Lise Askvik

Månedlige Arkiver

8 resultater

Livet på Sicilia

Herlige heklehelvete!

Published on: februar 28, 2016 at: 20:05
11 kommentarer

Jeg har nå ti måneder permisjon fra P4, men jeg ligger ikke helt brakk. For midt oppi kampen for et bedre helsevesen, mot fryktkultur, mot mobbing i Malvik kommune og underveis i familiens inntreden i siciliansk kultur og språk -har jeg fått et anfall av hekle-og-strikkedilla.
Et voldsomt anfall!

Jeg er rett og slett blitt et realt heklehelvete. Og jeg elsker det! I perioder er jeg nærmest manisk kreativ, og her på Sicilia har jeg funnet et utrolig kult, tykt og fargesterkt garn som jeg er blitt inspirert av. I løpet av to måneder har jeg begått:
* omlag 70 luer med lange, lekne dusker
* åtte vesker
* to store puter
* ett, rundt hekleteppe -som jeg ennå ikke er ferdig med.

2016-02-07 11.57.17

Joda, det skal innrømmes; ikke alt er like fint, flott eller brukbart. Og ja, jeg har ofte vondt i hendene når kvelden kommer, øm og stiv av harde masker og gjentatte bevegelser. Men jeg kooooooser meg sånn med å lage, at det er det verd!

Og noen av kreasjonene er blitt ganske bra. Ihvertfall bra nok. Oppskrifter har jeg ikke. Det morsomme er nettopp å være fri, bare å finne på og lage akkurat det som faller meg inn.

2016-02-07 12.01.25

Dessuten; noe har jeg gitt bort. Alle barna i Leos sicilianske klasse fikk hver sin lue i løpet av en engelsktime, etter at vi hadde tatt opp navnene på ulike klesplagg. Etter det rant det inn enda flere bestillinger. Så gikk jeg brålei av luer.
Men ikke av garnet.

2016-01-22 08.56.20

Så da begynte jeg å lage vesker. Jeg testet ut den første (mørkeblå og hvit), og til egen overraskelse så virket den! Ja, den er både funksjonell og fin, passe stor og god å ha både på skulderen og i hånda. Så da var det bare å lage den neste, og den neste og alle de neste. Og ennå er jeg ikke fornøyd.

WP_20160219_12_22_33_Pro

Heldigvis er garn billigere her enn i Norge. For det har blitt i overkant mange av dem, og et utall turer til de ulike kineserbutikkene som selger nøster for 2, 3 eller 4 euro per stk.

Om jeg får med meg hele kolleksjonen hjem når vi pakker sammen og  setter nesa nordover til sommeren, det er ennå uvisst. Det er visstnok veldig trendy med ekte hjemmelaget og håndarbeid hos flere av de store motehusene. Akkurat som her i steinhuset sør i Middelhavet. Enn så lenge bekymrer jeg meg ikke, men bare hygger meg intenst både med å lage og stable produksjonen.
Og selvsagt med å vise frem noe av det 😀

Garn som får det til å klø i kreativiteten:WP_20160228_19_07_44_Pro

Vesker, teppe og siciliansk Pleasure. Vår lille løshund som tester teppet <3WP_20160228_18_03_10_Pro

Del
11 kommentarer
Kritikk og politikk

Endelig debatt om skremslene i våre sykehus

Published on: februar 25, 2016 at: 19:08
13 kommentarer

Den som kjenner til fryktkulturen i helsesektoren, kan ikke la være å bli opprørt og forbannet. Det må være lov å håpe at mange får en øyenåpner hos Ingunn Solheim i NRK Debatten i kveld kl 21:30.

debatten

Hvis jeg kunne velge, ville jeg nok helst latt være å tro på det:
Det ville gitt mer trygghet om jeg ikke visste at dyktige livreddere blir advart og truet, får produsert falske anklager mot seg, mister eller slutter i jobben, blir psykisk syke – sågar forlater landet, etter konflikter med egen helseledelse.

De fleste av oss ønsker å tro at alt er vel og at våre leger og pleiere blir såpass godt ivaretatt at vi som pasienter er i trygge hender. Vi tror ytringsfriheten gjelder og at det faglige er viktigere enn det personlige, innenfor sykehusets porter.
Vi pasienter vil tro at vår helse står i fokus.

Sånn er det dessverre ikke alltid. Og det hjelper ikke å lukke øynene, for falsk trygghet fører ingensteds hen. Derfor må vi få innsikt i fakta. Da er det godt at NRK tar debatten i kveld.
Men det har ikke vært uten motstand.

I flere uker har NRK forsøkt å få til denne debatten.
Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å få folk til å stille opp: ansatte har sett hvor langt visse helseledere er skruppelløse nok til å gå, og er naturlig nok redde for å si sannheten. Det kan koste dem jobben og helsa. Likevel har noen modige sjeler takket ja. Vit hva de risikerer ved å møte opp. Jeg tror dog de vil holde igjen, og ikke fortelle hele sannheten. Derfor vil neppe kveldens debatt vil gi mer enn en touch i overflaten. De risikerer mye ved å fortelle tv-seerne hvor grovt dette faktisk er noen steder.

Visse helseledere har også vært tvunget til å stille, fordi de har såpass stygge svin på skogen at de har alt å tape på ikke å stille opp.

Selvfølgelig herjer ikke fryktkulturen hele tiden, eller med alle leger og helseansatte. Men altfor mange av våre livreddere er livredde på jobb. Hvor trygg er du som pasient dersom han eller hun som har ditt liv i sine hender, er skremt eller truet, og har tankene sine andre steder?

Etter flere års daglige studier av helsesektoren har jeg møtt mange fryktrammede helseansatte. Skremte, desilllusjonerte, sinte og dypt sårede mennesker som forsøkte å gjøre det rette. Modige mennesker har fått arbeidsgleden ødelagt, liv og karrière knust, flere av dem fordi de varslet om pasientfarlige forhold. Uten å ha media på sin side har vi i flere saker sett at det er for lett å overkjøre varslere. I stedet for å takke dem. Den som har lest Eli Bergs bok «Hold munn eller gå» har sett toppen av isfjellet.

Det skal lønne seg å stå opp for den svake part, det skal lønne seg å være modig. Men det er altså ofte ikke tilfellet i norsk helsesektor.

Fordi, i vår tid, etter innføringen av Helserefomen / foretaksreformen 1.1. 2002, har helsesektoren fått mange andre mål, enn å yte best mulig helsehjelp. Etter omleggingen ble økonomi og omdømme viktige verdier, og de har fått vokse seg groteske. Delvis på bekostning av pasientbehandling, arbeidsmiljø og ytringsfrihet.

For å fremstå som mest mulig vellykket overfor sykehusstyret, helseforetaksledelsen, helsedepartementet og / eller helseminister, har flere sykehus -istedenfor å ansatte stadig dyktigere leger og helsepleiere- heller satset på flere omdømmebyggere og «kommunikasjonsrådgivere». Og helseansatte blir pålagt en kneblende lojalitetsplikt. Det er virker som om det ved noen sykehus er blitt viktigere å fortelle at sykehuset er godt, enn å faktisk jobbe med å bedre helsetjenestene.

Jeg har personlig, og grisedårlig, erfaring med noen av kommunikasjonsrådgiverne ved enkelte helseforetak. Jeg kan med fordel ta min del av skylden for den elendige kommunikasjonen. For når jeg blir provosert og ikke får svar, lar jeg den ubeskjedne megga i meg tre frem.
Men jeg er ikke den eneste, det sitter mange megger i landets kommunikasjonsavdelinger. Der hører de ikke hjemme.
For når tildekking av fakta blir viktigere enn åpenhet, har demokratiet et stort problem.

Det må likevel være lov å håpe at kveldens debatt blir slik at folk flest får ny innsikt.
Jeg frykter dog at OUS adm. dir Bjørn Erikstein igjen vil benekte fryktkulturen, slik han også gjorde i Dagsnytt18.
Skjønnmaling fører ingen sted hen. Bare når vi tar inn over oss fakta kan vi komme frem til nødvendige endringer. Da kan demokratiet kreve at våre politikere tar grep.

At de endrer de mest dysfunksjonelle helseledelses-systemene.
At de griper inn i ødeleggende kulturer og bruk av frykt.
At de fjerner de mest uegnede helselederne med folk som bygger tillit istedenfor frykt.

 

Del
13 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Grå helse-eminense gikk av i svart

Published on: februar 21, 2016 at: 17:52
3 kommentarer

Når en av landets mest markante maktbyråkrater denne uken ble pensjonert fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), avla hun en respektløs sistehilsen til landets leger. 

Ingen som er interessert i helsepolitikk har klart å gå glipp av superbyråkrat Anne Kari Lande Hasles navn. Hun klorte seg fast i departementet til fylte 70 år, men denne uken var det ubønnhørlig slutt.

pressebilde AKLH

Lande Hasle var en sentral maktbyråkrat og lojal Ap-støttestpiller. Hun var med i utformingen av foretaksreformen før den ble vedtatt i 2001, og i gjennomføringen av den i årene etter. Hun har trukket i trådene og vært med å definere «sannheten» om tilstanden i helsevesenet, om konfliktene og linjene i helsepolitikken. Hennes sentrale posisjon har gitt stor makt og innflytelse over ulike helseministre og helseadministrasjoner.

I avisen Dagens Medisin blir Lande Hasle på gråten når ordet «byråkrat» brukes som et skjellsord. I det samme intervjuet hevder hun at «det er lettere å bli arrogant enn ydmyk når man blir tatt opp på legestudiet».

Hvis denne legeforakten har gjennomsyret hennes byråkratgjerning, kan det forklare noe av foretaksformens mål; å overføre makt og helsefaglige beslutninger fra leger, over til økonomer og byråkrati.
Noen omlegginger var nødvendige, men den raseringen hun var pådriver til, har vært en katastrofe for helsesektoren. Både for fagfolk og pasienter.
Mens helseledelser og byråkratiet har levd stadig fetere dager siden 2001.

Når media de siste ukene har dokumentert fryktkultur, regelbrudd og kynisme ved ledelsen i flere helseforetak, slår Lande Hasle straks fast at reformen var «en suksess». Selvransakelse og selvkritikk er tydeligvis ingen høyt skattet øvelse der i gården.

Viktigere enn selvinnsikten; formidler Lande Hasles uttalelser et rådende syn på helsefagfolket innad i HOD?
Ulmer legeforakten i helseledelsens flere nivåer, eller er det bare Lande Hasle?
Det må være lov å spørre om enkelte helseledere til og med opplever å ha ryggdekning i HOD for undertrykkelse og skremsel av brysomme ansatte?

Da jeg ble nektet innsyn i den visstnok svært å avslørende arbeidsmiljøundersøkelsen ved UNN fra i fjor, støttet HOD avslaget, gang på gang. Kritisk innsyn i tingenes egentlige tilstand ønsket de ikke. Men demokratiet, de ansatte og pasientene hadde trengt åpenhet. Det bekymrer visst ikke HOD.
Fant de det mer opportunt å bedrive sin fryktkultur i fred?

Til Lande Hasles forsvar kan kanskje anføres at heller ikke alle leger er i besittelse av ydmykhetens nådegave. Men i motsetning til byråkratens oppdrag, som ligger i å utvise lydighet for regelverk og lover, krever legefaget at den enkelte stoler på egen kunnskap og vurderinger. Fordi pasienter kan lide fatale konsekvenser foran legens øyne hvis han eller hun feiler. Byråkraten kan fatte de mest inhumane beslutninger uten å måtte overvære og lide konsekvensene.

Ligger det mer bak legeforakten enn bare dårlig kultur? Handler dette også om en smittsom usikkerhet og dårlig selvtillit hos noen av toppene i departementet?

legepasient

Opererer toneangivende topper i Helsedepartementet med en så fjern versjon av sektorens utfordringer enn den som oppleves på gulvet, at ulike helseministre er blitt ført bak lyset av eget byråkrati?

Hvor jevnlig, hvor mange, hvor gode og hvor sterke bånd nærer ministeren til ansatte, til sykepleierforbundet, Legeforeningen, pasienter, pasientorganisasjoner mfl?
Får  Bent Høie nok, korrekt og korrigerende info fra andre enn sitt byråkrati?

Når leger forhindres i å gi pasienter den rette hjelpen, når de fortviler over manglende faglig forståelse og underfinansiering i avgjørelser fattet at byråkrater med større lojalitet til økonomi enn til pasient, da har kritikken fra makten lenge vært den samme: «legene er bare sure for at de ikke får bestemme». Det er en lavpannet kritikk som avslører manglende forståelse for helsefagets følsomme innhold.

Om mange byråkrater nå frykter den voksende motstanden, helsefolkets og pasienters organisering i Helsetjenesteaksjonen, og den dokumenterte fryktkulturen i media, er forståelig. Mye tyder på at deres tid på toppen går mot slutten. Etterfølger Bjørn Inge Larsen får en krevende jobb med å rydde i HOD etter Lande Hasle.

Og om byråkratene skjelver, så kan ikke Bent Høie ta hensyn til det. For å få til pasientens helsetjeneste må ministeren feste sin dypeste lojalitet der den hører hjemme;
Ikke til skrivebordsarbeidere som forakter helseansatte, ei heller kun til pasienten,
men i mye større grad til de som utfører jobben.
Til de som i motsetning til byråkratene, kan helsefaget.
Leger og helseansatte må få fagene sine tilbake fra den byråkratiske overmakten. 

Det er Bent Høies viktigste gjerning i den kommende avviklingen av de regionale helseforetakene.

BentHøie

 

Del
3 kommentarer
Kritikk og politikk

Hvis det står om livet, vil du ha en livredd eller en trygg lege?

Published on: februar 18, 2016 at: 21:06
2 kommentarer

Hva skjer når en lege -som har pasientens liv i sine hender- er livredd på jobb? Tror du han eller hun er på sitt beste når adrenalinet pumper, hjertet hamrer og frykten herjer?

De fleste vil ikke vite det. Hvordan det faktisk står til ved enkelte norske sykehus. Ved noen avdelinger. I for mange helsefagmiljøer.

Mange foretrekker falsk trygghet fremfor skremmende kunnskap om virkeligheten: At det ved altfor mange pasientsenger står leger som føler seg trakassert, truet og hundset. Mange er dypt frustrerte over å arbeide i et system der hakkeloven gjelder. Der lojaliteten hovedsakelig strekker seg oppover til neste lederlag, og ikke ned til pasienter og ansatte.

Jeg har aldri arbeidet ved noe sykehus. Men jeg er en erfaren pasient. Og gjennom mine studier av sektoren, i min systemkritikk og i arbeidet med mine bøker, har jeg etter hvert fått endel innsikt i hvilke arbeidsmiljøer våre helseansatte arbeider i.
Det er til dels smertefull kunnskap.

(Forsetter under bildet)
helsesvik

Det er slett ikke like ille over alt, noen sykehus fungerer til og med strålende, med toppledere som trygger sine ansatte med tillit og ansvar i alle ledd. Adm. dir. Per Bleikelia ved Ringerike sykehus er et forbilde. Men fra andre sykehus har jeg hørt så grove historier at den som får innsikt, ikke kan la være å miste tilliten til store deler av norsk helsevesen. Det er alvorlig.

Enda mer alvorlig er det dersom befolkningen fortsetter å tro at helsesektoren er forsvarlig i alle ledd. Det er den dessverre ikke. Langt derifra.

(Per Bleikelia med avdelingssykepleier Hilde Tangen. Foto ved Ringerike.no)

Bleikelia

Min erfaring er at de styggeste historiene kommer fra Universitetssykehuset i Nord Norge (UNN) og fra Oslo Universitetssykehus (OUS). Her er både antallet og innholdet i ansattes opplevelser innimellom direkte fryktinngytende.

De siste ukers mediedekning av fryktkulturen ved norske sykehus dokumenterer bare toppen av isfjellet, hevder flere kilder. Dagens Næringsliv skrev 22. januar den første, grundige saken som dokumenterte ukulturen, blant annet ved adm. dir. Tor Ingebrigtsens sykehus, UNN. Flere stygge saker fra det samme sykehuset har fulgt.

For DN tok lokket av heksegryta. Padder og huggorm veltet opp i ulike medier. Flere leger med vonde erfaringer våget å stå frem og dele med offentligheten. Tidligere foretakstillitsvalgt for overlegene ved UNN, Jørgen Nachtmann, gikk ut og bekreftet personforfølgelsen; «Sykehusets ressurser brukes til å jakte på tillitsvalgte og leger som ønsker å si ifra om svikt i pasienttilbuet..(..) Noe lignende har jeg ikke opplevd ved andre sykehus».

Pasient- og brukerombudet i Tromsø forteller til NRK at UNN ved gjentatte saker hever seg over loven og lar være gi innsikt i de sakene der ombudet krever svar.

Legeforeningen bekrefter at UNN og OUS er de to mest problematiske sykehusene. I boken Helsesviket reiser jeg systemkritikk som i store trekk sammenfaller med kritikken under tittel «Det syke huset» fra redaktør Vangsnes i Tidsskriftet.

Helseminister Bent Høie kjenner til fryktkulturen. Han har tidligere fastslått at helseansatte ikke bare skal kunne varsle, men at de sågar har en plikt til å varsle når de er bekymret. Det har ikke gjort nevneverdig inntrykk på alle helseledere.

Høie møtte Legeforeningen fredag 12. februar for å diskutere fryktkultur. Allerede noen dager senere, tirsdag 16. februar tok han spesielt opp fryktkultur og ytringsfrihet i møte med de regionale helseforetakene. Høie ber dem være åpne og slutte å skjønnmale . DN skriver under tittelen «Strammer opp sykehusene»:
«Hel­se­mi­nis­ter Bent Høie in­stru­er­te tirs­dag sy­ke­hus­le­de­re i Norge om at de hver­ken skal skjønn­ma­le el­ler bort­for­kla­re pro­ble­mer med vars­ling, men ta det­te på stør­ste alvor.»

Helse Nord svarte med mer skjønnmaling, og mer bortforklaring.
Kan det være at Helse Nord provoserer Bent Høie med overlegg?

Forstår de ikke toppledelsen hvilken trussel denne tappingen av egne ansatte utgjør for oss pasienter, og for de helseansatte? En av maktbyråkratene, en av arkitektene bak helseforetaksmodellen, Anne Kari Lande Hasle, tar overhode ingen selvkritikk. I det hun gikk av med pensjon denne uken påstår hun i avisen Dagens Medisin, nærmest at helsefolk er så vanskelige å lede og er så arrogante, at problemet ligger hos dem. Ikke i helsesystemets feilfokus på økonomi, omdømme, rapportering og lojalitet oppover.

To så motstridende rapporter av ett og samme helsevesen, er dypt foruroligende. Dialogen, den gjensidige forståelsen og respekten er i sterk grad forvitret mellom ansatte og ledelse ved flere sykehus. Det kan ikke fortsette, gjenoppbygging av tillit er påkrevet. Hvem sitt ansvar er dette primært? Høies svar lyder: «Det et lederansvar å sørge for en åpenhetskultur som gjør at ansatte opplever trygghet for å ytre seg både internt og eksternt.» Det kan også pensjonisten Anne Kari Lande Hasle merke seg.

Kan Høie fremdeles ha tillit til UNNs Tor Ingebrigtsen og Helse Nords ledelse etter dette?
Hvis han forsatt har det, kan ikke norske pasienter og helseansatte ha tillit til helseministeren.

Del
2 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Alt som vokser

Published on: februar 17, 2016 at: 17:47
0 kommentarer

Hvis plantene kunne snakke, ville de flere hundre år gamle oliventrærne hatt mye å fortelle.
Men her er det flere som skulle hatt talerett.

Mandeltrærne.
De blomstrer nå her på Sicilia, så luften anger og øyet stirrer seg stort og vått.
Slik blomsterprakt kunne med hell deklamert dikt.
Om elevert delikatesse og samklang:

2016-02-12 12.37.52

Om helhet:2016-02-09 08.34.30

Om resultater:

2016-02-06 11.37.05

Og om brutal hardhet i lite format:
2016-02-07 12.27.13 – Kopi

Fikustrærne, som utvikler lange egenstøtter, til greiner så tykke som tømmerstokker – ville fortalt lange, innviklede historier, som romaner av Kahled Hosseini:

2015-12-31 13.48.08

Oliventreet med sitt evighetsperspektiv ville eventyrets udødelighet og magi passet perfekt. Historien om kjempekrefter og forsteinede småtroll.

WP_20160217_09_34_00_Pro
Kaktusen som strutter og stritter imot, men som likevel blir overkvinnet.
Kaktusen ville dratt ei skrøne.
2016-02-09 16.59.45

Valmuen, den jomfruelige, livskraftige ville nynnet ei vise. Og vært fornøyd med melodi uten ord. Så lenge noen så den.

2016-02-12 12.50.23

 

Del
0 kommentarer
Uncategorized

Å feire livet -og de døde

Published on: februar 10, 2016 at: 20:59
1 kommentar

I disse dager der det karneval -også på Sicilia. I går sto vi langs gatene i kveldsmørket mens opptoget passerte, breddfullt av lys og kostymer, gjøglere, konfetti, musikk og dans. Og fra husveggene stirret de døde på livet, fra sine minneplakater.

Både opptoget og tilskuerne i den mellomstore nabobyen Avola var kledd til feiring. Carne vale – altså adjø kjøtt- er innledningen til fasten. I god, katolsk ånd handler det om å nyte først, deretter om askesen.

(Artikkelen fortsetter etter alle bildene)

WP_20160209_20_04_07_Pro

Konfetti, folk og nakenkostymer i skjønn forening:

WP_20160209_20_12_44_Pro

WP_20160209_20_30_54_Pro

Fra husvegger, stolper og oppslagstavler møter man de døde, i ord og bilder. Det er en litt uvant, men jeg synes også det er en vakker gest -at de minnes sine døde på dødsdagen hvert år.

I Norge er vi ofte litt forsiktige med å nevne de som har reist videre, kanskje mest for ikke å ramme de nærmeste med ny sorg. For endel er det verre hvis folk later som om den avdøde aldri har levd, for de fleste er det også litt godt å snakke om en de var glad i. Selv i smerten. Her på Sicilia trekker de sine døde frem og minnes dem også gjennom vakre plakater, gjennom vidunderlige gravgårder, i minnegudstjenester og på allehelgensaften.

For åtte år siden døde Marcella: «…mer enn alt minnes vi hvor kjær hun var oss…»

2016-02-09 08.09.53

Her er egne tavler for minneplakter, de står rundt omkring og over alt i landsbyen.2016-02-09 08.19.55

Lag på lag med minner om folk som ikke lengre er blant oss.

2016-02-09 08.20.51

…og slik lever dei altså her.

Del
1 kommentar
 
Livet på Sicilia

Vitne til drap

Published on: februar 7, 2016 at: 17:15
0 kommentarer

Jeg hadde en rystende opplevelse i dag. 
Det var «bare» en katt som ble myrdet, men det var inderlig smertefullt å se den dø så brutalt.
Og jeg klarte ikke å redde den.

Her på Sicilia forlater altfor mange mennesker sine hunder og katter. I flokker, og alene, går de omkring på gatene, gjennom i flere år. Det finnes en gruppe frivillige som mater dem, tar dem til dyrlege for vaksiner og tilsyn, og som koser med dem. Men selv om mange er snille med løsdyra, så er fremdeles forholdet mellom hund og katt styrt av instinkter og kampen for overlevelse.

Vi er blitt godt kjent med mange av løshundene. Når jeg og min lille Bisniss går lufteturer i nærområdene her vi bor, får vi nesten alltid følge av en gjeng vennlige, menneskekjære og stort sett «snille» hunder. Bikkjene har unike personligheter og ulik rang i gjengen.
Lederen i den største gruppen kaller vi Sorry. Han er en stødig og barsk beskytter for alle som beveger seg under hans sørgmodige blikk. Men i dag viste han en ny og dyrisk side.

Da Bisniss og jeg gikk morgentur slo store Sorry og Sorben, medium Labanella og lille Pleasure følge. Nederst i veien satt en katt bedagelig og tittet i vår retning. Vanligvis stikker de så snart de får se hundeklanen, men ikke denne. Katten var sort og hvit, den tittet rolig i vår retning. Heldigvis så ikke løshundene den modige katten, de tok en avstikker ut på en eng mens Bisniss og jeg nærmet oss pus. Min hund går i bånd og jeg regnet med at katten ville stikke av når vi nærmet oss mer. Det gjorde den dessverre ikke.

Da vi ennå var tjue meter unna kom de fire hundene stormende bakfra og forbi oss. Labanella er en gammel hundedame så hun bråstoppet, men de andre bykset mot katten. Jeg skrek og forsøkte å avskjære bikkjene med godbiter og lokking. Det hadde null effekt. Katten reagerte endelig, men for sent.

Tre av hundene omringet pus og bjeffet med store, farlige, hvite tenner mot den lille, som reiste seg på to og slo etter hundeøynene. Denne «leken» var for brutal og ikke noe vakkert syn. Jeg løp bort til dem, rallet med min groveste røst «nei-nei-NEIIII!» og dyttet hundene unna med beina. Her kunne jeg kjapt få meg et hugg for tenner og klør, katt og sterke, kjappe bikkjer sto i en tett tåke. Fordi Bisniss var i båndet jeg holdt i, kom også han inn mot slagsmålet, men det siste pus behøvde var enda en hund. Bisniss er ikke mye større enn katten, så han ville fort kunne bli skadet av alle i de lynkjappe tumultene.

Jeg trakk meg ut, bikkjene var for mektige. Katten rakk å bråsnu og den skvatt oppover muren bak seg. Dessverre var Sorry raskere. Han hoppet opp og nappet den ned etter halen. Så lå den arme katten under for tre snerrende kjøterkjefter som nå ikke lengre nøyde seg med å gjø og flekke tenner. Katten hoppet modig opp i ansiktet til den ene hunden, men da grep Sorry et realt tak i katten over nakken. I neste sekund grep Sorben den sjanseløse pusen over ryggen. Så nappet, strakk, halte og trakk de to i det arme dyret, med så voldsomme krefter at katten ikke engang skrek da den døde og rykket i kramper.
Det var et fryktelig syn. Jeg var rystet og maktesløs.

Den døde kattens glassblikk stirret tomt ut i luften da Sorry la den ned. Så tok han et nytt grep over katteryggen og jeg tok meg i å tenke at det faktisk er bedre hvis hundene nå har drept for å få mat, enn om det var et lystdrap. Men nei, Sorry slapp taket og lot liket ligge. Han sto bredbent over offeret og med ørene flatt bakover. Hva var dette? En maktdemonstrasjon?

De andre hundene trakk seg unna. En merkelig stillhet oppsto. Som en slags andaktighet, eller kanskje var det skam? Ingen av hundene gikk bort til katten. Også Sorry snur ryggen til den etter noen minutter.
Jeg skalv og la vekk mobilen. Som journalist er det instinkt å dokumentere.
Som løshund er det instinkt å drepe.

Det slo meg på veien hjem at innimellom kaster også vi mennesker oss med i overmakten når et offer står lagelig til for hugg. Det er lite ærerikt. Og det kan få katastrofale følger. Kanskje er det et instinkt å holde med flertallet, fordi det vil øke vår sjanse for overlevelse. Men vi har alle et ansvar for å stoppe i tide og ikke la de primitive mekanismene styre oss.
Mot er ikke å hakke på en som ligger nede, men å stå opp for den som blir angrepet.
I dag var ikke mitt forsvar godt nok.

WP_20160207_10_04_57_Pro

Del
0 kommentarer
Liv og helse

I morgen skulle hun blitt 31 år.

Published on: februar 5, 2016 at: 22:23
0 kommentarer

Martine Vik Magnussen ble født den 6. februar. Da hun var 23 år gammel ble hun voldtatt og drept i London. Den eneste mistenkte går fortsatt på frifot. Og norske myndigheter har ikke benyttet alle midler som står til deres disposisjon. 
martine

Også Martines far gikk gjennom sitt livs traume da datteren døde. At Storbritannia ikke har utleveringsavtale med Jemen, der mistenkte straks gikk i dekning hos sin millardærfar, har vært et problem i saken. Far har gjennom årene opplevd at britiske myndigheter og Scotland Yard har vært mye mer aktive, løsningssøkende og iherdige i sitt arbeid for å få mistenkte utlevert og stilt for retten, enn norske myndigheter. Det er i så fall sterkt kritikkverdig.

Denne saken er komplisert og har mange aktører, men resultatet er fremdeles akkurat det samme for familien som mistet sin datter og søster for snart åtte år siden; de får ikke lagt Martines dødsfall bak seg før rettferdighet og dom foreligger. Rettferdighetstrangen sitter dypt, og i drapssaker er behovet for litt balanse som en trøst som ikke slukker.

I morgen, på Martines bursdag, kommer ny video av henne på kampanjesiden på facebook. Den har nye bilder og er ment å minne oss på at saken fremdeles behøver engasjement og aktive grep, også fra norske myndigheter.

Takk til deg som liker og deler siden og aksjonen:
https://www.facebook.com/JusticeForMartineVikMagnussen/?fref=ts

Fra januar sitter jeg i Martinestiftelsens nye kvinnestyre.
Vi har satt igang arbeidet for nye vendinger i saken.

Del
0 kommentarer