Lise Askvik
Livet på Sicilia

Vitne til drap

Published on: februar 7, 2016 at: 17:15
0 kommentarer

Jeg hadde en rystende opplevelse i dag. 
Det var «bare» en katt som ble myrdet, men det var inderlig smertefullt å se den dø så brutalt.
Og jeg klarte ikke å redde den.

Her på Sicilia forlater altfor mange mennesker sine hunder og katter. I flokker, og alene, går de omkring på gatene, gjennom i flere år. Det finnes en gruppe frivillige som mater dem, tar dem til dyrlege for vaksiner og tilsyn, og som koser med dem. Men selv om mange er snille med løsdyra, så er fremdeles forholdet mellom hund og katt styrt av instinkter og kampen for overlevelse.

Vi er blitt godt kjent med mange av løshundene. Når jeg og min lille Bisniss går lufteturer i nærområdene her vi bor, får vi nesten alltid følge av en gjeng vennlige, menneskekjære og stort sett «snille» hunder. Bikkjene har unike personligheter og ulik rang i gjengen.
Lederen i den største gruppen kaller vi Sorry. Han er en stødig og barsk beskytter for alle som beveger seg under hans sørgmodige blikk. Men i dag viste han en ny og dyrisk side.

Da Bisniss og jeg gikk morgentur slo store Sorry og Sorben, medium Labanella og lille Pleasure følge. Nederst i veien satt en katt bedagelig og tittet i vår retning. Vanligvis stikker de så snart de får se hundeklanen, men ikke denne. Katten var sort og hvit, den tittet rolig i vår retning. Heldigvis så ikke løshundene den modige katten, de tok en avstikker ut på en eng mens Bisniss og jeg nærmet oss pus. Min hund går i bånd og jeg regnet med at katten ville stikke av når vi nærmet oss mer. Det gjorde den dessverre ikke.

Da vi ennå var tjue meter unna kom de fire hundene stormende bakfra og forbi oss. Labanella er en gammel hundedame så hun bråstoppet, men de andre bykset mot katten. Jeg skrek og forsøkte å avskjære bikkjene med godbiter og lokking. Det hadde null effekt. Katten reagerte endelig, men for sent.

Tre av hundene omringet pus og bjeffet med store, farlige, hvite tenner mot den lille, som reiste seg på to og slo etter hundeøynene. Denne «leken» var for brutal og ikke noe vakkert syn. Jeg løp bort til dem, rallet med min groveste røst «nei-nei-NEIIII!» og dyttet hundene unna med beina. Her kunne jeg kjapt få meg et hugg for tenner og klør, katt og sterke, kjappe bikkjer sto i en tett tåke. Fordi Bisniss var i båndet jeg holdt i, kom også han inn mot slagsmålet, men det siste pus behøvde var enda en hund. Bisniss er ikke mye større enn katten, så han ville fort kunne bli skadet av alle i de lynkjappe tumultene.

Jeg trakk meg ut, bikkjene var for mektige. Katten rakk å bråsnu og den skvatt oppover muren bak seg. Dessverre var Sorry raskere. Han hoppet opp og nappet den ned etter halen. Så lå den arme katten under for tre snerrende kjøterkjefter som nå ikke lengre nøyde seg med å gjø og flekke tenner. Katten hoppet modig opp i ansiktet til den ene hunden, men da grep Sorry et realt tak i katten over nakken. I neste sekund grep Sorben den sjanseløse pusen over ryggen. Så nappet, strakk, halte og trakk de to i det arme dyret, med så voldsomme krefter at katten ikke engang skrek da den døde og rykket i kramper.
Det var et fryktelig syn. Jeg var rystet og maktesløs.

Den døde kattens glassblikk stirret tomt ut i luften da Sorry la den ned. Så tok han et nytt grep over katteryggen og jeg tok meg i å tenke at det faktisk er bedre hvis hundene nå har drept for å få mat, enn om det var et lystdrap. Men nei, Sorry slapp taket og lot liket ligge. Han sto bredbent over offeret og med ørene flatt bakover. Hva var dette? En maktdemonstrasjon?

De andre hundene trakk seg unna. En merkelig stillhet oppsto. Som en slags andaktighet, eller kanskje var det skam? Ingen av hundene gikk bort til katten. Også Sorry snur ryggen til den etter noen minutter.
Jeg skalv og la vekk mobilen. Som journalist er det instinkt å dokumentere.
Som løshund er det instinkt å drepe.

Det slo meg på veien hjem at innimellom kaster også vi mennesker oss med i overmakten når et offer står lagelig til for hugg. Det er lite ærerikt. Og det kan få katastrofale følger. Kanskje er det et instinkt å holde med flertallet, fordi det vil øke vår sjanse for overlevelse. Men vi har alle et ansvar for å stoppe i tide og ikke la de primitive mekanismene styre oss.
Mot er ikke å hakke på en som ligger nede, men å stå opp for den som blir angrepet.
I dag var ikke mitt forsvar godt nok.

WP_20160207_10_04_57_Pro

Del

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.