Lise Askvik
Kritikk og politikk

Terningkast én til statsråden over liv og død

Published on: desember 20, 2015 at: 20:19
6 kommentarer

Etter tidenes juks og jug fra ledere og politikere, blir fremtidens valuta integritet. Dette er helt nødvendig for demokratiets tillit og fremtid. Da blir folkets dom over våre tillitsvalgte politikere viktig. Her er noen av mine vurderinger.

norvectbilde

Jeg innrømmer at jeg var lettet da landet fikk ny regjering i 2013. Som stadig mer skuffet Ap-velger gjennom alle foregående Stortingsvalg fulgte jeg med økende bismak den rødgrønne regjeringen som ble mer og mer arrogant. Den hadde alle muligheter til å forme Norge akkurat slik de ville:
1) De rødgrønne hadde mye mer oljepenger enn deres villeste budsjetter regnet med
2) de hadde parlamentarisk flertall i Stortinget, med gjennomslag for alle forslag
3) og mesteparten av norsk media på sin side –så kritikken uteble.

Men «mitt» Ap lot Norge forfalle; skoler, sykehus, forsvar, jernbane, veier, fengsler, ja nesten all offentlig sektor, med unntak av kulturen. Jeg så et ledersjikt som dekket hverandre og tillot store feiltrinn uten at det fikk konsekvenser -så lenge man hadde de rette kontaktene. En nasjon som brukte enkelte PR-byråer og deres tvilsomme metoder for å fremstå som mye bedre enn de var. Og som la mer vinn på å blende på den internasjonale arena, enn på å holde orden hjemme. Jeg foraktet etter hvert Ap og denrødgrønne regjeringen. Av denne gjengen hadde jeg forventet integritet, lojalitet med folk og skattebetalere. Å si en ting, men å gjøre noe helt annet, ble Ap i et nøtteskall.

Jeg stemte verken H eller Frp i 2013, men regjeringsbyttet ble et håp om nødvendig endringer, om konsekvenser for maktfolk som tok seg til rette på folkets bekostning og om nye og nødvendige løsninger, om lojalitet med folket. Vi har begynt å se at det får konsekvenser å gjøre som man lyster, selv som toppleder i Norge. Det er lovende. Men langtfra alt er like imponerende fra dagens regjering.

terning2

Statsminister Erna Solberg: terningkast fire
Hun er tøff. Tenk deg, ved valget i 2013 må Erna ha trodd hun skulle styre en oljesmurt nasjon gjennom vekstdager, slik de foregående åtte, ti årene hadde vært. Så brøt stormen løs; oljeinntektene stupte, Europa og Norge måtte ta imot titusener av traumatiserte og hjelpetrengende flyktninger og i tillegg klarte hennes egen miljøminister å sette enda mer (og gledelig) strupepress på oljeselskapene. Vi lever i raskt omskiftelige tider. Erna synes å ha kontroll og det trenger nok folk å se, men hun har fått mange, store og nye bekymringer. Jeg synes hun er sterk og stoisk.
Stort minus: Erna fremsto som helt retningsløs i den opprørende og skammelige Dalai Lama-nekten. Å foretrekke Kinas vennskap, og dyrke eget håp om handel og enda mer fortjeneste til Norge, fremfor å møte en av verdens fredsfyrster og styrke de menneskerettigheter han står for, var et knefall hun fremdeles blør fra begge knærne etter. Her tapte Erna stort fra sin integritetskonto.

Finansminister Siv Jensen: terningkast fem
Siv har klart den kunsten det er å bevare sin folkelighet (tilsynelatende), selv i omgang med Norges mektigste og mest prestisjebevisste byråkrater. For det er finansdepartementet som styrer Norge, og ikke folkets behov. Gjennom åtte oljesmurte rødgrønne år, med en sosialøkonom på toppen, ble hans like gjort til statens overhoder; økonomi og økonomier skulle styre Norge. Penger ble alle tankers sentrum, selv i verdens rikeste land. Særlig i verdens rikeste land, faktisk.
Hvilke diskusjoner Siv har med byråkratene sine, og i hvor stor grad hun får gjennomslag, er litt vanskelig å si. Men det ser ut som om hun har beholdt humøret, og det tyder på en følelse av mestring. Jeg mistenker dessuten mange av byråkratene i dette departementet for å ha vært Frp´ere lenge før Siv ble deres overhode.
Sivs største overtramp var å innvilge landets rike elite uhyggelige, skattemessige fordeler –samtidig som våre aller svakeste, syke og døende pasienter stadig blir nektet livsviktige gjennombruddsmedikamenter -med den opplagte løgnen «Norge har ikke råd». Dersom Siv og finansdepartementet hadde hatt lojalitet til de svake ville de hjulpet disse aller svakeste skattebetalerne. Selv når det ikke er en lønnsom, finansiell investering. Finansdepartementet burde hatt en etikk, føle seg pålagt å utvise omsorg og lojalitet også med de svakeste.
Likevel: Siv har aldri lagt skjul på at dette er Frps politikk. Hun har integritet og gjør mye av det hun sier hun skal gjøre. Også har hun bidratt til at pensjonsitpar har fått bedre økonomi. Ille selvsagt at de enda mer trengende, nemlig enslige minstepensjonister, ikke får samme og enda mer nødvendige hjelp.

Helseminister Bent Høie: terningkast en.
Gjennom de rødgrønnes overgrep mot helsesektoren, ga Bent Høie tydelig uttrykk for selvkritikk for den støtten Høyre ga Aps helsereform tilbake i 2001; Høie lovte omgjøring; foretaksmodellen skulle vekk, de regionale helseforetakene skulle legges ned med Høie som helseminister. (Helsereformen omgjorde sykehusene fra menneskeforvaltning til inntjeningsfabrikker med mennesker / «boimasse» og behandlinger / «produksjon» som innsatsfaktorer).
Som leder av Stortingets helse- og omsorgskomite hadde Høie mange, svært gode, soleklare løfter, forankret i pasientlojalitet. Så kom han i posisjon og vips; han forandret mening om det aller meste. Etter et halvt år var det ikke lengre mulig å høre forskjell på Høyres helseminister Bent Høie og Aps siste helseminister Jonas Gahr Støre.
Alle som kjenner politikkens innside sier det samme: Bent Høie har et godt hjerte, men ingen ryggrad. Han gjør akkurat som de mektige helsebyråkratene sier han skal gjøre og disse maktmenneskene behøver aldri å stå til ansvar for folket ved valg. Tålmodighet med Høies løfter vil ikke gi uttelling. Han er maktesløs, en nikkedukke og nå har de fleste som trodde på Høie mistet håpet. Helseministeren er regjeringens største skuffelse for svært mange av landets hjelpetrengene, eldre, pasienter, helseansatte og rehabiliteringssektoren. Jeg har sluttet å twitre ham også – nå twitrer jeg rett til Helse og omsorgsdepartementet. Det er her alle avgjørelser blir tatt.
På plussiden synes Høies innføring av mer oversiktlige pakkeforløp for kreftpasienter. Men også denne omleggingen har klare slagsider.
Til Høies forsvar skal sies at han har den tøffeste jobben i regjeringen. Men han påstår at han elsker den og det er kanskje ikke så rart, for han har tilsynelatende gitt opp å utføre nødvendig endringer og nå bare surfer han på statsrådspriviligeiene så lenge de varer. Hvis regjeringen og Høie hadde han holdt seg til og virkelig slåss for -og fått til- det han mente da folket stemte ham inn, ville Høie vært regjeringens stjerne.
Høie burde absolutt vært byttet ut. Gjerne med handlingskraftige Monica Meland, som foreslått av helsekøen.no. At Erna lot ham sitte ved utskiftningene viser med all tydelighet at heller ikke denne regjeringen evner eller ønsker å gi det mest grunnleggende i samfunnet: liv og helse – ny og nødvendig prioritet. Den «nye» sykehusplanen likeså; tannlaus og uten visjoner. Høie tråkker vannet for regjeringen. Imens forstrekker landets helsearbeidere seg for å dekke gapet mellom pasientens behov og systemets tilbud – og altfor mange pasienter lider og dør.
Ettertiden vil ikke være nådig i sin dom over Bent Høie med mindre han har tenkt å utføre mirakler disse hans siste to år. Og det er det ingen som tror på lengre.

Om to avgåtte statsråder:
Arbeidsminister Robert Eriksson: terningskast fem
For en som aldri har stemt verken H eller Frp var det overraskende å kjenne begeistring over Robert Erikssons prosjekt: han var med å ansvarliggjøre en sjef som tidligere hadde kunne surfe gjennom tilværelsen, uansett resultater av den jobben de gjorde. Statsrådens kraftfulle spark i baken til NAV-sjefen som ikke gjorde jobben sin til folkets beste var en demokratisk opptur. En statsråd som våger å legge seg ut med mektige byråkrater er akkurat hva Norge trenger. Etterfølger Anniken Haugli bør ha baller nok til å fortsette dette arbeidet for ikke å bli en stor skuffelse.

Miljøvernminister Tine Sundtoft: terningkast en –og seks!
Lenge var hun det pinligste intervjuobjektet norsk media kunne få tak i, når hun gang på gang var helt ublu i sine gjentakelser av det ene budskapet PR-agentene hadde bedt henne svare, uansett hva journalistene spurte om. Jeg måtte flere ganger slå av radioen fordi det ble så smertefullt å høre på. Å late som om denne regjeringen har noe reelt ønske om å ta skritt for miljøet var og blir en avledningsmanøver, og Sundtoft hadde en umulig oppgave. Det var overtydelig:
At hennes eneste bragd ble utført på den internasjonale arena i Paris, viser hvordan regjeringen kun gir etter i miljøsaker når hele verden stiller som forventningfulle tilskuere. At Sundtofts bidrag til bragden – en ny og konkret klimaavtale– endte med sparken for Sundtoft er like betegnende.
At Sundtoft gikk ut av drittjobben med et stort, lettelsens smil er det endelige beviset.

Hvilke politikere og politiske trekk har du bitt deg merke i?

Del

Kommentarer (6)

  1. Blinkskudd som vanlig, Lise! Jeg deler! 😉

    1. Takk Josstein! Det er bare å dele. Vi må våge å kritisere – og å rose!
      Mvh Lise

  2. Torunn Nordli

    Flott skrevet og fra en stemme som blir hørt, stå på!

    1. Hm, takk for tilliten Torunn. Jeg vet ikke om min stemme blir lyttet til, men hvis vi er mange som insisterer på sannhet og integritet vil vi sammen kunne presse flere politikere og ledere til skikkelighet. Ei megge gjør ingen sommer – men sammen er vi demokrati. Det må vi ikke slutte å insistere på.
      Mvh Lise

  3. Dan Moe Johannessen

    Lise Askvik ???… for en fantastisk stemme, Deg trenger Norge flere av

    1. Hehe, takk skal du ha, men jeg tror det kommer an på hvem du spør, Dan Moe Johannessen… jeg tror for eksempel at endel politikere helst kunne tenke seg en verden med én mindre av meg 😀
      En dag får noen av dem viljen sin, men inntil da skal jeg ha gitt høy lyd fra meg, sammen med så mange andre som bare mulig! Demokratiet trenger folkets røst mer enn noen gang nå som media svekkes av eiere som heller vil tjene penger enn å tjene sitt samfunnsoppdrag. Du snakker om forfall i flere sektorer. Det eneste vi kan gjøre er å bruke demokratiets muligheter for protest – ytringsfrihet i alle former er med å forme Norge og norsk mentalitet.
      Mvh Lise

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.