan ikke norske pasienter og helseansatte ha tillit til helseministeren.

Del
2 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Alt som vokser

Published on: februar 17, 2016 at: 17:47
0 kommentarer

Hvis plantene kunne snakke, ville de flere hundre år gamle oliventrærne hatt mye å fortelle.
Men her er det flere som skulle hatt talerett.

Mandeltrærne.
De blomstrer nå her på Sicilia, så luften anger og øyet stirrer seg stort og vått.
Slik blomsterprakt kunne med hell deklamert dikt.
Om elevert delikatesse og samklang:

2016-02-12 12.37.52

Om helhet:2016-02-09 08.34.30

Om resultater:

2016-02-06 11.37.05

Og om brutal hardhet i lite format:
2016-02-07 12.27.13 – Kopi

Fikustrærne, som utvikler lange egenstøtter, til greiner så tykke som tømmerstokker – ville fortalt lange, innviklede historier, som romaner av Kahled Hosseini:

2015-12-31 13.48.08

Oliventreet med sitt evighetsperspektiv ville eventyrets udødelighet og magi passet perfekt. Historien om kjempekrefter og forsteinede småtroll.

WP_20160217_09_34_00_Pro
Kaktusen som strutter og stritter imot, men som likevel blir overkvinnet.
Kaktusen ville dratt ei skrøne.
2016-02-09 16.59.45

Valmuen, den jomfruelige, livskraftige ville nynnet ei vise. Og vært fornøyd med melodi uten ord. Så lenge noen så den.

2016-02-12 12.50.23

 

Del
0 kommentarer
 
Uncategorized

Å feire livet -og de døde

Published on: februar 10, 2016 at: 20:59
1 kommentar

I disse dager der det karneval -også på Sicilia. I går sto vi langs gatene i kveldsmørket mens opptoget passerte, breddfullt av lys og kostymer, gjøglere, konfetti, musikk og dans. Og fra husveggene stirret de døde på livet, fra sine minneplakater.

Både opptoget og tilskuerne i den mellomstore nabobyen Avola var kledd til feiring. Carne vale – altså adjø kjøtt- er innledningen til fasten. I god, katolsk ånd handler det om å nyte først, deretter om askesen.

(Artikkelen fortsetter etter alle bildene)

WP_20160209_20_04_07_Pro

Konfetti, folk og nakenkostymer i skjønn forening:

WP_20160209_20_12_44_Pro

WP_20160209_20_30_54_Pro

Fra husvegger, stolper og oppslagstavler møter man de døde, i ord og bilder. Det er en litt uvant, men jeg synes også det er en vakker gest -at de minnes sine døde på dødsdagen hvert år.

I Norge er vi ofte litt forsiktige med å nevne de som har reist videre, kanskje mest for ikke å ramme de nærmeste med ny sorg. For endel er det verre hvis folk later som om den avdøde aldri har levd, for de fleste er det også litt godt å snakke om en de var glad i. Selv i smerten. Her på Sicilia trekker de sine døde frem og minnes dem også gjennom vakre plakater, gjennom vidunderlige gravgårder, i minnegudstjenester og på allehelgensaften.

For åtte år siden døde Marcella: «…mer enn alt minnes vi hvor kjær hun var oss…»

2016-02-09 08.09.53

Her er egne tavler for minneplakter, de står rundt omkring og over alt i landsbyen.2016-02-09 08.19.55

Lag på lag med minner om folk som ikke lengre er blant oss.

2016-02-09 08.20.51

…og slik lever dei altså her.

Del
1 kommentar
 
Livet på Sicilia

Vitne til drap

Published on: februar 7, 2016 at: 17:15
0 kommentarer

Jeg hadde en rystende opplevelse i dag. 
Det var «bare» en katt som ble myrdet, men det var inderlig smertefullt å se den dø så brutalt.
Og jeg klarte ikke å redde den.

Her på Sicilia forlater altfor mange mennesker sine hunder og katter. I flokker, og alene, går de omkring på gatene, gjennom i flere år. Det finnes en gruppe frivillige som mater dem, tar dem til dyrlege for vaksiner og tilsyn, og som koser med dem. Men selv om mange er snille med løsdyra, så er fremdeles forholdet mellom hund og katt styrt av instinkter og kampen for overlevelse.

Vi er blitt godt kjent med mange av løshundene. Når jeg og min lille Bisniss går lufteturer i nærområdene her vi bor, får vi nesten alltid følge av en gjeng vennlige, menneskekjære og stort sett «snille» hunder. Bikkjene har unike personligheter og ulik rang i gjengen.
Lederen i den største gruppen kaller vi Sorry. Han er en stødig og barsk beskytter for alle som beveger seg under hans sørgmodige blikk. Men i dag viste han en ny og dyrisk side.

Da Bisniss og jeg gikk morgentur slo store Sorry og Sorben, medium Labanella og lille Pleasure følge. Nederst i veien satt en katt bedagelig og tittet i vår retning. Vanligvis stikker de så snart de får se hundeklanen, men ikke denne. Katten var sort og hvit, den tittet rolig i vår retning. Heldigvis så ikke løshundene den modige katten, de tok en avstikker ut på en eng mens Bisniss og jeg nærmet oss pus. Min hund går i bånd og jeg regnet med at katten ville stikke av når vi nærmet oss mer. Det gjorde den dessverre ikke.

Da vi ennå var tjue meter unna kom de fire hundene stormende bakfra og forbi oss. Labanella er en gammel hundedame så hun bråstoppet, men de andre bykset mot katten. Jeg skrek og forsøkte å avskjære bikkjene med godbiter og lokking. Det hadde null effekt. Katten reagerte endelig, men for sent.

Tre av hundene omringet pus og bjeffet med store, farlige, hvite tenner mot den lille, som reiste seg på to og slo etter hundeøynene. Denne «leken» var for brutal og ikke noe vakkert syn. Jeg løp bort til dem, rallet med min groveste røst «nei-nei-NEIIII!» og dyttet hundene unna med beina. Her kunne jeg kjapt få meg et hugg for tenner og klør, katt og sterke, kjappe bikkjer sto i en tett tåke. Fordi Bisniss var i båndet jeg holdt i, kom også han inn mot slagsmålet, men det siste pus behøvde var enda en hund. Bisniss er ikke mye større enn katten, så han ville fort kunne bli skadet av alle i de lynkjappe tumultene.

Jeg trakk meg ut, bikkjene var for mektige. Katten rakk å bråsnu og den skvatt oppover muren bak seg. Dessverre var Sorry raskere. Han hoppet opp og nappet den ned etter halen. Så lå den arme katten under for tre snerrende kjøterkjefter som nå ikke lengre nøyde seg med å gjø og flekke tenner. Katten hoppet modig opp i ansiktet til den ene hunden, men da grep Sorry et realt tak i katten over nakken. I neste sekund grep Sorben den sjanseløse pusen over ryggen. Så nappet, strakk, halte og trakk de to i det arme dyret, med så voldsomme krefter at katten ikke engang skrek da den døde og rykket i kramper.
Det var et fryktelig syn. Jeg var rystet og maktesløs.

Den døde kattens glassblikk stirret tomt ut i luften da Sorry la den ned. Så tok han et nytt grep over katteryggen og jeg tok meg i å tenke at det faktisk er bedre hvis hundene nå har drept for å få mat, enn om det var et lystdrap. Men nei, Sorry slapp taket og lot liket ligge. Han sto bredbent over offeret og med ørene flatt bakover. Hva var dette? En maktdemonstrasjon?

De andre hundene trakk seg unna. En merkelig stillhet oppsto. Som en slags andaktighet, eller kanskje var det skam? Ingen av hundene gikk bort til katten. Også Sorry snur ryggen til den etter noen minutter.
Jeg skalv og la vekk mobilen. Som journalist er det instinkt å dokumentere.
Som løshund er det instinkt å drepe.

Det slo meg på veien hjem at innimellom kaster også vi mennesker oss med i overmakten når et offer står lagelig til for hugg. Det er lite ærerikt. Og det kan få katastrofale følger. Kanskje er det et instinkt å holde med flertallet, fordi det vil øke vår sjanse for overlevelse. Men vi har alle et ansvar for å stoppe i tide og ikke la de primitive mekanismene styre oss.
Mot er ikke å hakke på en som ligger nede, men å stå opp for den som blir angrepet.
I dag var ikke mitt forsvar godt nok.

WP_20160207_10_04_57_Pro

Del
0 kommentarer
 
Liv og helse

I morgen skulle hun blitt 31 år.

Published on: februar 5, 2016 at: 22:23
0 kommentarer

Martine Vik Magnussen ble født den 6. februar. Da hun var 23 år gammel ble hun voldtatt og drept i London. Den eneste mistenkte går fortsatt på frifot. Og norske myndigheter har ikke benyttet alle midler som står til deres disposisjon. 
martine

Også Martines far gikk gjennom sitt livs traume da datteren døde. At Storbritannia ikke har utleveringsavtale med Jemen, der mistenkte straks gikk i dekning hos sin millardærfar, har vært et problem i saken. Far har gjennom årene opplevd at britiske myndigheter og Scotland Yard har vært mye mer aktive, løsningssøkende og iherdige i sitt arbeid for å få mistenkte utlevert og stilt for retten, enn norske myndigheter. Det er i så fall sterkt kritikkverdig.

Denne saken er komplisert og har mange aktører, men resultatet er fremdeles akkurat det samme for familien som mistet sin datter og søster for snart åtte år siden; de får ikke lagt Martines dødsfall bak seg før rettferdighet og dom foreligger. Rettferdighetstrangen sitter dypt, og i drapssaker er behovet for litt balanse som en trøst som ikke slukker.

I morgen, på Martines bursdag, kommer ny video av henne på kampanjesiden på facebook. Den har nye bilder og er ment å minne oss på at saken fremdeles behøver engasjement og aktive grep, også fra norske myndigheter.

Takk til deg som liker og deler siden og aksjonen:
https://www.facebook.com/JusticeForMartineVikMagnussen/?fref=ts

Fra januar sitter jeg i Martinestiftelsens nye kvinnestyre.
Vi har satt igang arbeidet for nye vendinger i saken.

Del
0 kommentarer
 
Livet på Sicilia

En tjue minutters nytelse

Published on: januar 28, 2016 at: 20:41
0 kommentarer

Åh, jeg må få sende deg noen solstråler langt inn i hjertet her fra solrike Sicilia. I kveld har jeg gått nydelig kveldstur med mann, sønn og bikkja Bisniss, i nabobyen Avola. Og så gikk solen ned.

Jeg har heklet over 50 luer på et par uker og klarte å true min bedre halvdel til å gå med sin Italia-lue i kveldsvarmen. Men sønn og kjøter nektet.

2016-01-26 17.21.10

WP_20160126_17_16_47_Pro

Solnedgangene her på Sicilia er ofte så rosa, lilla og blå fordi vulkanen Etna stadig slipper ut røyk og gass med partikler som reflekterer det lave kveldslyset på en helt spesiell måte.

WP_20160126_17_12_14_Pro

Langs en hvit mur hadde en kunststudent fra akademiet i Noto fått i oppdrag å deokorere til glede for passerende. Både turister og fastboende. Jeg ble bergtatt!
Hva synes du?

WP_20160126_17_12_57_Pro

På vei ned til stranden møtte vi katolikkenes høyt elskede Jomfru Maria og hennes lille, store sønn. Man kan bli lettere religiøs av mindre.

WP_20160126_17_15_11_Pro

Avola by har, i likhet med alle andre byer her på Middelhavets største øy, både vakre og mindre vakre gater -og endel løshunder. Disse er stort sett veldig milde og søte. Selv om de gjerne barsker seg og bjeffer litt på avstand. Ser du dotten der på andre siden av gata i det fjerne? Skal si det var lyd i´n!

2016-01-26 17.04.30

Bak hus og gater ligger Avolas lange, vakre strand og moloer. Vi ble stående å stirre på den rosalilla solnedgangen og bølgene som slo stille mot moloen. Så rart å tenke på at dette havet har både reddet og slukt så ufattelig mange flyktninger disse siste årene.

2016-01-26 17.18.57

WP_20160126_17_16_51_Pro

 

Del
0 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Halleluja, hvilken dag for helse-Norge!

Published on: januar 23, 2016 at: 22:15
2 kommentarer

I dag har jeg sett et stykke journalistikk som har gjort meg utrolig glad. Jeg har fått håp om at vi som utgjør demokratiet -folk, beslutningstakere og media- skal begynne å snakke om et problem som mange ønsker å holde skjult, for når dette kommer frem får mange toppledere i helse-Norge mye å stå til ansvar for.
Dagens Næringsliv har i dag kraftfullt sprengt den taushetsmuren som norsk media har latt seg fange bak. 

DN

La oss først se saken i stort perspektiv:
Media har bredt fokus på flyktningestrømmen i Europa fordi det dreier seg om mennesker i nød, om død og liv.
Det er medias jobb.
Media dekker jevnlig potensielt farlig, norsk veistandard og den skrekkelige trafikkdøden fordi det handler om tap av nesten 200 menneskeliv.
Det er medias plikt.
Men hvorfor ser vi omtrent ingen saker om de opp mot 4500 nordmenn som skades og dør unødig ved norske sykehus hvert år? Hvorfor står så mange pasienters liv unødig i fare ved norske sykehus?
Og hvorfor tar ingen medier bredt tak i hvordan tusenvis av dypt fortvilede helsearbeidere ikke får gjort den jobben de ønsker å gjøre for pasientene?

Er pasienters liv mindre verd enn andre menneskers?
Har ikke disse 4500 skattebetalerne krav på like mye offentlig oppmerksomhet og debatt – på politikernes dypeste bekymringer og spalteplass i media? Selv har jeg bare kunnet bidra med boken Helsesviket og noen kronikker, debatter og meggeinnlegg. Men det monner ikke for å få debatten skikkelig opp og frem. Vi må være mange som forlanger forbedringer, både gjennom media, sosiale  medier, via den viktige Helsetjenesteaksjonen og i direkte henvendelser til våre ansvarlige politikere.

Enkelte vil blånekte for at helse-Norge har et skremsels- og ledelsesproblem. Særlig de helselederne som er øverste ansvarlige. Akkurat som OUS-direktør Bjørn Erikstein og UNN-direktør Tor Ingebrigtsen i dag gjør i Dagens Næringsliv, sistnevnte riktignok via sin kommunikasjonsavdeling. Kanskje vil også helseansatte som ikke selv opplever problematikken og pasienter som har fått topp pleie, benekte den. Men selv om mange selvsagt har det bra, skal vi ikke tåle så inderlig vel at altfor mange blir knust på jobb og at pasienter dør unødig.

I dag hadde Dagens Næringslivs hovedoppslag tittelen «Maktkamp på helsa løs». Saken avdekker fryktkulturer som fratar altfor mange leger, sykepleiere og andre helsearbeidere både trygghet og selvtillit på jobben. Mens de forsøker å redde liv og helse, lever mange av dem med en dyp frykt og frustrasjon.
Tenk deg selv, når yter du best: når du får tillit og kjenner deg trygg, eller når du er pissredd? Artikkelens arbeidslivsforsker har interessante svar på hva frykt gjør med oss.

Jeg har snakket med flere modige helseansatte som har fulgt både lov og samvittighet, menn og kvinner som har forsøkt å varsle når forholdene ved deres avdeling eller sykehus har blitt pasientfarlige. I stedet for å bli lyttet til og takket, har altfor mange blitt dysset ned, truet, presset ut og trakassert. Det ligger både sykmeldinger, psykiske diagnoser og selvmordsforsøk i farvannet etter helseledere som har bygget en fryktkultur der trygghet og tillit burde vært.

Heldigvis finnes det også noen skinnende lyspunkter. For det første er det selvsagt endel avdelinger og sykehus i Norge der det er godt arbeidsmiljø og kloke ledere. Og aller best; en ny lederstil er i ferd med å vokse frem. Det feilslåtte New Public Management har skapt et monster i deler av offentlig sektor, nå vokser serviceledelse og nordisk ledelse frem. NPM bør snarest henvises til filosofiens søppeldynge.

Den tidligere politimannen og byråkraten Per Bleikelia snudde ryggen til målstyring og NPM. Han har snudd hierarkiet og sier klokelig at det viktigste som skjer på et sykehus er møtet mellom pasient og helseansatte. Alle andre ved et sykehus skal jobbe for at forholdene ligger best mulig til rette for at dette møtet blir så bra som mulig. For å få til det, må de ansatte ha trygghet og tillit. I Dagens Næringsliv har journalist Reidar Mide Solberg gjort et godt videointervju med Bleikelia, der han forklarer sin ledelsesmodell. (Se oppsummering i tweets nederst i saken)

Jeg har snakket med mange helseansatte som forteller at de lever i fryktkultur på jobben. Eli Berg har skrevet bok om noen av varslerne; «Hold munn eller gå». Dagens Næringsliv har snakket med et trettitalls rammede. Den åpenhet og tillit enkelte helseledere påberoper seg i dagens avis blir heftig dementert av helseansatte på ulike sosiale medier i helsedebatten i dag. Og i personlige mailer til meg.

Med den fryktkulturen og de represaliene mange norske helsevarslere har opplevd, er det viktig at noen kan målbære litt av det de ikke kan si på grunn av frykt og pålagt «lojalitetsplikt». Med dagens artikkel i DN er prosessen for åpenhet om norsk helseledelse og fryktkultur startet.
Da saken endelig sto på trykk i dag fant jeg ingen grunn til å la være å twitre følgende til adm. dir ved Universitetssykehuset i Nord Norge, Tor Ingebrigtsen, med en forklaring av Bleikeliamodellen og en sterk oppfordring om å lære seg den:

Bleikeliamodellen: 1) Hils på alle ansatte, lytt til dem. Skap ekte tillit. Lag et fellesskap & lagfølelse.

Bleikeliamodellen: 2) Skal flinke fagfolk få gjort jobben for pas. må de ha støtte, trygghet og tillit. Lytt og lær, !

Bleikeliamodellen: 3) Ledere må være på gulvet, vise seg og skape tillit gjennom daglig kontakt. Følger du, , ?

Bleikeliamodellen: 4) Selv en dynamisk org. må ha trygghet. Ikke farlig å gjøre feil. Frykten må vekk. Lytt godt !
Bleikeliamodellen: 5) Sykehus er en lærende, inkluderende, åpen og transparent org. m kontiunitet. Ingen humørsvingninger.

Ergo, – ser det ut til at fremtidens lederstil er omtrent det stikk motsatte av det jeg høre fra dine ansatte. Ille

Jeg regner med at Tor Ingebrigtsen vil svare meg -eller vil han igjen overlate det til kommunikasjonsavdelingen? Jeg har mer på lager til UNNs ledelse.

Jeg oppfordrer deg til å lese den gode saken i Dagens Næringsliv. Du får fem artikler gratis på nett her: https://www.dn.no/kundeservice/faq/vilkar-og-personvern/vilkaar-fem-gratis

Til slutt:
Hvis du er helseansatt med erfaring fra en skremselskultur som kan gå ut over pasientene, er mitt råd at du bør ta kontakt med media, en journalist du stoler på, eller jeg kan formidle for deg. Vi må ta fatt i denne livstruende ukulturen, ikke spare ledere som er mer lojale oppover enn nedover til ansatte og pasienter. Du kan også være anonym. Media må få innsyn, kulturbærerne må konfronteres, politikerne må ta grep og pasientene må få vite  at altfor mange helseansatte har et unødig, og potensielt livsfarlig, arbeidsmiljø.
Vi kan ikke fortsette å tillate 4500 unødige skader og dødsfall ved norske sykehus uten debatt og mottiltak. 

Del
2 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Ny og tøff generalsekretær i Helsetjenesteaksjonen

Published on: januar 22, 2016 at: 21:14
0 kommentarer

Mens de fleste av oss feiret hyggelig jul og nyttår med familie og venner, lå flere kvinner og menn for døden i norske hjem og institusjoner. Mange av dem fikk god smertelindring og nødvendig hjelp, men 92 år gamle Lilly Johnsen ble kastet ut av sykehjemmet sitt -tre dager før jul.

HTA2

Til tross for at Lilly Johnsen er alvorlig benskjør, nesten blind og døv, er ustø, bruker rullator og hadde et smertefullt brudd i ryggen -og til tross for at ektemannen hennes bodde på samme hjem- ble den skrøpelige 92-åringen tvunget ut av institusjonen. På sykehjem skulle hun ikke bli.

Men den gamle kvinnen kan ikke lenger lage mat, ikke ta nødvendige medisiner og ikke gå på toalettet alene. Hun har verken mobiltelefon eller trygghetsalarm. Men beslutningstakerne i Flakstad kommune i Lofoten besluttet likevel at hun var for frisk til å få bli på sykehjemmet. Samtidig bestemte de at hun var for syk til å få lov å være med på julefeiring som pårørende hos ektemannen, på sykehjemmet.

For i Flakstad er det makta som rår. Om det går brutalt ut over syke folk med behov for nettopp kommunens omsorg, ser ikke det ut til å gjøre særlig inntrykk på de ansvarlige.

Heldigvis har vi HELSETJENESTEAKSJONEN (HTA). En organisasjon av helseansatte, pasienter og pårørende som ikke lenger finner seg i at penger og makt begår stadig mer brutale vedtak -uten at lidende mennesker blir vurdert med omsorgssektorens grunnleggende empati og medmenneskelighet. Helsetjenesteaksjonen protesterer mot avgjørelser som bærer preg av en iskald økonomisk-logisk tilnærming. Nå har HTA fått sin første generalsekretær:

HTA

Lege, kirurg, pårørende og nå nyvalgt generalsekretær i Helsetjenesteaksjonen, Synne Bernhard, tar grep for Lilly Johnsen. Hun setter seg grundig inn i sakens ulike sider, i jussen, i politikken, hun ringer, sender mailer og griper tastaturet. Hun er ikke i tvil om at pasienten har fått feil avslag, så hun får med seg flere av oss helseforkjemperne i dette leserbrevet til NRK Nordland:
«Hvor syk må man være for å få man være for å få innvilget sykehjemsplass i Flakstad kommune?» «Dette er, efter vår oppfatning et brudd på norsk lov, herunder forsvarlighetskravet og verdighetsgarantien, sannsynligvis også på grunnleggende menneskerettigheter, til slutt og ikke minst et soleklart brudd på den moral og etikk en etat i omsorgsbransjen skal bekjenne seg til.
«Dette er ikke et spesielt tilfelle» – sier assisterende rådmann Ole Bakkejord.»

Flakstad kommune innrømmer altså å behandle flere eldre like dårlig og mener derfor at Lilly Johnsen ikke er verd å diskutere? Aksepterer vi som betaler politikere og kommunale småkongers lønn at så lenge de gjør mange nok urett, er det ok?

Hvor er det blitt av helt normal folkeskikk i Flakstad? Hvor er etikken og moralen? Hvordan er lovforståelsen og kontrollinstansene? Kjenner alle hverandre så godt i bygda at ingen evner å kritisere?Er det under parolen «vi har ikke råd til alt» eller «vi må jo prioritere» at maktmenneskene mener å ha handlingsrom til å behandle folk hvor dårlig som helst?
Pasientombudet er nå på saken. Vi er mange som følger godt med både Flakstad kommune og Lillys videre skjebne. Dette haster.

Hvis et samfunn kan måles på hvordan de behandler sine svakeste, hvordan står det egentlig til med Mor Norge? Historien om Lilly har paralleller i alle landsdeler. 

Rett etter jul skjer det samme i Oslo.
Østlandssendingen melder:  «Dødssyke Helga Bafico (92) vil tilbringe sine siste dager på sykehjem for døende og uhelbredelig syke. Men selv om flere plasser står tomme, avviser bydelen søknaden hennes.» I Frogner bydel overprøver altså en kontorist legens faglige vurderinger, og lar en døende kvinne og hennes familie i dyp fortvilelse og sorg.

Helsetjenesteaksjonens Synne Bernhard ser saken i lys av en annen hendelse fra ukene før, der hovedstadens bydeler oppgir til døende pasienter at det er fullt på lindrende enhet ved Akersleva sykehjem. Det er ikke er sant. Ledige plasser finnes det flere av. Men fordi plassene ikke blir brukt blir de besluttet nedlagt.
HTAseng

Bernhard griper saken med faktum: disse plassene blir ikke brukt nettopp fordi pasienter og pårørende får uriktig opplyst at det er fullt. Dermed frarådes de å søke. Flere medier griper saken, HTA-generalsekretæren er klar i sitt krav om at plassene ikke skal legges ned, men benyttes. Denne problematikken kjenner Synne Bernhard både som lege og som pårørende. Undersøkelsene hennes viser dessuten at «vedtaket» om å legge ned disse nødvendige plassene er gjort uten at det finnes noe skriftlig. Til tross for at skriftlighet er et absolutt krav i forvaltningsloven. Hvor amatørmessig kan folk med ansvar for liv og død tillate seg å være -uten at det får alvorlige konsekvenser?

Vedtaket er både lovstridig og innbyggerfiendtlig. Behovet for disse sengeplassene er stort. Sammen med facebookaksjonen Verdig Eldreomsorg (nesten 40.000 støttende), med Hospiceforum Norge og flere engasjerte helseforkjempere i ulike sosiale og tradisjonelle medier, endrer eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen vedtaket: «Vi har ikke et godt nok tilbud til alvorlig sjuke og døende, og jeg fryktet at vi kom til å komme opp i uverdige situasjoner, sier Thorkildsen.»
Uverdige forhold har  vi allerede, kjære Inga Marte. Både på sykehjem og i enkelte bydelsadministrasjoner. 

Etter flere ukers kamp, kontakt med pårørende, juridiske betraktninger, dialog med myndigheter og fagfolk er også Synne Bernhard sentral i at dødssyke Helga Bafico endelig får lindring, hvile og palliativ pleie ved Akerselva sykehjem. Etter bare halvannet døgn dør hun ved hjemmet. 

Og i Flakstad kommune har maktfolket evaluert avslaget på sykehjemsplass til Lilly Johnsen. Og frikjent seg selv. De mener fremdeles å ha gjort en god jobb. Og imens ligger en 92 år gammel kvinne uten kommuens pleie, stell og omsorg.

htagåstol

Synne Bernhard kan ikke gå inn i alle de sakene som både behøver og fortjener ny og mer human behandling. Helsetjenesteaksjonen trenger flere medlemmer. Nå må vi sette ned foten, vi som utgjør demokratiet. Jo flere av oss HTA representerer i sin saklige, kraftfulle protest, jo lettere vil vi bli hørt.
Hvis du vil være med å støtte kampen for et humant helsevesen så meld deg inn i dag: http://helsetjenesteaksjonen.no/V01/meld-deg-inn/
Årsprisen på 400 kr / 300 kr er en investering i håp for alle pasienter.
Takk.

 

Flere linker til saker om Helga Bafico:
http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/01/i-dag-fikk-92-arige-dende-helga-endelig.html
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestlandssendingen/DKOA99011416/14-01-2016
Om Lilly Johnsen:
http://www.nrk.no/nordland/hvor-syk-ma-man-vaere-for-a-fa-innvilget-plass-pa-sykehjem-i-flakstad-kommune_-1.12724257
http://www.nrk.no/nordland/_-strider-mot-norsk-lov_-menneskerettigheter-og-all-etikk-og-moral-1.12723925
http://www.lofotposten.no/debatt/lilly-johansens-historie/o/5-29-157411
http://www.lofotposten.no/flakstad/napp/nrk/kommune-far-kritikk-etter-utskriving-av-92-aring/s/5-29-157386
Fra Akerselva Sykehjem, lindrende enhet:
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestlandssendingen/DKOA99120415/04-12-2015#t=3m7s
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestlandssendingen/DKOA99112515/25-11-2015#t=6m25s
Ring blad- verdighetskampen for eldre, spesielt forholdene på Hønefoss sykehjem
http://www.ringblad.no/meninger/verdighetskampen/er-historiene-om-uverdighet-kun-rykter/o/5-45-112322

http://www.ringblad.no/meninger/pasientenes-virkelighet-snakkes-midt-imot/o/5-45-105100

HTAs generalsekretær Bernhard til Avisa Agder:
http://avisenagder.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=35713
http://avisenagder.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=35712
Del
0 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Du vil ikke tro hvor mye jobb det er med oliven!

Published on: januar 16, 2016 at: 21:04
4 kommentarer

Hvis du trodde som meg, at oliven kunne plukkes rett fra treet og spises direkte, så må du lese dette. For to måneder siden høstet vi oliventrærne i hagen vår. Først nå er de servert!

WP_20151119_10_19_41_Pro

Vanligvis ristes oliven ned fra de saktevoksende, sølvgrå trærne, som også er blant verdens eldste. Det finnes visstnok levende oliventrær fra Jesu´ tid, men våre trær er nok bare en liten generasjon gamle. Vi ristet ikke ned olivenene slik de proffe gjør, vi tok dem ned én for én og hadde en riktig så hyggelig time med de grønne kartene og noen av de sorte, modne fruktene.

Mannen min Espen hadde lest seg opp på hvordan man går frem for å gjøre den uspiselige nyplukkede frukten om til herlig mat. Det finnes hovedsakelig to metoder: Hver oliven må snittes eller bankes, poenget er at de må åpnes. Enten legges oliven i en kraftig saltlake i minimum seks uker, så tar du dem over i en ny væske med hvitvinsedikk, tynnere saltlake og smakstilsetning. Vi valgte hvitløk, sitron fra den økologiske citruslunden rett over gata og chilli fra egen hage.

WP_20151125_22_53_43_Pro

Espen forsøkte også en andre metoden: olivene legges i vann, og dette må byttes hver eneste dag. etter fire uker ga han opp. Det ble for mye jobb og faren for mugg var gnagende.

Ergo: hvis du skal lage dine egne oliven anbefales saltlakemetoden. Og du… resultatet er helt fantastisk! Jeg er både begeistret og imponert over min bedre halvdel.
I kveld er det hyggekveld så jeg sitter her og håper på et glass vin og noen av husets olivendelikatesser. Min favoritt blant de tre er hvitløk.
God helgekveld!

WP_20160113_08_23_05_Pro

Del
4 kommentarer