Lise Askvik

Månedlige Arkiver

2 resultater

Livet på Sicilia

En annerledes førpåsketid

Published on: mars 19, 2016 at: 21:49
8 kommentarer

Mars smelter snøen hjemme i Norge og hestehoven titter frem.
Mars er også en vakker måned her på Sicilia. Både appelsin- og sitrontrærne blomstrer og fyller dagene med en herlig liljekonvallduft.

WP_20160312_16_56_55_Pro

Vi har hyggelig besøk av svigers og niese Ida denne uken. Det gjelder alltid å vise gjestene våre noe av det fineste denne vakre øya har å by på. Nå har vi nettopp kommet hjem fra en todagerstur til de høytliggende kystbyene Taormina og lille Castelmola; to byer som klorer seg fast i fjellsidene, og med vakker utsikt over Europas mest aktive vulkan.

WP_20160317_07_15_27_Pro

Etna rager 3350 moh, og hun (ja, hun er kvinne på siciliansk folkemunne) dampet og puffet også da vi våknet til klar sikt og vakker utsikt:

2016-03-17 07.39.23

Fra Castelmola var utsikten enda mer slående, men Etna hadde dampet seg inn i en tykk tåke og forsvant i tåkehavet.

2016-03-17 10.44.18

Bisniss er ikke redd for stup eller utsikt.

2016-03-17 10.39.51

Her på Sicilia er de så hjertevarme at mange hoteller også ønsker hunder velkommen, så vi tok med oss både Bisniss og Pleasure. Hun har adskillig skarpere jaktinstinkter enn Bisniss, noe alle katter på hennes vei legger merke til.

2016-03-17 11.09.24

2016-03-17 11.09.08

Ida gikk gjerne tur med Bisniss forbi grønne åkre og enger.

WP_20160316_10_08_47_Pro

Også måtte vi ta med hele familien til den vakre stranda i Avola! (Noen som ser familielikheten i Fosshaugfamilien?)
2016-03-18 17.53.51

Mange av de havslipte, runde lavasteinene på stranda har hull helt gjennom. Vi har mange av dem liggende i hagen nå. Fine!

2016-03-18 17.56.45

Gjennom årtusnene har havet slipt ut denne enorme bukten i nabobyen Avola.
Skummelt og gøy å gå klippeturer her.

2016-03-18 18.03.26

Del
8 kommentarer
Kritikk og politikk

Hvor mange gjester hadde du sluppet inn?

Published on: mars 5, 2016 at: 19:26
2 kommentarer

Fra vår vakre steinvilla sør på Sicilia ser jeg ut over Middelhavet. Mot Afrika. Og sannsynligvis mot en kommende, ny flyktningestrøm som også vil nå frem til Norge. Vi kan ikke la være å ta deres lidelser på alvor. 
flyktningbåt

Men jeg klarer likevel ikke å bli enig med meg selv hva jeg synes; hvor mange flyktninger bør Norge ta imot? I fjor sommer diskuterte politikerne 8000 eller 10000 i løpet av tre år. Åtte måneder senere hadde vi tatt imot 31.000.

Situasjonen er uoversiktlig i Norge, men for syrere på flukt fra krigen er den horribel, livsfarlig og fullstendig uutholdelig for mange.

Slites også du mellom ulike, sterke argumenter? Mitt behov for å hjelpe står mot behovet for egen trygghet – og for å verne om mitt og mine. Hvor mye er jeg villig til å gå ned i levestandard for at andre kanskje kan redde livet?
Og overdriver jeg den «faren» flyktningene utgjør?
Er jeg egentlig mest god eller mest ego, mest dumsnill eller mest beskyttende?

Kanskje finner vi noen svar ved å trekke følgende analog: hvor mange gjester ville jeg tatt inn i mitt hus, hvis det sto om deres liv? Å redde et annet menneske er noe av det mest meningsfulle vi kan gjøre i livet. Men det finnes likevel en smertegrense for hvor mye jeg kunne og ville gjort. Jeg ville feks ikke tatt maten fra min egen sønn for å gi den til andre. Eller jo, kanskje – hvis min velfødde sønn sto opp mot et utmagret barn, måtte min egen vente. Dette illustrerer problematikken; er så mange nyanser, så mange «hvis» at ingen sikre svar er å finne.

Men finnes det noen yttergrenser da? Når er det eventuelt greit å si nei -og finnes det et «nok-punkt»?

I utgangspunktet har vi internasjonale og norske regler som regulerer flyktningeinntaket. Vi har menneskerettigheter, et asylinstitutt og moralregler som peker mot noen svar. Men ulike land har veldig forskjellige regler og praksis. Norge tok i fjor altså i mot 31.000 flyktninger, Sverige omlag 160.000 og Japan tok imot 27. Året før tok de imot 11.

Så hvor mange bør Norge ta imot i år?
I jakten på noen yttergrenser, la oss ta et drøyt eksempel og si at Donald Trump blir USAs neste president, at han ikke lar seg temme men kjapt fornærmer ulike, nærtakende nasjonsledere, og tredje verdenskrig blir et faktum. Verden får ikke «bare» noen millioner syrere med krav på asyl, ikke 60 millioner mennesker på flukt som i dag, men la oss si to milliarder flyktninger søker trygg havn. Ville og burde Norge da ta imot bare et par millioner? Kanskje én million -eller en halv?

Både det helsefarlige vinterklimaet vårt og en begrensning i antall hus og sengeplasser tilsier at det finnes en øvre grense. Hvor mange ville vi kunnet skaffe mat, uten at alle måtte sulte? (Så mye mat som vi kaster i dag er det trolig et godt stykke frem dit, men ville jeg vært villig til å sulte for kanskje å redde andre? Ville du?) Hvilke konsekvenser måtte en slik stor tilstrømning fått for Norge som land, stat og folk?

En øvre grense finnes, selv om så mange som to milliarder mennesker skulle hatt krav på asyl. Derfor diskuteres da også asylinstituttet slik vi kjenner det i dag, kanskje må det nå endres. Jo flere som har behov for hjelp, jo hardere blir kampen om den hjelpen som er tilgjengelig. Og alle er enige om at vi må prioritere de med størst behov, fremfor folk som forståelig nok «kun» ønsker seg bedre liv og muligheter.

I Norge er det forsatt vi nordmenn, representert ved våre politikere, som bestemmer hvor mange vi kan ta imot. Men hvor mange ville vi ønsket velkommen dersom folket hadde måttet oppgi det eksakte antallet gjennom en kjempefolkeavstemning?
Jeg er rimelig sikker på at tallet ville sprike fra null til kanskje en million. Men hvor ville hovedvekten ligget?

Tilbake til mitt og ditt hus: De fleste av oss åpner døren for gjester, både til middag og overnatting innimellom. Noen ganger til lengre opphold. Da må vi som bor i huset være fleksible, høflige og klare på husets regler. Gjestene må også være høflige og respektere husreglene. Hvis ikke blir det uvennskap, utrivelige forhold og kanskje utkastelse. Gjelder de samme reglene for landegrensene våre? Og er Norge et tydelig og godt vertskap for gjester av ulik støpning?

I våre hjem er gjestene som regel folk vi kjenner. Hvor lett er det å åpne våre private rom for folk vi ikke kjenner? Og hvor langt et vi villige til å holde ut, yte og betale for fremmede medmenneskes sikkerhet og overlevelse?
Etter hvert som ressursene presses og blir færre, er det umenneskelig da å prioritere sine egne? Når er det eventuelt greit å si nok, stopp og nei?

flyktningvann

Hvor mange flyktninger Norge skal huse, er som en ligning med flere ukjente faktorer
* Hvor mange har krav på vår hjelp? =Totaltantallet.
* Hvor mange har vi fysisk plass til? =Begrensningene.
* Hvor mange har vi råd til å betale hus, mat, helsetjenester og skole mm for? (Eller egentlig -hvor mange er vi villige til å betale for, veid opp mot hva vi må forsake?)
= En avveining der demokratiet må høres og politikerne må avgjøre.
* Hvor lenge må flyktningene få lov å bli? =Tidshorisont.
* Hvilke kostnader skal vi evnt. kutte for å prioritere flyktningenes behov? = Den smertefulle avveiningen mellom tilkommernes og innbyggernes behov. (Innbyggerne har betalt skatt og har derigjennom rett på ulik hjelp, så kan egne innbyggere i akutt nød -feks kreftsyke- settes til side for å prioritere flyktningenes akutte behov? Er flyktninger mer verd enn nordmenn – eller omvendt?)
* Hvilke konsekvenser får det dersom vi tar inn for få? = Moralsk avveining.
Risikerer de livet, eller livsvarlige skader? Og hva om vi tar inn for mange, eller feil folk? Risikerer vi våre egne innbyggeres liv og helse – og er det en rimelig risiko å ta?

Kanskje står det mest om dette, avgjørende spørsmålet:
Hvor langt ned i egen levestandard, og hvor høyt i risiko, er vi villige til å gå for å hjelpe folk i dyp nød?

Og hvor mye hadde vi syntes andre mennesker skulle tåle å dele av sitt, dersom vi kom over Middelhavet som flyktninger på rømmen fra krig, skrekk og lidelser?

Del
2 kommentarer