Lise Askvik

Månedlige Arkiver

8 resultater

Livet på Sicilia

En tjue minutters nytelse

Published on: januar 28, 2016 at: 20:41
0 kommentarer

Åh, jeg må få sende deg noen solstråler langt inn i hjertet her fra solrike Sicilia. I kveld har jeg gått nydelig kveldstur med mann, sønn og bikkja Bisniss, i nabobyen Avola. Og så gikk solen ned.

Jeg har heklet over 50 luer på et par uker og klarte å true min bedre halvdel til å gå med sin Italia-lue i kveldsvarmen. Men sønn og kjøter nektet.

2016-01-26 17.21.10

WP_20160126_17_16_47_Pro

Solnedgangene her på Sicilia er ofte så rosa, lilla og blå fordi vulkanen Etna stadig slipper ut røyk og gass med partikler som reflekterer det lave kveldslyset på en helt spesiell måte.

WP_20160126_17_12_14_Pro

Langs en hvit mur hadde en kunststudent fra akademiet i Noto fått i oppdrag å deokorere til glede for passerende. Både turister og fastboende. Jeg ble bergtatt!
Hva synes du?

WP_20160126_17_12_57_Pro

På vei ned til stranden møtte vi katolikkenes høyt elskede Jomfru Maria og hennes lille, store sønn. Man kan bli lettere religiøs av mindre.

WP_20160126_17_15_11_Pro

Avola by har, i likhet med alle andre byer her på Middelhavets største øy, både vakre og mindre vakre gater -og endel løshunder. Disse er stort sett veldig milde og søte. Selv om de gjerne barsker seg og bjeffer litt på avstand. Ser du dotten der på andre siden av gata i det fjerne? Skal si det var lyd i´n!

2016-01-26 17.04.30

Bak hus og gater ligger Avolas lange, vakre strand og moloer. Vi ble stående å stirre på den rosalilla solnedgangen og bølgene som slo stille mot moloen. Så rart å tenke på at dette havet har både reddet og slukt så ufattelig mange flyktninger disse siste årene.

2016-01-26 17.18.57

WP_20160126_17_16_51_Pro

 

Del
0 kommentarer
Kritikk og politikk

Halleluja, hvilken dag for helse-Norge!

Published on: januar 23, 2016 at: 22:15
2 kommentarer

I dag har jeg sett et stykke journalistikk som har gjort meg utrolig glad. Jeg har fått håp om at vi som utgjør demokratiet -folk, beslutningstakere og media- skal begynne å snakke om et problem som mange ønsker å holde skjult, for når dette kommer frem får mange toppledere i helse-Norge mye å stå til ansvar for.
Dagens Næringsliv har i dag kraftfullt sprengt den taushetsmuren som norsk media har latt seg fange bak. 

DN

La oss først se saken i stort perspektiv:
Media har bredt fokus på flyktningestrømmen i Europa fordi det dreier seg om mennesker i nød, om død og liv.
Det er medias jobb.
Media dekker jevnlig potensielt farlig, norsk veistandard og den skrekkelige trafikkdøden fordi det handler om tap av nesten 200 menneskeliv.
Det er medias plikt.
Men hvorfor ser vi omtrent ingen saker om de opp mot 4500 nordmenn som skades og dør unødig ved norske sykehus hvert år? Hvorfor står så mange pasienters liv unødig i fare ved norske sykehus?
Og hvorfor tar ingen medier bredt tak i hvordan tusenvis av dypt fortvilede helsearbeidere ikke får gjort den jobben de ønsker å gjøre for pasientene?

Er pasienters liv mindre verd enn andre menneskers?
Har ikke disse 4500 skattebetalerne krav på like mye offentlig oppmerksomhet og debatt – på politikernes dypeste bekymringer og spalteplass i media? Selv har jeg bare kunnet bidra med boken Helsesviket og noen kronikker, debatter og meggeinnlegg. Men det monner ikke for å få debatten skikkelig opp og frem. Vi må være mange som forlanger forbedringer, både gjennom media, sosiale  medier, via den viktige Helsetjenesteaksjonen og i direkte henvendelser til våre ansvarlige politikere.

Enkelte vil blånekte for at helse-Norge har et skremsels- og ledelsesproblem. Særlig de helselederne som er øverste ansvarlige. Akkurat som OUS-direktør Bjørn Erikstein og UNN-direktør Tor Ingebrigtsen i dag gjør i Dagens Næringsliv, sistnevnte riktignok via sin kommunikasjonsavdeling. Kanskje vil også helseansatte som ikke selv opplever problematikken og pasienter som har fått topp pleie, benekte den. Men selv om mange selvsagt har det bra, skal vi ikke tåle så inderlig vel at altfor mange blir knust på jobb og at pasienter dør unødig.

I dag hadde Dagens Næringslivs hovedoppslag tittelen «Maktkamp på helsa løs». Saken avdekker fryktkulturer som fratar altfor mange leger, sykepleiere og andre helsearbeidere både trygghet og selvtillit på jobben. Mens de forsøker å redde liv og helse, lever mange av dem med en dyp frykt og frustrasjon.
Tenk deg selv, når yter du best: når du får tillit og kjenner deg trygg, eller når du er pissredd? Artikkelens arbeidslivsforsker har interessante svar på hva frykt gjør med oss.

Jeg har snakket med flere modige helseansatte som har fulgt både lov og samvittighet, menn og kvinner som har forsøkt å varsle når forholdene ved deres avdeling eller sykehus har blitt pasientfarlige. I stedet for å bli lyttet til og takket, har altfor mange blitt dysset ned, truet, presset ut og trakassert. Det ligger både sykmeldinger, psykiske diagnoser og selvmordsforsøk i farvannet etter helseledere som har bygget en fryktkultur der trygghet og tillit burde vært.

Heldigvis finnes det også noen skinnende lyspunkter. For det første er det selvsagt endel avdelinger og sykehus i Norge der det er godt arbeidsmiljø og kloke ledere. Og aller best; en ny lederstil er i ferd med å vokse frem. Det feilslåtte New Public Management har skapt et monster i deler av offentlig sektor, nå vokser serviceledelse og nordisk ledelse frem. NPM bør snarest henvises til filosofiens søppeldynge.

Den tidligere politimannen og byråkraten Per Bleikelia snudde ryggen til målstyring og NPM. Han har snudd hierarkiet og sier klokelig at det viktigste som skjer på et sykehus er møtet mellom pasient og helseansatte. Alle andre ved et sykehus skal jobbe for at forholdene ligger best mulig til rette for at dette møtet blir så bra som mulig. For å få til det, må de ansatte ha trygghet og tillit. I Dagens Næringsliv har journalist Reidar Mide Solberg gjort et godt videointervju med Bleikelia, der han forklarer sin ledelsesmodell. (Se oppsummering i tweets nederst i saken)

Jeg har snakket med mange helseansatte som forteller at de lever i fryktkultur på jobben. Eli Berg har skrevet bok om noen av varslerne; «Hold munn eller gå». Dagens Næringsliv har snakket med et trettitalls rammede. Den åpenhet og tillit enkelte helseledere påberoper seg i dagens avis blir heftig dementert av helseansatte på ulike sosiale medier i helsedebatten i dag. Og i personlige mailer til meg.

Med den fryktkulturen og de represaliene mange norske helsevarslere har opplevd, er det viktig at noen kan målbære litt av det de ikke kan si på grunn av frykt og pålagt «lojalitetsplikt». Med dagens artikkel i DN er prosessen for åpenhet om norsk helseledelse og fryktkultur startet.
Da saken endelig sto på trykk i dag fant jeg ingen grunn til å la være å twitre følgende til adm. dir ved Universitetssykehuset i Nord Norge, Tor Ingebrigtsen, med en forklaring av Bleikeliamodellen og en sterk oppfordring om å lære seg den:

Bleikeliamodellen: 1) Hils på alle ansatte, lytt til dem. Skap ekte tillit. Lag et fellesskap & lagfølelse.

Bleikeliamodellen: 2) Skal flinke fagfolk få gjort jobben for pas. må de ha støtte, trygghet og tillit. Lytt og lær, !

Bleikeliamodellen: 3) Ledere må være på gulvet, vise seg og skape tillit gjennom daglig kontakt. Følger du, , ?

Bleikeliamodellen: 4) Selv en dynamisk org. må ha trygghet. Ikke farlig å gjøre feil. Frykten må vekk. Lytt godt !
Bleikeliamodellen: 5) Sykehus er en lærende, inkluderende, åpen og transparent org. m kontiunitet. Ingen humørsvingninger.

Ergo, – ser det ut til at fremtidens lederstil er omtrent det stikk motsatte av det jeg høre fra dine ansatte. Ille

Jeg regner med at Tor Ingebrigtsen vil svare meg -eller vil han igjen overlate det til kommunikasjonsavdelingen? Jeg har mer på lager til UNNs ledelse.

Jeg oppfordrer deg til å lese den gode saken i Dagens Næringsliv. Du får fem artikler gratis på nett her: https://www.dn.no/kundeservice/faq/vilkar-og-personvern/vilkaar-fem-gratis

Til slutt:
Hvis du er helseansatt med erfaring fra en skremselskultur som kan gå ut over pasientene, er mitt råd at du bør ta kontakt med media, en journalist du stoler på, eller jeg kan formidle for deg. Vi må ta fatt i denne livstruende ukulturen, ikke spare ledere som er mer lojale oppover enn nedover til ansatte og pasienter. Du kan også være anonym. Media må få innsyn, kulturbærerne må konfronteres, politikerne må ta grep og pasientene må få vite  at altfor mange helseansatte har et unødig, og potensielt livsfarlig, arbeidsmiljø.
Vi kan ikke fortsette å tillate 4500 unødige skader og dødsfall ved norske sykehus uten debatt og mottiltak. 

Del
2 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Ny og tøff generalsekretær i Helsetjenesteaksjonen

Published on: januar 22, 2016 at: 21:14
0 kommentarer

Mens de fleste av oss feiret hyggelig jul og nyttår med familie og venner, lå flere kvinner og menn for døden i norske hjem og institusjoner. Mange av dem fikk god smertelindring og nødvendig hjelp, men 92 år gamle Lilly Johnsen ble kastet ut av sykehjemmet sitt -tre dager før jul.

HTA2

Til tross for at Lilly Johnsen er alvorlig benskjør, nesten blind og døv, er ustø, bruker rullator og hadde et smertefullt brudd i ryggen -og til tross for at ektemannen hennes bodde på samme hjem- ble den skrøpelige 92-åringen tvunget ut av institusjonen. På sykehjem skulle hun ikke bli.

Men den gamle kvinnen kan ikke lenger lage mat, ikke ta nødvendige medisiner og ikke gå på toalettet alene. Hun har verken mobiltelefon eller trygghetsalarm. Men beslutningstakerne i Flakstad kommune i Lofoten besluttet likevel at hun var for frisk til å få bli på sykehjemmet. Samtidig bestemte de at hun var for syk til å få lov å være med på julefeiring som pårørende hos ektemannen, på sykehjemmet.

For i Flakstad er det makta som rår. Om det går brutalt ut over syke folk med behov for nettopp kommunens omsorg, ser ikke det ut til å gjøre særlig inntrykk på de ansvarlige.

Heldigvis har vi HELSETJENESTEAKSJONEN (HTA). En organisasjon av helseansatte, pasienter og pårørende som ikke lenger finner seg i at penger og makt begår stadig mer brutale vedtak -uten at lidende mennesker blir vurdert med omsorgssektorens grunnleggende empati og medmenneskelighet. Helsetjenesteaksjonen protesterer mot avgjørelser som bærer preg av en iskald økonomisk-logisk tilnærming. Nå har HTA fått sin første generalsekretær:

HTA

Lege, kirurg, pårørende og nå nyvalgt generalsekretær i Helsetjenesteaksjonen, Synne Bernhard, tar grep for Lilly Johnsen. Hun setter seg grundig inn i sakens ulike sider, i jussen, i politikken, hun ringer, sender mailer og griper tastaturet. Hun er ikke i tvil om at pasienten har fått feil avslag, så hun får med seg flere av oss helseforkjemperne i dette leserbrevet til NRK Nordland:
«Hvor syk må man være for å få man være for å få innvilget sykehjemsplass i Flakstad kommune?» «Dette er, efter vår oppfatning et brudd på norsk lov, herunder forsvarlighetskravet og verdighetsgarantien, sannsynligvis også på grunnleggende menneskerettigheter, til slutt og ikke minst et soleklart brudd på den moral og etikk en etat i omsorgsbransjen skal bekjenne seg til.
«Dette er ikke et spesielt tilfelle» – sier assisterende rådmann Ole Bakkejord.»

Flakstad kommune innrømmer altså å behandle flere eldre like dårlig og mener derfor at Lilly Johnsen ikke er verd å diskutere? Aksepterer vi som betaler politikere og kommunale småkongers lønn at så lenge de gjør mange nok urett, er det ok?

Hvor er det blitt av helt normal folkeskikk i Flakstad? Hvor er etikken og moralen? Hvordan er lovforståelsen og kontrollinstansene? Kjenner alle hverandre så godt i bygda at ingen evner å kritisere?Er det under parolen «vi har ikke råd til alt» eller «vi må jo prioritere» at maktmenneskene mener å ha handlingsrom til å behandle folk hvor dårlig som helst?
Pasientombudet er nå på saken. Vi er mange som følger godt med både Flakstad kommune og Lillys videre skjebne. Dette haster.

Hvis et samfunn kan måles på hvordan de behandler sine svakeste, hvordan står det egentlig til med Mor Norge? Historien om Lilly har paralleller i alle landsdeler. 

Rett etter jul skjer det samme i Oslo.
Østlandssendingen melder:  «Dødssyke Helga Bafico (92) vil tilbringe sine siste dager på sykehjem for døende og uhelbredelig syke. Men selv om flere plasser står tomme, avviser bydelen søknaden hennes.» I Frogner bydel overprøver altså en kontorist legens faglige vurderinger, og lar en døende kvinne og hennes familie i dyp fortvilelse og sorg.

Helsetjenesteaksjonens Synne Bernhard ser saken i lys av en annen hendelse fra ukene før, der hovedstadens bydeler oppgir til døende pasienter at det er fullt på lindrende enhet ved Akersleva sykehjem. Det er ikke er sant. Ledige plasser finnes det flere av. Men fordi plassene ikke blir brukt blir de besluttet nedlagt.
HTAseng

Bernhard griper saken med faktum: disse plassene blir ikke brukt nettopp fordi pasienter og pårørende får uriktig opplyst at det er fullt. Dermed frarådes de å søke. Flere medier griper saken, HTA-generalsekretæren er klar i sitt krav om at plassene ikke skal legges ned, men benyttes. Denne problematikken kjenner Synne Bernhard både som lege og som pårørende. Undersøkelsene hennes viser dessuten at «vedtaket» om å legge ned disse nødvendige plassene er gjort uten at det finnes noe skriftlig. Til tross for at skriftlighet er et absolutt krav i forvaltningsloven. Hvor amatørmessig kan folk med ansvar for liv og død tillate seg å være -uten at det får alvorlige konsekvenser?

Vedtaket er både lovstridig og innbyggerfiendtlig. Behovet for disse sengeplassene er stort. Sammen med facebookaksjonen Verdig Eldreomsorg (nesten 40.000 støttende), med Hospiceforum Norge og flere engasjerte helseforkjempere i ulike sosiale og tradisjonelle medier, endrer eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen vedtaket: «Vi har ikke et godt nok tilbud til alvorlig sjuke og døende, og jeg fryktet at vi kom til å komme opp i uverdige situasjoner, sier Thorkildsen.»
Uverdige forhold har  vi allerede, kjære Inga Marte. Både på sykehjem og i enkelte bydelsadministrasjoner. 

Etter flere ukers kamp, kontakt med pårørende, juridiske betraktninger, dialog med myndigheter og fagfolk er også Synne Bernhard sentral i at dødssyke Helga Bafico endelig får lindring, hvile og palliativ pleie ved Akerselva sykehjem. Etter bare halvannet døgn dør hun ved hjemmet. 

Og i Flakstad kommune har maktfolket evaluert avslaget på sykehjemsplass til Lilly Johnsen. Og frikjent seg selv. De mener fremdeles å ha gjort en god jobb. Og imens ligger en 92 år gammel kvinne uten kommuens pleie, stell og omsorg.

htagåstol

Synne Bernhard kan ikke gå inn i alle de sakene som både behøver og fortjener ny og mer human behandling. Helsetjenesteaksjonen trenger flere medlemmer. Nå må vi sette ned foten, vi som utgjør demokratiet. Jo flere av oss HTA representerer i sin saklige, kraftfulle protest, jo lettere vil vi bli hørt.
Hvis du vil være med å støtte kampen for et humant helsevesen så meld deg inn i dag: http://helsetjenesteaksjonen.no/V01/meld-deg-inn/
Årsprisen på 400 kr / 300 kr er en investering i håp for alle pasienter.
Takk.

 

Flere linker til saker om Helga Bafico:
http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/01/i-dag-fikk-92-arige-dende-helga-endelig.html
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestlandssendingen/DKOA99011416/14-01-2016
Om Lilly Johnsen:
http://www.nrk.no/nordland/hvor-syk-ma-man-vaere-for-a-fa-innvilget-plass-pa-sykehjem-i-flakstad-kommune_-1.12724257
http://www.nrk.no/nordland/_-strider-mot-norsk-lov_-menneskerettigheter-og-all-etikk-og-moral-1.12723925
http://www.lofotposten.no/debatt/lilly-johansens-historie/o/5-29-157411
http://www.lofotposten.no/flakstad/napp/nrk/kommune-far-kritikk-etter-utskriving-av-92-aring/s/5-29-157386
Fra Akerselva Sykehjem, lindrende enhet:
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestlandssendingen/DKOA99120415/04-12-2015#t=3m7s
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestlandssendingen/DKOA99112515/25-11-2015#t=6m25s
Ring blad- verdighetskampen for eldre, spesielt forholdene på Hønefoss sykehjem
http://www.ringblad.no/meninger/verdighetskampen/er-historiene-om-uverdighet-kun-rykter/o/5-45-112322

http://www.ringblad.no/meninger/pasientenes-virkelighet-snakkes-midt-imot/o/5-45-105100

HTAs generalsekretær Bernhard til Avisa Agder:
http://avisenagder.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=35713
http://avisenagder.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=35712
Del
0 kommentarer
Livet på Sicilia

Du vil ikke tro hvor mye jobb det er med oliven!

Published on: januar 16, 2016 at: 21:04
4 kommentarer

Hvis du trodde som meg, at oliven kunne plukkes rett fra treet og spises direkte, så må du lese dette. For to måneder siden høstet vi oliventrærne i hagen vår. Først nå er de servert!

WP_20151119_10_19_41_Pro

Vanligvis ristes oliven ned fra de saktevoksende, sølvgrå trærne, som også er blant verdens eldste. Det finnes visstnok levende oliventrær fra Jesu´ tid, men våre trær er nok bare en liten generasjon gamle. Vi ristet ikke ned olivenene slik de proffe gjør, vi tok dem ned én for én og hadde en riktig så hyggelig time med de grønne kartene og noen av de sorte, modne fruktene.

Mannen min Espen hadde lest seg opp på hvordan man går frem for å gjøre den uspiselige nyplukkede frukten om til herlig mat. Det finnes hovedsakelig to metoder: Hver oliven må snittes eller bankes, poenget er at de må åpnes. Enten legges oliven i en kraftig saltlake i minimum seks uker, så tar du dem over i en ny væske med hvitvinsedikk, tynnere saltlake og smakstilsetning. Vi valgte hvitløk, sitron fra den økologiske citruslunden rett over gata og chilli fra egen hage.

WP_20151125_22_53_43_Pro

Espen forsøkte også en andre metoden: olivene legges i vann, og dette må byttes hver eneste dag. etter fire uker ga han opp. Det ble for mye jobb og faren for mugg var gnagende.

Ergo: hvis du skal lage dine egne oliven anbefales saltlakemetoden. Og du… resultatet er helt fantastisk! Jeg er både begeistret og imponert over min bedre halvdel.
I kveld er det hyggekveld så jeg sitter her og håper på et glass vin og noen av husets olivendelikatesser. Min favoritt blant de tre er hvitløk.
God helgekveld!

WP_20160113_08_23_05_Pro

Del
4 kommentarer
 
Jomfruinnlegget

Nå hadde jeg nesten mistet troen på deg, Bent Høie!

Published on: januar 12, 2016 at: 20:45
13 kommentarer

I dag holdt helseminister Bent Høie den årlige sykehustalen. Jeg har gått fra optimist til dypt skuffet og forbannet i løpet av hans 2,5 år som helsemininster. Dagens tale var et nødvendig glimt av håp. Men vi venter fremdeles på at han skal avvikle de regionale helseforetakene.

Sykehussenger

Bent Høie hadde i dag flere oppløftene poenger. Han påpekte at debatten om overbehandling ikke er «den rette inngangen», for i Norge sliter mange pasienter også med feilbehandling og for lite eller ingen behandling. For pasientene er dette svært alvorlig. Høie gikk så langt som til å kalle det en «systemfeil» når variasjonene er så store for skattebetalere som alle har krav på lik trygghet og behandling. Det er ikke vanskelig å være enig med ham. Og helsesektoren har dessverre mange systemfeil.
Blant de uforklarlige ulikhetene viste Høie til at brystrekonstruksjon for brystkreftpasienter spriker fra 51 til 96 prosent. Ulikheter som ikke er medisinsk betinget er selvsagt ikke akseptable. Nå krever helseministeren at lik behandling blir prioritert, og det er bra -så lenge de dårlige lærer av de beste, og ikke omvendt.

Mange fortvilede pasienter tar kontakt med meg og forteller om et helsevesen som mangler kunnskap og behandlingsmuligheter, selv om tilbudene finnes i land som Tyskland, Nederland og USA. Det er feks. på høy tid å ta den økende parasittproblematikken på alvor. Med klimaendringene blir disse bare flere og flere, sier også biolog ved UiO Petter Bøckman. Da må vi låne øre og øyne til internasjonal forskning. I Norge har frontene blitt så steile og så presisjebefengt at pasienthensynet virker helt tapt av syne. Deres fortvilelse er enorm og forståelig. I løpet av fjoråret gjorde heseministeren svært lite for denne pasientgruppen. Blogger Trine Dahlmann oppsummerer 2015 som et «begredelig år».

Bedre var det å høre at Høie fra nå av vil evaluerer sykehustoppene etter deres evne til å bringe frem dugelige, kvinnelige helseledere. I en bransje der 80 prosent av de ansatte er kvinner er det unaturlig at ledersjiktet består av gutteklubben. Det gjenstår å se om Høie virkelig vil følge opp dette kravet, og om manglende lojalitet med kvinnene vil gi seg noe som helst utslag for de eventuelle mannlige unnasluntrerlederne. Problemet er i hvert fall løftet opp, det gir grunn til optimisme.

Som tidligere Ap-velger har frustrasjonen over den drøye ødeleggelsen som partiet, med god hjelp av Høyre og Frp, forårsaket da de skaffet flertall for Helsereformen i juni 2001, sittet dypt. Jeg som trodde på Aps løfter om å «dele godene» og på deres tradisjonelle verdier om å hjelpe de svake, føler at «arbeidernes parti» ga oss velgere en støvel midt i trynet. Aps største bidrag til helsesektoren siden omleggingen med virkning fra 1. januar 2002, har vært å sette penger før pasienter. En illojal snuoperasjon som har satt sektorens hovedperson på sidelinjen, og stikk i strid med partiets påståtte verdier. Det er slutt mellom meg og Ap.

For det burde ha vært Aps oppgave å sette pasientens behov i fokus, men de gjorde altså det stikk motsatte. Og kanskje enda verre; til tross for utallige leserbrev, aksjoner, varslinger, demonstrasjoner, opprettelsen av Helsetjenesteaksjonen og mye mer, så har så langt har ingen i helse-Ap tatt selvkritikk og innrømmet behovet for å avvikle det vanstyre de innførte. Flere av de helt sentrale menneskene som jobbet frem helsereformen sitter fremdeles i partiet, blant dem Jonas Gahr Støre.

Selvkritikk er ingen vanlig politikerøvelse, det gjorde derfor ekstra godt å høre Bent Høie i dag utøve nettopp det. Ikke for helsereformens mange skader, men for at hans sykehustale i fjor bidro til stor oppstandelse omkring de kutt i lokalsykehusene han varslet for halvparten av landets sykehus. Om han bare uttrykte seg klønete i fjor, eller om han faktisk har endret mening etter å ha lyttet til fagfolk og pasienters protester, utdypet han ikke. Og det er synd, for en helseminister som både lytter og tar selvkritikk ville høstet godvilje hos helsefolket.

I sykehustalen var også Bent Høie en tur innom Utopia. «Vi skal ikke ha noen korridorpasienter», lovte statsråden. Da må jeg spørre ham hvordan det skal gå til? Norge har i dag blant vest-Europas aller laveste antall sykehussenger per innbygger, så hvis vi ikke skal ha korridorpasienter må vi enten bygge ut kapasiteten, og kanskje gjenåpne vettalaust stengte lokalsykehus? Eller så må syke folk nektes tilgang til sykehus. Bare på disse to måtene kan vi unngå korridorpasienter ved endel av landets overfylte sykehus. Jeg håper Høie tenker på det første fremfor det siste.

Da Ap trumfet og hastet frem vedtaket om reformen for 15 år siden var løftet at vi skulle få en «billigere og bedre helsesektor». Men det er slett ikke hva vi har fått i de fleste av landets sykehus og avdelinger. Tvert om. Sviket innen helse er så enormt fordi pasientene er så sårbare. Derfor skrev jeg boken «Helsesviket» sammen med 17 helseansatte. Og derfor sa Bent Høie i opposisjon mye av det samme som mange av de helseansatte; at vi må avskaffe fabrikk-organiseringen av sykehussektoren og innføre et system der pasienten er i sentrum av alle oppgaver. Høie lovet i dag at arbeidet med pasientens helsevesen fortsetter og at 2016 skal være gjennomføringsåret. Vil den blå politikken gi resultater som kommer pasienten til beste?
– Som sjefen min, Erna Solberg, sier: «Jobben er ikke gjort før pasienten merker forskjell», sa Bent Høie.
Vel, vi pasienter kommer til å gi lyd fra oss både nå og i fremtiden.
Ikke vet jeg om Høie og co har den rette oppskriften for å få orden på helsesektoren, men med den pasientfortvilelsen og de systemproblemene Norge pådro seg gjennom helsereformen, er jeg villig til å håpe på «hva som helst av nye grep». Norge trenger visjonære og handlingskraftige helsepolitikere. Politikere som ikke blir lagt i bakken av et mektig helsebyråkrati, en stab som aldri behøver å stå til ansvar for velgerne. Jeg har mistenkt Høie for å ligge under for byråkratiet. Måtte jeg ta feil.

Vi må håpe og tro at Høies valgløfte om å legge ned de regionale helseforetakene også materialiserer seg til mer enn luftig prat i denne valgperioden.
Tør vi gjette at Høyre planlegger å iverksette dette i første halvdel av 2017 for å vise handlingskraft rett før neste stortingsvalg?

Del
13 kommentarer
Livet på Sicilia

Blir du med på tur?

Published on: januar 9, 2016 at: 23:00
6 kommentarer

Hvis du tar på deg skoene og blir med meg ut en tur her sør på Sicilia, skal jeg vise deg noen av øyas januarblomster og planter. Til øyets forlystelse. Kanskje du kan lære meg navnene på noen dem?

Selv tar jeg på meg den nyhekla lua mi og bikkja i bånd. Så svinger vi ut porten og etter bare noen meter kan vi se noen yndige blomster i to farger:

WP_20160109_08_19_34_Pro

Så følger flere, herlige, farger og fasonger. Den ene her heter papegøyeblomst, den kjenner jeg igjen.

WP_20160109_08_37_38_Pro

WP_20160109_09_35_36_Pro

Utenfor et feriehus hilser to sicilianske gartnere blidt på oss. De vil gi oss noen vakre roser fra hagen. De mange sommerhusene her på Sicilia har innleide gartnere som passer på blomster, gress og trær gjennom hele året. – Eierne får ikke noen glede av disse rosene, så ta dem dere, smiler de to og klipper tornene av stilken mens de legger til: – Men ikke si hvor du fikk dem fra, da!

WP_20160109_08_36_14_Pro

Klima og temperaturer har enormt mye å si for naturens muligheter til å frembringe ulike rariteter. For noen pussige skapninger!

WP_20160109_08_20_04_Pro

WP_20160109_08_59_50_Pro

WP_20160109_09_38_55_Pro

Bougainvillea kjenner vi lett igjen. De stråler fargesterkt fra oss fra mange portrom, gater og hager!

WP_20160109_08_54_47_Pro

Vi kommer ned til havet. Der vi stopper og nyter den rene luften, lyden av bølgene mot stranden. Og duften av gartner-rosene.

WP_20160109_09_06_42_Pro

På vei hjemover morer vi oss over hvordan julestjerner vokser som trær her nede! Og at de røde faktisk ikke er blomsten, men blader. Julestjernens blomst er jo bittesmå og gule, og de sitter midt i de røde bladene. De blir vel bare røde til jul hvert år – som om de kan kalenderen?

WP_20160109_09_37_54_Pro

Også i veikanten strutter beskjedne, men vakre blomster opp fra asfalten.

WP_20160109_09_30_26_Pro

Fra et portrom velter disse ut:

WP_20160109_09_36_47_Pro

Nå er vi  straks hjemme igjen, men vi stopper og nyter synet av enda noen paradisiske januarblomster.

WP_20160109_09_31_59_Pro

WP_20160109_08_57_25_Pro

Takk for turen!

 

Del
6 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Jovisst, det nytter å protestere!

Published on: januar 5, 2016 at: 20:58
1 kommentar

2016 har startet med flere tragiske mobbesaker i media. I Malvik Kommune vedtok et knapt flertall av formannskapet rett før jul å anke en mobbedom de hadde tapt på alle punkter. I anken ville kommunen også gi mobberne anledning til å hevde sin uskyld i retten for å renvaske både seg og kommunen. Selv om det betydde å knuse offeret en gang til.

mobbingill

Heldigvis skrev den mobbete jenta, Line Sommer Hoel, et modig, åpent og hjerteskjærende blogginnlegg der hun forteller at hun er livredd. «Jeg ødelegges bit for bit».  Blogginnlegget ble lagt merke til, delt og lest av mange.

Da skjedde det fantastiske; i stort antall reiste folk seg i vrede mot de uvettige politikerne. Det var fantastisk å se så mange reagere på den dype urettferdigheten. Massene krevde i sosiale medier at den stygge anken måtte trekkes, selv om saken kunne ha «to sider». Den første dommen var krystallklar; kommunen hadde ikke gjort det de skulle da hun ble mobbet på ungdomsskolen. Folk var ikke i tvil om at hensynet til jenta måtte telle mer enn det omdømme kommunen forsøkte å redde i en ny rettssak. Alt posisjonspolitikerne i Ap (ordfører), Sp og Sv oppnådde var å vise hele landet en oppsiktsvekkende manko på vurderingsevne.

Oppstandelsen på sosiale medier gikk selvsagt ikke mediene hus forbi. Flere aviser og kanaler grep saken og dekket den fra begge sider. Folkekravet om å droppe anken økte. Bloggen til jenta ble delt og lest av nye av tusener gjennom fire, fem hektiske dager. Opprørte reaksjoner fra folk i bygda og hele landet vistes i innlegg, meldinger og tweets. Ordføreren mottok sannsynligvis flere hundre protester i en e-postkampanje jeg tok initiativ til, og bare fra denne ene facebooksiden rakk saken frem til 35.000. Politikere skrev brev, folk og menneskerettighetsaktivister presset på.
Men lenge hevet politikerne i Malvik seg over alle demokratiske spilleregler og svarte ikke på noen henvendelser. 

Inntil de i går kveld, da de endelig lot seg presse til å snu. Endelig  tok de til vett! Men tilbaketrekningen kommer på en måte som gjør at mange spør seg om dette bare er et utslag av folkets krav, eller om politikerne mener det de sier, og om de har lært noe – og innsett sin inhumanitet. «… vi mener at belastningen på enkeltmennesket i denne saken er og har vært svært stor.» Skal politikere trenge voksenoppdragelse fra hele landet for å innse at en slik anke ville være umenneskelig og et nytt overgrep? Hvordan mobbeofferet ville oppleve en ny rettsrunde hadde de full anledning til å innse, forstå og vurdere både før og etter vedtaket den 18. desember.
Nå bør ordfører Ingrid Aune komme med en krystallklar og ydmyk beklagelse både overfor henne som denne saken nesten har ødelagt, og til den bygda som har måttet tåle belastningen av uvettet.

For egen regning må jeg bare si at jeg sjeldent har sett maken til elendig politisk arbeid, ublu maktdemonstrasjon, manglende lojalitet med kommunens svake og fullstendig verdiløs politisk vurderingsevne. Politikere skal aldri glemme at de er folkets tjenere – og ikke herrer.

Jeg er dog uendelig lettet over at Line Sommer Hoel nå endelig kan legge dette helvetet bak seg og samle krefter til resten av livet sitt. Hun har vist mot og utholdenhet. Det nytter å si fra. Det nytter at folk forlanger anstendighet, selv fra maktfolk som har mistet kompasset. Takk for motet ditt, Line!
Jeg håper inderlig at det kommunepolitikerne i Malvik viste Norge var en engangsforetredelse. At det ikke var et stygt utslag av et bygdedyr der makt og skruppelløshet herjer. I så fall må mobbing bekjempes både blant elever og politikere i Malvik.

Til sist er jeg dypt rørt og svært glad for det fantastiske engasjementet folk mobiliserte når uretten ble så ublu. Det bor krutt i folkets vilje. Det nytter å protestere.
Sammen er vi demokrati. Det kan vi komme til å trenge i tiden fremover.

 

Del
1 kommentar
Skråblikk

Vi trenger alle noen fans…

Published on: januar 3, 2016 at: 19:14
2 kommentarer

Alle mennesker trenger å bli tatt vare på, bli sett, hørt og tilhøre et fellesskap. Kjendisstatus sikrer beundring og plassen i flokken. I gamledager ble man livsvarig kjendis av å stå på scenen, siden tok flimlerretet og tv over. Nå er det youtube som gjelder.

2016-01-03 18.48.50

For å bli kjendis på nettet er det gaming som gjelder. Og aldersgrensen på youtube er ikke-eksisterende. Dette er stort sett unge gutters arena. De store heltene har navn som Kime Plays, Preston Playz, Daniel Lange Plays og Extra Plays MC. De beste blant dem har følgerskarer som teller flere millioner unge nettspillere. Mange norske barn er også å se, og disse to kara kastet seg på for et par måneder siden. Navnet de bestemte seg for er «Richard og Peder Plays».

Nå har også de oppnådd sitt mål for 2015. «Det `e heilt sjukt ka vi har oppnådd!» Det slår meg, når jeg humrer meg gjennom denne videoen, at lykken ikke nødvendigvis er så langt unna. Det gjelder bare å sette seg lave nok mål.

Nå har jeg bidratt med mitt og blitt subscriber, kanskje du også vil?
Og nei, jeg kjenner ingen av dem – ei heller de sikkert stolte foreldrene eller andre i deres krets – jeg er rett og slett bare sjarmert og fascinert. Er du?

Se selv her.

Del
2 kommentarer