Lise Askvik
Kritikk og politikk

Ikke akkurat Jesus

Published on: desember 17, 2015 at: 18:36
0 kommentarer

Det var engang en liten gutt. Han ble ikke født i en stall, men absolutt under fattige kår. Han var så heldig å finne sin egen diamantgruve da han var 18 år. Hva skulle han gjøre med rikdommen?

fattiggutt

Han visste godt hva armod og sult var. Derfor delte han delte nøysomt ut hjelp til alle i familien. Etter hvert ga han også til venner og så til hele landsbyen. Alle fikk det bedre. Landsbyen trengte et sykehus. En skole. Nye veier og et fengsel. Den rike unggutten syntes det var rett og rimelig at han kunne betale for dette. Men folket i landsbyen følte et solidarisk ansvar så de bidro alle litt, hver og en etter evne. Samholdet og samfunnet vokste seg sterkt. Landsbyboerne takket ham. Barna, arbeiderne, de gamle og syke elsket ham. Han var dypt lykkelig og tilfreds. Rausheten hevet ham over flokken og snart begynte de andre å se på ham med litt andre øyne. Gutten ble til mann og han fikk ny selvtillit.
Landsbyen blomstret.

Det var kanskje ikke så rart at den snille rikingen ble valgt til landsbyens ordfører. Det skulle på sett og vis bare mangle. Som ordfører ansatte han venner i viktige stillinger og forsøkte å gjøre de fleste til lags. Aller lengst strakk han seg for sine nærmeste. For det var disse menneskene som speilet ham som den storkaren han nå var blitt; de laget fester for ham, skrøt ham opp i skyene og holdt ham frem som et forbilde. Landsbyens gamle, skolebarna, arbeiderne og de syke folk så han ikke mye til lengre. Tiden strakk ikke til. Og hvorfor skulle han bruke sin tid på disse små, når han heller kunne spise kirsebær med vennene sine? Hadde han ikke fortjent det?

Ordførerens selvbilde krevde stadig mer oppmerksomhet og applaus. Heldigvis hadde han gamle venner som redaktører i landsbyens egen avis, i radiostasjonen og i tv. Disse skrev vakkert og oppbyggende om ham. De kritiserte ham sjeldent. I bystyret var ulike interesser representert, men ordførerens venner var i flertall, så han fikk gjennom alle sine forslag.
Og ut av gruven rullet togene hver eneste dag, fullastet av diamanter.
Småkongen formet landsbyen akkurat som han ønsket.
Uten kritikk og med bystyrets flertall i lommen.

Med et stadig mer plasskrevende ego ble kommunestyresalen og landsbyen snart for liten. For å øke sin popularitet kontaktet han et PR-byrå som fikk fett betalt for å finne på små og store triks, sannhet og løgn om hverandre, for å fornye og forbedre småkongens omdømme. Med enorme poser, stappfulle av diamanter, tok PR-agentene ham med til andre landsbyer. Selvsagt vekket han voldsom beundring, applaus og begeistring. Han fikk venner over alt der han strødde omkring seg med gaver og fortalte om landsbyen der hjemme -den han hadde bygget til å bli himmel på jord. Tilhørerne jublet uhemmet! Småkongen var blitt til en storslått keiser. Og han solte seg i egen stråleglans.

(Fortsetter under bildet)

rikmann
Mens han nøt sine velfortjente og berusende PR-reiser, mistet Keiseren interessen for landsbyboere hjemme. Derfor så han heller ikke lenger den store nytten i å gi landsbyen mer enn han måtte. For syns skyld lot han som om han brydde seg, og han betalte det mest nødvendige. Omtrent samtidig oppdaget Keiseren -til sin store forundring- at det virket som om mange der hjemme var gått lei av tiljuble ham? Og det til tross for at PR-byrået hadde stått på hodet og insistert på at han var jordens eneste feilfrie menneske! Uten landsbyknølenes gunst var det ingen grunn for Keiseren å hjelpe dem. De eldste og de yngste hadde uansett ikke vett eller krefter til å klage når han sluttet å betale. Ei heller de syke. Sånt pakk behøvde han ikke å anstrenge seg for. Men de gamle vennene i kommunestyret, de sørget han for å holde tilfreds. Og de fortsatte å hylle Keiseren – så høylytt at folkets protester ble overdøvet. Med et knapt (kjøpt og betalt) flertall i kommunestyret lot han vennene kutte i pengestrømmen til folket med det lett nedsettende argumentet «Vi har ikke råd til alt». At sannheten var at han ikke hadde vilje til alt, dekket PR-byrået over, på alle tenkelige og utenkelige vis.

Noen få av Keiserens gamle venner i media, falt ham irriterende nok i ryggen. De begynte å kreve at han, som deres valgte overhode, skulle stoppe forfallet i landsbyen. Jovisst var han klar over at det de hadde bygget opp sammen, i fattigere tider, nå var både utslitt og segneferdig. Men var det liksom hans feil? De urimelige røstene ble flere, og snart argumenterte nesten alle landbykrypene med at de hadde krav på fungerende sykehus, veier og skoler «fordi også de var med å betale skatt inn til felleskassen.» Hva pokker trodde de at de var? Folket truet med å kaste ham.
Men jernringen av Keiservenner tviholdt på status quo.
Og Keiseren snøftet foraktelig.

Enda høyere lød snøftet da Keiseren like etter ble ringt opp av gruvesjefen, med beskjeden om at diamantgruven hans nå var tom. Fullstendig tømt for diamanter. Null, niks igjen.

Så snikk, snakk, snute – hvem sine tårer vil sprute?

tårer

Del

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.