Skråblikk

Hjemme i Norge, hjemme på Sicilia.

Det er godt å være på besøk i Norge noen dager. Leo (snart 10 år) og jeg er på reisefot.

Vi nyter å bli bortskjemt, vi storkoser oss som gjester hos familie og min venninne Anita. Leo har møtt skoleklassen sin igjen og hatt en herlig dag med gamle venner. Han la ut om språk, nye venner, den sicilianske skolen som verken har friminutter eller gir elevene lov til å gå ut i skolegården, om åpne dører fra alle klasserom og om lyd som gjaller i veggene.  Om at det når som helst i timen er lov til å sette seg på lærerens fang for trøst og kos. Lekser finnes nesten ikke. Den norske klassen lo og gispet om hverandre. Så fikk de brev skrevet på engelsk fra Leos sicilianske klasse. Utvekslingen har begynt.

Det er hyggelig å være hjemme, men det er småkaldt her i landet, gitt – selv om gradestokken sier fem pluss. Vi er blitt helt skrudd av den milde, sicilianske vinteren. Det er godt å være i Norge, men både Leo og jeg snakker om når vi skal «hjem» -og ble litt overrasket over at vi begge mener øya i Middelhavet. Hjem er der pappa Espen og Bisniss bor. Når vi flytter tilbake er Norge vårt eneste hjem igjen.

Snart skal vi hjem til sør og feire jul, litt på norsk og litt katolsk.
Her er noen ulike inntrykk fra vårt sørligste hjem:

 

 

0 kommentarer

Skråblikk

Hvis du liker Smash, er dette et must!

Haha, jeg har klart å finne på noe godt! Så her kommer en idiotsikker og idiotutprøvd oppskrift -og for å være tidsriktig kan vi godt kalle det for juleknask.

Hvis du liker Smash er dette midt i blinken. For hele ideen bygger på at munnen er glad i søtt og salt sammen, sånn som Smash, peanøttsjokolader og Snickers.

(Fortsetter under bildene)

Først sauset jeg sammen en spiseskje sukker som jeg smeltet i teflonpanne. Da smøret var brunt, helte sønnen min utover en kopp med sukker. Det så i begynnelsen ut som Nordpolen, dette hvite, ujevne og runde kontinentet i hvitt. Snart begynte sukkerfjorder å smelte, i intrikate mønstre, der nede i panna. Vi stirret som hypnotisert og fulgte med på naturkatastrofen som bredte omkring seg der nede, stadig raskere og raskere gikk smeltingen! Etter bare to minutter var hele det snøhvite kontinentet smeltet til en mørkebrun masse. Tragedien var et faktum! Så da var det godt å trøste seg med tanken på at vi snart skulle få noe søtt i munnen. Aldri så galt var godt for gapet.

Knekken helte vi over en haug med vanlig potetgull slik at den søte massen festet seg til flakene, noen i klynger og andre separat. Og vi husket å gjøre det over bakepapir, for dette kan feste seg godt! Når vi mente gullet hadde fått nok, laget vi striper og hauger av resten. Knekkmassen var knallvarm så det gjaldt å styre seg til den fikk kjølt seg. Det tok omtrent fem minutter- like lenge som hele prosessen frem til dette.

Snart serverte vi herlighetene våre.
Ikke lenge etter var de borte vekk.

0 kommentarer

Skråblikk

Gaver til jul?

Ønsker du deg en opplevelse til jul – nye tanker eller bare en god latter?
Eller vil du gi bort noe som varer både i hånden og i hjertet?
La meg i all beskjedenhet få presentere noen av mine bøker som kan bestilles online eller i alle bokhandler:

Kreft ga meg kraft / Mitt år med brystkreft (Aschehoug)
Gampeglis på rampevis (Nova)
Livsglede (Nova)
Helsesviket (Aschehoug)
(Fortsetter under bildene)

Kreft ga meg kraft er min historie om den kreftreisen jeg ble tatt med på fra 2011, om de mestringstrategier som hjalp meg enormt, kampen for rekonstruksjon «Pupp til folket» og om behandlingens oppturer og nedturer. Om familieliv, tankestruktur og gleder under veis i et tøft pasientforløp – og mange, varme møter med hardarbeidende helseansatte. Dessuten handler boken om min gryende innsikt i et helsesystem som ikke tar spesielt godt hensyn verken til endel pasienter eller ansatte.
Boken er utgitt i tre opplag, det siste under tittelen «Mitt år med brystkreft« i Ascheougs selvhjelpserie. Her har jeg også skrevet et sistekapittel om rekonstruksjonsoperasjonen jeg fikk etter tre år.
Noen omtaler av boken i ulike kilder her. Og her, her og her.

Gampeglis på rampevis – dyredikt som biter litt- er en lystig bok for barn og voksne. Denne boken skrev jeg sammen med sønnen min Leo mens jeg var under brystkreftbehandling. Den inneholder frekke dikt og fargeglade illustrasjoner av fantastiske Turid T. Helgesen. Passer for barn fra 3 til 93 år -og kommer med lattergaranti.
10 kr fra hver bok går til brystkreftaksjonen Rosa Sløyfe.

Livsglede – enda en bok for å løfte stemningen! Også denne rikt illustrert med grafikk, foto og akvarell fra Turdi T. Helgesen. Boken tar for seg 24 følelser fra øverste hylle og gir ideer, fakta, kuriosa og kunnskap om følelsenes kontraster og hvordan du kan gå fra minus til pluss-følelsen. Inneholder også små virkelighetshistorier som illustrerer følelsene.
Intervju om boken her. En av bidragsyterne til boken.  Intervju i KK.

Helsesviket – min viktigste bok. Skrevet sammen med 17 helseansatte på alle nivåer og fra hele landet. Boken setter fokus på de delene av dagens helsesystem som feiler grovt og undergraver viktige deler helsesektorens mål: best mulig pleie for pasientene. Boken er skrevet i brevs form. De siste tre kapitlene har jeg skrevet – ett til media, ett til ansvarlige politikere og ett til almenheten. Bør leses av alle som interesserer seg for samfunnet og egen helse.
Omtaler av boken, i blogg, og i Tidsskrift for Den norske Legeforening.

Hvis du har lest en eller flere av bøkene må du gjerne skrive noen ord her.

 

 

2 kommentarer

Skråblikk

Skal vi fortsette å dele på jordkloden?

Eller skal vi prøve å utslette dem vi ikke liker for å få hele kloden for oss selv,
til vår familie, vårt folk og vår rase?
I så fall; hvem skal vekk?

Skulle vi for eksempel tatt knekken på alle med brune øyne -da går jo også jeg med i dragsuget, men pyttpytt litt svinn må vi vel regne med. Hva om vi tar alle med mørk hud -inkludert de som blir skikkelig brune om sommeren? Eller hva med å fjerne de som tenker og tror annerledes enn oss?
Hm, jeg tror faktisk på reinkarnasjon – er det oss eller de som ikke tror som da skal vekk?

Huff, dette blir litt klinking, for hvem skal bestemme hvem som må bort? Er vi villige til å gå tilbake til dit hvor den sterkestes rett gjelder? Og i så fall, hvordan skulle vi fått tatt knekken på hele menneskeraser, land og kontinenter uten at de tok oss først?

Neida, jeg mener ikke at noe av dette er gode ideer. De fleste nordmenn holder menneskerettighetene for grunnleggende og har overhodet ikke noe ønske om å utslette andre. Men likevel er det forståelig å kjenne på en liten uro i disse dager når ulike folkegrupper møtes i store antall og kampen om ressursene blir mer tydelig.

Vi lever i en endringstid. Masseforflytninger av mennesker til Europa skaper en ny sammensetning i befolkningen, og nye konsekvenser dukker opp. Noen følger vil være tydelige, andre blir knapt merkbare. Noen vil være skremmende, andre mer nøytrale og en god del vil være berikende og oppbyggende. Hva du får ut av endringstiden kommer mye an på deg selv –og hva du ser etter. Dessuten avhenger enormt mye av hvilke signaler våre politiske ledere, media og sosiale medier bringer oss.

I urtiden gjaldt det for apemennesket primært å overleve. Dernest handlet det om å verge familien. Siden ble overlevelsen knyttet til klanen. Så landsbyen. Hele riker oppsto, senere kom nasjonalstaten og så kom de enorme unionenes tidsalder; våre dager. Med kriger, nød, ekstremisme, enorme folkemasser på flukt, og med trusler både fra nasjoner og naturkatastrofer, trer noen av våre primitive mekanismer frem: vi vil slåss for ressursene og sikre vår egen overlevelse.
Meg, min familie, min landsby –mitt land og min levemåte. Det krever disiplin, tankekraft og endringsvilje å se en ny tid i møte.

Spesielt hvis vårt fokus hviler på terrorfrykten. På ekstremismen. På mørkekrefter som kanskje også kommer i større monn fremover. Hvis vi ser tilbake i historien finner vi også historier om berikende, vakre og utvidende opplevelser som følge av at mennesker flytter på seg og møtes. Fremtiden kan komme til å bringe gledelige vendinger hvis det er disse vi klarer å dyrke frem. Det er ditt valg hva du skal fokusere på og hva du vil se etter.

Vi har dessuten ikke så mange valg;
hvis vi er enige om at vi ikke kan utslette hverandre og ikke skal fortsette å mase oss ut med krig og terror, må vi enten leve sammen og respektere at vi er forskjellige, eller dele kloden inn i ugjennomtrengelig oppdelte stykker der like folk må holde seg i samme geografiske område. Lik elever på skolen som ikke kan holde fred; de skilles ad med fysisk forflytning til hver sin ende av klasserommet.

Hvis vi ikke klarer å respektere hverandre blir kanskje dette en siste nødvendig utvei: Nordmenn, svensker, finner og islendere får holde seg i Skandinavia.
Kanskje øya Island kan varmes opp med lokk, byer og monumenter flyttes for å bli et fredelig hjem for israelitter?
Midtøsten for arabere, Afrika for afrikanere og så videre.
Usas blandingsbefolkning måtte få egne stater for ulike folk; ateister, kristene, rike, lystdrevne, økonomer, filosofer, sexavhengige og alle andre må kunne få velge seg hvor de ville bo. Det landet du velger, for eksempel ved 20-årsalderen, er der du må bo resten av livet. Besøk over landegrensens er ikke å tenke på, det blir bare uro og ufred av sånt. Dessuten må vi slutte å fly for det ødelegger miljøet.

(Fortsetter under bildet)

Vi måtte forresten hatt et Smelteland også  – åpent for absolutt alle som ville dit, slik nesten hele verden er i dag. Kanskje det til slutt ville vise seg å bli et fredelig rike, hvis kravet for å flytte dit var at du måtte akseptere og respektere enhver person uansett ulikheter, så lenge du ikke begikk overgrep og levde i pakt med menneskerettighetene?

Er det en idé å forsøke å skape Smelteland i hvert land akkurat nå, slik at en sånn ny, streng verdensorden aldri blir nødvendig?
Det er ennå mulig å få det til.
 

 

 

4 kommentarer

Livet på Sicilia

Tenk deg at du selger alt du eier

Det eneste du velger å beholde er det du får plass til i en bag. En liten bag på åtte kilo, kanskje ni, men ikke ti.

Du har en pc. En telefon og en lader. En tannbørste, lommebok, et kamera og litt klær. Ikke mer.
Utopisk? Uaktuelt? Uhyrlig?

Jeg har hatt spennende og veldig hyggelig besøk av en norsk venn her i vårt sicilianske hus. I dette vidunderlige steinhuset som er fullt av alt det vi stablet den store bilen vår full av, og krysset gjennom Europa med, i august. Av alt det vi har kjøpt mens vi har bodd her nede. Av hund, minner, hobbier og eiendeler av alle sorter. Min venn har bare med seg mobil og kamera i en liten veske. Resten av alt han eier i verden står i bagen på hotellrommet hans.

-Det kjennes utrolig godt nesten ikke å eie noe som helst, smiler han.
Jeg tviler, men han fester blikket støtt i mitt. Leiligheten i Norge solgte han for mange år siden.
-Jeg er fri fra tingene og lever på reisefot. Det er godt å reise lett. Hvis bagen min skulle bli borte så mister jeg ikke så mye.
Han trekker på skuldrene.

Jeg spør om han vil se øya. Barokkarkitektur? Shopping? Severdigheter, strender eller natur? Han ser mest storbyer på sine reiser gjennom geografien. Han vil helst se hjemmet vårt, og den lille byen vi bor i. Møte familien min. Han blir med på skolen og henter sønnen min. Han møter mannen min hjemme. Vi spiser lang og hyggelig lunsj sammen. Fire omkring bordet, kokte egg, småprat, ferskt brød fra bakeren og han sier at han liker min hjemmelagde smoothie. En tapper mann på mange vis. Han forteller om livet sitt. Så annerledes fra vårt på mange vis, bortsett fra at vi alle er på reise til Sicilia akkurat nå. Så hjelper han meg å rydde av bordet.
– Takk for maten, det var et veldig hyggelig måltid.

Mannen i førtiåra bor i sydlige land gjennom vinteren og reiser verden rundt resten av året. Har gjort det i flere år nå. Underveis tjener han akkurat nok til mat og et billig hotell, ved hjelp av pc´en sin og en nettlinje til Norge.
Han har ingen egen familie, men heller ingen dom han rømmer fra. Dette livet har han valgt seg med fullt overlegg. Når han besøker Norge fyller han dagene med rike møter med venner og kjente de få dagene han tilbringer der.
-Jeg er mer sosial når jeg er hjemme nå enn jeg var da jeg bodde i Norge med egen leilighet.
Globetrotterlivet har mange fasetter.

Vi diskuterer helsepolitikk. Mentalitet. Norge, utvikling og Europa-politikk. Han er belest, kunnskapsrik og meningsterk. Jeg lærer og lytter, deler mine betraktninger og kjenner hvor fint det er å snakke med ham. Vi har kjent hverandre i over 20 år, men ikke så nært.

Jeg gir ham en god klem før mannen min kjører ham tilbake til hotellet. Sønnen min dytter en ekstra banan og en vannflaske ned i gjestens den lille veske.
Mens jeg vinker dem avgårde spør jeg meg om min venn lever fattigere eller rikere enn de fleste andre.

0 kommentarer

Skråblikk

Gi meg en gate

En gate med fasader, der folk har levd sine liv gjennom gode og vonde dager, gjennom brylluper og dåp, gravferd og høytider.
Gi meg en gate der fasadene favner generasjonenes hemmeligheter.

Vis meg en gate som forteller bare litt;
om preferanser, favorittfarger og retten til å gjøre hvert hus akkurat til sitt. Der ingen behøver å gjøre som naboen, raushet og lekenhet tillater hver å sette eget preg på eget hjem.
Vis meg disse byggene som røper noe om mennesket.

Ta meg til en gate der husene er gamle.
Der de har stått gjennom jordskjelv og uår, der hjemmene har tålt så mye mer enn noen skulle måtte. Hus som er forlatte, hus som står for fall.
Disse sjelefulle skallene som gjorde sitt beste, men likevel tapte kampen mot et annet.
Alene står de og lekker sin historie om forfall.

Led meg til en gate der et praktbygg sluker alt omkring; der allting handler om det ene, dette voldsomme, praktfulle, prangende og mektige. Der mennesker har overgitt seg, sluppet fri og blitt fanget; i ekstase, i frykt og i salighet.
Led meg dit hvor øyet ikke evner å ta inn mer enn bruddstykker av virkeligheten.

Du vet det finnes gater, mange gater, der husene har mer enn nok med å holde ut.
Der ingen bryr seg synlig om at de er små, grå og like. Der funksjon rager over estetikk, og det rustikke fremstår som sin egen skjønnhet.
Der tryggheten ligger i å være en i mengden, og det er ingen hemmelighet for noen.

Gi meg så en gate med hus som trenger folk.
Der murere, snekkere og skapende håndverkere forbarmer seg over fasade, gulv og tak og vegger. Gi meg en hel gate å bygge håpet i!
Byggene er avtrykk av våre lengsler etter trygghet, fryd og hvile. De skapes av forventninger, behov og muligheter.
Slik speiler og forteller hvert og ett av dem, små fliker av menneskenes ånd.

 

 

 

2 kommentarer

Livet på Sicilia

Jeg forlanger Post It på do

Det er synd at alt dubbes på italiensk tv. De hadde trengt å høre litt engelsk hver dag, for nivået på engelsken her, er stort sett lavt. Nå jobber jeg som frivillig engelsklærer både for skoleklasser og voksne. Det er en veldig fin opplevelse!

Da rektor på skolen spurte om jeg kunne tenke meg å lære bort engelsk til elevene ble jeg først litt i stuss. Jeg har ingen lærerutdanning, ingen pedagogikk og egentlig ikke så mye å lære bort. Men så begynte jeg å sjekke hvor mye sicilianske voksne og barn kan av verdensspråket. De undersøkelsene ga meg motivasjon til å bidra, selv etter fattig evne. Jeg er tross alt selv i en situasjon der jeg jobber med å lære meg et nytt språk, så kanskje kunne den innfallsvinkelen brukes til noe?

Jeg må jo snakke italiensk når jeg underviser. Selvsagt snakker jeg egentlig ikke godt nok til det, men elevene forstår meg, korrigerer meg og jeg lærer minst like mye italiensk som de lærer engelsk. Vi ler av de dumme språkfeilene mine, og jeg understreker at det er viktig å bruke språket og prøver å kommunisere selv om både substantiver, verb og preposisjoner flakser hit og dit. Det må vi tåle.

Først begynte jeg å undervise femteklassen til sønnen min. Aller først slo jeg fast at barna i klassen kan et veldig vanskelig språk, nemlig italiensk. For verdens viktigste verb; «å være» heter på italiensk fem forskjellige ord, bare i presens!
Io sono
Tu sei
Lui / lei è
Noi siamo
Voi siete
Loro sono

Femteklassingene mente at dette var lett, og selvsagt er det det -for dem. Men da jeg fortalte at det var kjempevanskelig for meg og Leo fordi verbet på norsk heter akkurat det samme for alle personer, både i entall og flertall, da lo de høyt:
Jeg er
Du er
Han / hun / det er
Vi er
De er
Dere er

Og deretter var det en smal sak å forklare at engelsk ikke er like vanskelig som italiensk, men heller ikke like lett som norsk –for på engelsk er verbet likt i fire former:
I am
You are
He / she / it is
We are
You are
They are.

Dette var overkommelig. Dessuten hadde de hørt dette verbet før. Heldigvis hadde de det.
Jeg delte ut post-it-blokker til alle i klassen med ordre om å skrive ned verdens viktigst verb, på engelsk. Da det var gjort fikk alle barna i lekse å lime lappen med TO BE på do; på den måten ville de se verbet hver dag, flere ganger. De lo godt av oppdraget og jeg tror ikke alle barna har utført det riktig ennå. Men jeg vet av erfaring at post-it-på-do-trikset er genialt for daglige repetisjoner. dessuten blir barna på den måten familiens engelsklærere, for alle som ser lappen om igjen og om igjen vil lære seg verbets bøyning.

Etter en uke på do skal lappene inn i kladdebøker. Der skal de stå som fargerike oppslagsverk når de skal skrive brev. Og første brev er skrevet! Brevveksling på engelsk med Leos norske femteklasse gir en opplevelse av kontakt gjennom språk, og mestringslykken jeg ser når de har skrevet ferdig sine brev er helt rørende. Nå venter de spent på svar.

Leos femteklasse med profesoressa Maria;
Desire, Kevin, Abes, Leo, Giuseppe, Simone, Salvo, Pasquale, Salvatore, Bendetta og Carol.
(fortsetter under bildet)

Jeg har begynt å undervise tredjeklassen på barneskolen også. Elevene er så søte her – de kaster seg om halsen på alle lærere, meg inkludert, og deler ut klemmer og suss, det er helt vanlig å gjøre. Gjerne midt i timen.
Så har jeg to voksne damer som er blitt venninner, de kommer hjem til meg en gang i uken for engelskundervisning. Francesca og Marilena lærer fort og jobber også med post-it-lapper på do. Og jeg lærer italiensk av dem. Da jeg hadde vært her i  litt over seks uker ble jeg invitert til å holde foredrag på engelsk-italiensk i nabobyen for to gymnasieklasser, om brystkreft. Det ble latter, alvor, tårer og klemmer. Jeg håper det siste ikke var i ren medlidenhet med språkføringen min.

Nå har rektor på barneskolen spurt om jeg kan undervise lærerne på skolen også. Det er jeg litt i tvil om.  Det er veldig hyggelig å bidra som frivillig, men jeg behøver jo ikke å overdrive absolutt alt jeg driver med. Så jeg drøyer med å si ja til det. Jeg tror jeg drøyer helt til i morgen.

0 kommentarer

Kritikk og politikk

Hvem er modigst?

Av alle landets yrkesgrupper – hvem synes du er modigst? Nå har jeg ikke blogget på noen dager, for jeg har laget en hilsen til en av de modigste arbeiderne jeg vet om. 

Etter at jeg var hjemme i Norge og holdt foredrag for radiologene ved Oslo Universitetssykehus i november, fikk jeg en hyggelig mail med en artig forespørsel:

«Hei Lise,
Igjen takk for gode historier og inspirerende betraktninger mandag.

8 kommentarer