Lise Askvik
Kritikk og politikk

Sparer vi kroner fremfor liv?

Published on: desember 28, 2015 at: 20:09
2 kommentarer

Det er ganske ufattelig at våre politikere har satt bort jobben med å skaffe nye, livsnødvendige og naturligvis dyre medikamenter, til de samme folka som har i oppdrag å spare inn hundrevis av millioner på helsebudsjettene. Altfor ofte velger de å spare penger.
Norske pasienter dør før tiden og politikerne kan toe sine hender.

I dag bringer VG saken om dødssyke Tone som kunne fått leve både måneder og kanskje flere år – hvis hun ikke ble nektet medikamentet Kadcyla.
Hun er ikke den eneste som må dø for tidlig.
Og Kadcyla er ikke det eneste medikamentet vi lar være å tilby våre dødssyke.

kreft

Så hvorfor er det sånn?
Lederne for landets fire regionale helseforetak er ansvarlige for de store helseinnsparingene. De samme fire toppbyråkratene utgjør fire av fem i «Beslutningsforum for nye metoder». Dette rådet avgjør om pasienter skal leve eller dø. Noen ganger i året tar de stilling til om de synes effekten av nye medikamenter er god nok i forhold til den prisen de klarer å forhandle frem mot legemiddelindustrien. Ikke så pussig kanskje, men ofte synes de det er bedre å vise hvor dyktige de er til å spare store summer, fremfor å skaffe syke skattebetalerne livsnødvendige medikamenter.
Prisen for denne helsesparingen betaler de dødssyke pasientene og pårørende som sitter igjen med sorg og bitterhet over et system som kunne hjulpet dem, men som ikke tar seg råd til det. Og vi snakker ikke om uoverskuelige summer.
For dette handler ikke om manglende evne og økonomi.
Det handler om manglende politisk vilje.

Hvorfor tar ikke politikerne grep og overstyrer sparebyråkratene?
Nei, hvorfor skulle de det? Norske politikere synes tilsynelatende jevnt over å være enige i at det er dårlig pengebruk å «investere» i våre sykeste. Hvis de hadde ønsket å styrke helsesektoren, ville ikke Norge hatt den mest intense helsesparingen av alle OECD-land gjennom de siste 10- 15 år.  Både røde og blå politikere foretrekker å styre milliardbeløp inn i samfunnssektorer der pengene kaster av seg i form av inntekter, og ikke i form av liv, helse og overlevelse.
«Et samfunn skal dømmes etter hvilken behandling de gir sine svakeste».
Hvorfor godtar så mange at våre politikere nedprioriterer våre svakeste – samtidig som antallet overbetalte byråkrater bare øker og øker?

At de samme medikamentene kjøpes inn i våre naboland, påvirker tydeligvis ikke Beslutningsforum. Ei heller politikken. Selv ikke om medinene handles inn til en høyere pris av de fleste andre land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, beveger det helsemaktfolket. Men for en politiker som er avhengig av folkets gunst for å vinne neste valg er det ikke lurt å gå ut og si at han støtter et nei til viktige medisinske gjennombruddsmedikamenter. Da er det mye bedre å sette bort jobben med å si nei – til Beslutningsforun. Det var Aps helseminister Jonas Gahr Støre som innførte Beslutningsforumet. Etter at han ble presset til å gi dødssyke Matias Wilberg  og hans pasientgruppe medikamentet Ipilimumab i 2011. Høyres Bent Høie har valgt å videreføre Beslutningsforum. For disse byråkratene står ikke til ansvar for folket ved valg. Sånn får politikerne spart inn på helse og uten selv å måtte stå ansvarlige for det.

Hva med medisinindustriens ansvar?
Man kan godt si at medisinindustrien vet å tjene grovt på sine tjenester, og at de har hatt svin på skogen gjennom alle år. Det er sannsynlig. Men så lenge vi som samfunn tillater medisinindustrien å stå for den dyre og krevende medisinske forskningen må vi også godta at de tar markedsbetalt for sine tjenester. Alle helseaktører tjener penger på helse, selv enhver lege og pleier -og det er helt legitimt. Det koster omlag en milliard kroner å utvikle hvert nye preparat, og Norge har dessuten forhandlet en avtale som gir oss snittprisen av de tre billigste landene i OECD på blåreseptmedikamenter, så dette handler ikke mest om pris.
Staten har dessuten gjennom alle år hatt muligheten til å legge opp til mer statlig forskning og utvikling av nye medikamenter. Så lenge Norge og få andre land ikke har valgt å gjøre dette så må våre helsepolitikere forholde seg til at markedskreftene også får utspille seg innen medisinindustrien – fordi de har tillatt det.

piller

Når utslagene blir så opplagt, hysterisk nådeløse som i Tones tilfelle, skal vi bare godta det?
Heldigvis begynner vi å bli mange som protesterer og krever mer etikk, medmenneskelighet og politisk ansvar i helsepolitikken.
De helseansattes har startet sin protest i Helsetjenesteaksjonen, som er åpen for alle som ønsker et styrket helsevesen. Du som mener at alvorlig syke mennesker -og skattebetalere gjennom lange arbeidsliv- har krav på statlig hjelp selv om de er alvorlig syke oppfordres til å melde deg inn.

Ingen kan forandre helsepolitikken alene, men sammen er vi demokrati i praksis.

helseill

 

 

 

Del

Kommentarer (2)

  1. Morten T.

    Hei Lise,

    Jeg hadde faktisk trodd dette skulle bli bedre så fort vi fikk sosialistene ut av regjeringskontorene, men det har jo ikke det.
    Hvem er det da som styrer departementene, er det byråkratene, eller er det statsrådene??

  2. Godt spørsmål, Morten. Mange som kjenner både byråkratiet og politikken sier at maktbyråkratene har enorm makt. At mange -i flere departementer- med letthet boikotter statsråden om det passer dem best, og at det er en utbredt fryktkultur også i departementene. Som lammer gode initiativ og folk følger bare regler blindt, uten å se på konsekvensene for innbyggerne. Dette må vi nå erkjenne, kartlegge og lage en plan for å snu. Som innen annen offentlig forvaltning. Ha en fin kveld! Mvh Lise

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.