Lise Askvik

Månedlige Arkiver

18 resultater

Kritikk og politikk

Hvis du var politiker…

Published on: desember 29, 2015 at: 19:01
8 kommentarer

Hvis du var politiker – ville du blindt begått avgjørelser som tjente storsamfunnets økonomi, uansett om det betydde lidelse og for tidlig død for enkeltmennesker?
Vi er seks helsehekser som i dag har kastet hansken.

2015-10-31 14.02.32

Hvis du var politiker, ville du bestandig satt systemets beste før enkeltmenneskets?
Ville du satt sparing før investeringer i syke og gamle – selv om dette ville gi større utgifter i form av lengre liv for eldre, som trenger pleie, tilsyn og pensjon?
Eller ville du våget å kreve endringer av systemskaperne om du syntes systemets krav gikk urimelig ut over enkeltmennesker?

Hvis du var politiker, ville du våget å ta makten fra byråkrater som gjennom mange år hadde vennet seg til å gjøre «sine ting på sin måte» -og som var mer redde for å begå kravfeil enn for å si fra når noe ble opplagt feil?
Ville du våget din egen karrière og risikert umoralske reprimander for å få til et system med mer lojalitet hos samfunnets svakeste?

Nei, det er sikkert ikke lett å være politiker og systemvokter i dag. Men det nytter ikke å legge fra seg ethvert moralsk og anstendighetsperspektiv i økonomiens navn. «Vi har ikke råd til alt» er for enkelt. Hvis systemene våre er til for innbyggerne kan vi ikke behandle innbyggerne som om de er til for systemet.
Det handler om hva vi har vilje til å bruke av fellesskapets midler på.
Og fra politikerne, disse som har ment de har noe å bidra med og derfor stilt seg til valg, må vi kunne forlange lojalitet med velgerne, partiprogram og løfter de har avgitt. Vi skal ha integritet og ærlighet fra folk som har fått vår tillit gjennom valg.

Og hvis vi ikke får det, skal vi da bare sitte med hendene i fanget og godta at vi som finansierer dette systemet stadig blir utsatt for overgrep, eller skal vi protestere og benytte demokratiets muligheter for kritikk?
Vi er seks helsehekser som nå har tatt grep i en av landets mange tusen skrekksaker fra eldreomsorgen. Saken er dekket av NRK og Lofotposten.

http://www.nrk.no/nordland/hvor-syk-ma-man-vaere-for-a-fa-innvilget-plass-pa-sykehjem-i-flakstad-kommune_-1.12724257

http://www.lofotposten.no/flakstad/napp/nrk/kommune-far-kritikk-etter-utskriving-av-92-aring/s/5-29-157386

Del
8 kommentarer
Kritikk og politikk

Sparer vi kroner fremfor liv?

Published on: desember 28, 2015 at: 20:09
2 kommentarer

Det er ganske ufattelig at våre politikere har satt bort jobben med å skaffe nye, livsnødvendige og naturligvis dyre medikamenter, til de samme folka som har i oppdrag å spare inn hundrevis av millioner på helsebudsjettene. Altfor ofte velger de å spare penger.
Norske pasienter dør før tiden og politikerne kan toe sine hender.

I dag bringer VG saken om dødssyke Tone som kunne fått leve både måneder og kanskje flere år – hvis hun ikke ble nektet medikamentet Kadcyla.
Hun er ikke den eneste som må dø for tidlig.
Og Kadcyla er ikke det eneste medikamentet vi lar være å tilby våre dødssyke.

kreft

Så hvorfor er det sånn?
Lederne for landets fire regionale helseforetak er ansvarlige for de store helseinnsparingene. De samme fire toppbyråkratene utgjør fire av fem i «Beslutningsforum for nye metoder». Dette rådet avgjør om pasienter skal leve eller dø. Noen ganger i året tar de stilling til om de synes effekten av nye medikamenter er god nok i forhold til den prisen de klarer å forhandle frem mot legemiddelindustrien. Ikke så pussig kanskje, men ofte synes de det er bedre å vise hvor dyktige de er til å spare store summer, fremfor å skaffe syke skattebetalerne livsnødvendige medikamenter.
Prisen for denne helsesparingen betaler de dødssyke pasientene og pårørende som sitter igjen med sorg og bitterhet over et system som kunne hjulpet dem, men som ikke tar seg råd til det. Og vi snakker ikke om uoverskuelige summer.
For dette handler ikke om manglende evne og økonomi.
Det handler om manglende politisk vilje.

Hvorfor tar ikke politikerne grep og overstyrer sparebyråkratene?
Nei, hvorfor skulle de det? Norske politikere synes tilsynelatende jevnt over å være enige i at det er dårlig pengebruk å «investere» i våre sykeste. Hvis de hadde ønsket å styrke helsesektoren, ville ikke Norge hatt den mest intense helsesparingen av alle OECD-land gjennom de siste 10- 15 år.  Både røde og blå politikere foretrekker å styre milliardbeløp inn i samfunnssektorer der pengene kaster av seg i form av inntekter, og ikke i form av liv, helse og overlevelse.
«Et samfunn skal dømmes etter hvilken behandling de gir sine svakeste».
Hvorfor godtar så mange at våre politikere nedprioriterer våre svakeste – samtidig som antallet overbetalte byråkrater bare øker og øker?

At de samme medikamentene kjøpes inn i våre naboland, påvirker tydeligvis ikke Beslutningsforum. Ei heller politikken. Selv ikke om medinene handles inn til en høyere pris av de fleste andre land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, beveger det helsemaktfolket. Men for en politiker som er avhengig av folkets gunst for å vinne neste valg er det ikke lurt å gå ut og si at han støtter et nei til viktige medisinske gjennombruddsmedikamenter. Da er det mye bedre å sette bort jobben med å si nei – til Beslutningsforun. Det var Aps helseminister Jonas Gahr Støre som innførte Beslutningsforumet. Etter at han ble presset til å gi dødssyke Matias Wilberg  og hans pasientgruppe medikamentet Ipilimumab i 2011. Høyres Bent Høie har valgt å videreføre Beslutningsforum. For disse byråkratene står ikke til ansvar for folket ved valg. Sånn får politikerne spart inn på helse og uten selv å måtte stå ansvarlige for det.

Hva med medisinindustriens ansvar?
Man kan godt si at medisinindustrien vet å tjene grovt på sine tjenester, og at de har hatt svin på skogen gjennom alle år. Det er sannsynlig. Men så lenge vi som samfunn tillater medisinindustrien å stå for den dyre og krevende medisinske forskningen må vi også godta at de tar markedsbetalt for sine tjenester. Alle helseaktører tjener penger på helse, selv enhver lege og pleier -og det er helt legitimt. Det koster omlag en milliard kroner å utvikle hvert nye preparat, og Norge har dessuten forhandlet en avtale som gir oss snittprisen av de tre billigste landene i OECD på blåreseptmedikamenter, så dette handler ikke mest om pris.
Staten har dessuten gjennom alle år hatt muligheten til å legge opp til mer statlig forskning og utvikling av nye medikamenter. Så lenge Norge og få andre land ikke har valgt å gjøre dette så må våre helsepolitikere forholde seg til at markedskreftene også får utspille seg innen medisinindustrien – fordi de har tillatt det.

piller

Når utslagene blir så opplagt, hysterisk nådeløse som i Tones tilfelle, skal vi bare godta det?
Heldigvis begynner vi å bli mange som protesterer og krever mer etikk, medmenneskelighet og politisk ansvar i helsepolitikken.
De helseansattes har startet sin protest i Helsetjenesteaksjonen, som er åpen for alle som ønsker et styrket helsevesen. Du som mener at alvorlig syke mennesker -og skattebetalere gjennom lange arbeidsliv- har krav på statlig hjelp selv om de er alvorlig syke oppfordres til å melde deg inn.

Ingen kan forandre helsepolitikken alene, men sammen er vi demokrati i praksis.

helseill

 

 

 

Del
2 kommentarer
 
Skråblikk

Hva gjør du; nyter eller yter først?

Published on: desember 25, 2015 at: 19:43
0 kommentarer

Når du ser noe storslått, som for eksempel fullmånen i kveld; nyter du synet med hele deg, eller sørger du for å ta bilder først, sånn at du kanskje kan nyte dem senere?


WP_20151225_17_53_25_Pro

Altså: hva prioriterer du: virkeligheten eller gjengivelsen?
Bilder er og blir en gjengivelse av virkeligheten. Det primære og ekte, er jo møtet mellom fullmånen, øyet og hjertet.

Da vi kom hjem fra barokkbyen Noto i kveld kjørte vi langs kysten. På himmelen over Middelhavet dukket en sprengfull måne opp fra bak noen skyer, den speilet seg så vakkert at vi alle gispet og lente oss fremover, som om det skulle gi et nærmere syn på saken. Så hvorfor er jeg raskere til å trekke opp mobilkameraet enn til å lene meg tilbake og bare ta inn dette storslåtte? Hvorfor er jeg villig til å ta til takke med kameraets dårligere øyne, når jeg heller kan bruke mine egne – direktekoblet til hele sanseapparatet?
Det er jo direkte irrasjonelt.

Jeg er dessverre typen som sørger for å forevige før jeg nyter. Det slår meg innimellom hvor dumt det er. Som journalist er jeg kanskje yrkesskadd, føler at jeg må dokumentere og dele før jeg kan ta inn opplevelsen selv. Enda jeg vet at jeg snyter meg selv for mye begeistring på denne måten.

For den umiddelbare begeistringen er alltid sterkest akkurat i det slike fenomenet dukker opp. Det er da nytelsen, entusiasmen og fryden bobler som heftigst. Så det er nettopp da vi bare skal sanse, nyte og lagre! Så kan heller mobilkameraet få se etter hvert. Slik som kveldens fullmåne. Den varer tross alt i mange timer og kameraet har tid til å vente.

Lyn er et annet fascinerende syn. De rekker man sjeldent å fange. Med mindre man er proff fotograf med topp utstyr og et hav av tid og tålmodighet. Selv er jeg godt fornøyd de få gangene jeg evner å fange et lyn med blikket. Da brenner styrken, råskapen og skjønnheten seg fast noen korte sekunder, kanskje kortere. Noe av lynets magi er just at jeg ikke stresser med å forsøke å ta bilde av det. Disse himmellysene er kun mulig å nye hvis øyet skulle være så heldig å treffe rett på. Gys og glede!

Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter. Og er blitt mye flinkere til å nyte livet etter at jeg hadde kreft og forsto at livet er ferskvare; at det må nytes nå, fordi en dag er det kort og godt over. Men kanskje jeg skal vurdere å bli litt mindre «flink til å dokumentere» og litt bedre til å nyte i 2016.
Er det en idé for deg også?

lyn

 

 

Del
0 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Årets julekort -med nytt familiemedlem

Published on: desember 23, 2015 at: 22:18
7 kommentarer

Vi har en lang og skamfull tradisjon for familiejulekort. Her er årets utgave, og nå er vi blitt fem! Bikkja vår Bisniss har høyst ufrivillig fått seg kone. Hun kom rekende og slo seg ned for noen dager siden. Hun er snill og renslig så hun får bli så lenge hun gidder. Vi kaller henne Pleasure.

GodJul2015
I dag tok vi med både Bisniss og Pleasure til dyrlegen for å sjekke at begge er friske. De besto testene med glans. Så her er årets julekort fra Sicilia, utenfor vårt deilig hjem.

Vi feirer siciliansk jul i år og har tenkt oss til katolsk messe i morgen, på julaften, i barokkbyen Noto. Dette har vi bare muligheten til en gang i livet. Den må gripes, så det er mulig at nøttene til Askepott må klarer seg uten oss i år. Nei, vent nå litt – det er jo den 25. som er helligdagen her. Ja, da rekker vi Askenøtter i morgen og gudstjeneste førstedagen da. Halleluja, dette blir bra!

Dette blir uansett en annerledes og spennende jul. Sicilianske juletrær er forresten ikke helt som de norske. Her er et lite  utvalg:

WP_20151218_08_39_43_Pro
2015-12-22 15.43.08

 

WP_20151215_14_05_45_Pro

WP_20151223_14_03_52_Pro
D
et blir nye blogger gjennom julen; enn så lenge ønsker jeg deg og dine kjære en minnerik og fredfull juletid.

Del
7 kommentarer
Livet på Sicilia

Galt eller genialt?

Published on: desember 22, 2015 at: 20:49
0 kommentarer

Da vi flyttet hit ned til Sicilia i september hadde noen nettopp kjørt ihjel en katt i nabogata.
Selv om det er litt morbid fulgte jeg forråtnelsesprosessen med interesse.

(Fortsetter under bildene)

2015-10-02 14.46.50

Som barn på Teie gård mistet vi innimellom katter vi var glade i. Noen gikk i skogen og døde, andre fant vi under tilhengeren, traktoren og i hønsehuset. Det var skrekkelige syn for oss barna: makk og forråtnelse er naturlig, men avskyelig. Som voksen kunne jeg følge katteliket som stank uutholdelig i sola, med respekt for naturens mange måter å sørge for at alt går i sirkler. Hunden min Bisniss var meget skeptisk til den gule hankatten i det svidde gresset.

2015-09-03 09.55.43

Etter noen uker var det nesten bare skjelett og pels igjen av pus i den søplete veikanten.

2015-09-15 18.09.09

Den heftigste lukten ga seg omtrent samtidig med at vi fikk vi besøk fra Norge, av min herlige verstevenninne og familien med tvillingjenter på åtte år. Da vi tre jentene gikk tur forbi den døde katten viste jeg dem skjelettet. Noen hadde vært der og rotet i restene! Kanskje en av løshundene? Vi fant underkjeven -og stirret: så utrolig lange tenner den katten hadde!
– Og se, der er hodeskallen også!
Tvillingene rynket på nesen, men var mer nysgjerrige enn frastøtt. Dette lille underet måtte vi undersøke nærmere: Jeg trakk rene hundeposer over hendene og plukket opp både over- og underkjeven. Dette var bakteriebomber av rang. Den ene hjørnetanna løsnet, og da den lå i plasthånden min så vi at den var over en centimeter lang!
– Skal vi ta hodet med hjem, spurte jeg tvillingene.
Jentene jublet – vi må vise den til mamma og pappa!

Kraniet stank ennå litt av forråtnelse, men de der hjemme lot seg motvillig fascinere. Vi blandet knallsterke klortabletter med en liter vann. Så la vi kattehodet oppi. Eventuelle kjøttrester og bakterier skulle gå harde dager i møte.
Etter to dager med jevnlig bytte av klorvann var kraniet knallhvitt og bakteriefritt. Tenner og bein var intakt og vi hadde nå studert, stelt og snakket om katten så mye at den nesten var blitt som et familiemedlem post mortem. Pus skulle ikke dø forgjeves. Tanna ble limt fast i kjevehullet og så dro til nærmeste billigbutikk der vi kjøpte gullspray. Kraniet fikk flere gulldusjer og vips;
Vi hadde nesten laget kunst!

2015-10-02 14.46.58
Min kjære verstevenninne og familien måtte hjem etter en uke. Gullpus fikk være med tvillingene hjem til Lillesand. Kofferten med skatten forsvant på veien hjem, og vi undret oss over hva eventuelle tollere kan ha trodd og tenkt. Heldigvis dukket koffert og katt opp i Norge, så pus ble med jentene på skolen og både lærere og medelever har fått studere vidunderet.

Løskatten fra Sicilia døde ikke forgjeves. Den er blitt til både underholdning og undervisning.
Det var kanskje litt slemt å ta det hodet, kanskje pus burde fått ligge i fred. Eller kanskje det ikke var så ille når den fikk oppussing, beundring og evig liv i bytte?

I går gikk jeg forbi der katten lå igjen. Da så jeg at ryggraden fremdeles ligger igjen.
Nå lurer jeg litt på om gullspray på de ryggvirvlene kan bli til et pent halskjede…

2015-10-17 09.40.24
(not!)

Del
0 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Terningkast én til statsråden over liv og død

Published on: desember 20, 2015 at: 20:19
6 kommentarer

Etter tidenes juks og jug fra ledere og politikere, blir fremtidens valuta integritet. Dette er helt nødvendig for demokratiets tillit og fremtid. Da blir folkets dom over våre tillitsvalgte politikere viktig. Her er noen av mine vurderinger.

norvectbilde

Jeg innrømmer at jeg var lettet da landet fikk ny regjering i 2013. Som stadig mer skuffet Ap-velger gjennom alle foregående Stortingsvalg fulgte jeg med økende bismak den rødgrønne regjeringen som ble mer og mer arrogant. Den hadde alle muligheter til å forme Norge akkurat slik de ville:
1) De rødgrønne hadde mye mer oljepenger enn deres villeste budsjetter regnet med
2) de hadde parlamentarisk flertall i Stortinget, med gjennomslag for alle forslag
3) og mesteparten av norsk media på sin side –så kritikken uteble.

Men «mitt» Ap lot Norge forfalle; skoler, sykehus, forsvar, jernbane, veier, fengsler, ja nesten all offentlig sektor, med unntak av kulturen. Jeg så et ledersjikt som dekket hverandre og tillot store feiltrinn uten at det fikk konsekvenser -så lenge man hadde de rette kontaktene. En nasjon som brukte enkelte PR-byråer og deres tvilsomme metoder for å fremstå som mye bedre enn de var. Og som la mer vinn på å blende på den internasjonale arena, enn på å holde orden hjemme. Jeg foraktet etter hvert Ap og denrødgrønne regjeringen. Av denne gjengen hadde jeg forventet integritet, lojalitet med folk og skattebetalere. Å si en ting, men å gjøre noe helt annet, ble Ap i et nøtteskall.

Jeg stemte verken H eller Frp i 2013, men regjeringsbyttet ble et håp om nødvendig endringer, om konsekvenser for maktfolk som tok seg til rette på folkets bekostning og om nye og nødvendige løsninger, om lojalitet med folket. Vi har begynt å se at det får konsekvenser å gjøre som man lyster, selv som toppleder i Norge. Det er lovende. Men langtfra alt er like imponerende fra dagens regjering.

terning2

Statsminister Erna Solberg: terningkast fire
Hun er tøff. Tenk deg, ved valget i 2013 må Erna ha trodd hun skulle styre en oljesmurt nasjon gjennom vekstdager, slik de foregående åtte, ti årene hadde vært. Så brøt stormen løs; oljeinntektene stupte, Europa og Norge måtte ta imot titusener av traumatiserte og hjelpetrengende flyktninger og i tillegg klarte hennes egen miljøminister å sette enda mer (og gledelig) strupepress på oljeselskapene. Vi lever i raskt omskiftelige tider. Erna synes å ha kontroll og det trenger nok folk å se, men hun har fått mange, store og nye bekymringer. Jeg synes hun er sterk og stoisk.
Stort minus: Erna fremsto som helt retningsløs i den opprørende og skammelige Dalai Lama-nekten. Å foretrekke Kinas vennskap, og dyrke eget håp om handel og enda mer fortjeneste til Norge, fremfor å møte en av verdens fredsfyrster og styrke de menneskerettigheter han står for, var et knefall hun fremdeles blør fra begge knærne etter. Her tapte Erna stort fra sin integritetskonto.

Finansminister Siv Jensen: terningkast fem
Siv har klart den kunsten det er å bevare sin folkelighet (tilsynelatende), selv i omgang med Norges mektigste og mest prestisjebevisste byråkrater. For det er finansdepartementet som styrer Norge, og ikke folkets behov. Gjennom åtte oljesmurte rødgrønne år, med en sosialøkonom på toppen, ble hans like gjort til statens overhoder; økonomi og økonomier skulle styre Norge. Penger ble alle tankers sentrum, selv i verdens rikeste land. Særlig i verdens rikeste land, faktisk.
Hvilke diskusjoner Siv har med byråkratene sine, og i hvor stor grad hun får gjennomslag, er litt vanskelig å si. Men det ser ut som om hun har beholdt humøret, og det tyder på en følelse av mestring. Jeg mistenker dessuten mange av byråkratene i dette departementet for å ha vært Frp´ere lenge før Siv ble deres overhode.
Sivs største overtramp var å innvilge landets rike elite uhyggelige, skattemessige fordeler –samtidig som våre aller svakeste, syke og døende pasienter stadig blir nektet livsviktige gjennombruddsmedikamenter -med den opplagte løgnen «Norge har ikke råd». Dersom Siv og finansdepartementet hadde hatt lojalitet til de svake ville de hjulpet disse aller svakeste skattebetalerne. Selv når det ikke er en lønnsom, finansiell investering. Finansdepartementet burde hatt en etikk, føle seg pålagt å utvise omsorg og lojalitet også med de svakeste.
Likevel: Siv har aldri lagt skjul på at dette er Frps politikk. Hun har integritet og gjør mye av det hun sier hun skal gjøre. Også har hun bidratt til at pensjonsitpar har fått bedre økonomi. Ille selvsagt at de enda mer trengende, nemlig enslige minstepensjonister, ikke får samme og enda mer nødvendige hjelp.

Helseminister Bent Høie: terningkast en.
Gjennom de rødgrønnes overgrep mot helsesektoren, ga Bent Høie tydelig uttrykk for selvkritikk for den støtten Høyre ga Aps helsereform tilbake i 2001; Høie lovte omgjøring; foretaksmodellen skulle vekk, de regionale helseforetakene skulle legges ned med Høie som helseminister. (Helsereformen omgjorde sykehusene fra menneskeforvaltning til inntjeningsfabrikker med mennesker / «boimasse» og behandlinger / «produksjon» som innsatsfaktorer).
Som leder av Stortingets helse- og omsorgskomite hadde Høie mange, svært gode, soleklare løfter, forankret i pasientlojalitet. Så kom han i posisjon og vips; han forandret mening om det aller meste. Etter et halvt år var det ikke lengre mulig å høre forskjell på Høyres helseminister Bent Høie og Aps siste helseminister Jonas Gahr Støre.
Alle som kjenner politikkens innside sier det samme: Bent Høie har et godt hjerte, men ingen ryggrad. Han gjør akkurat som de mektige helsebyråkratene sier han skal gjøre og disse maktmenneskene behøver aldri å stå til ansvar for folket ved valg. Tålmodighet med Høies løfter vil ikke gi uttelling. Han er maktesløs, en nikkedukke og nå har de fleste som trodde på Høie mistet håpet. Helseministeren er regjeringens største skuffelse for svært mange av landets hjelpetrengene, eldre, pasienter, helseansatte og rehabiliteringssektoren. Jeg har sluttet å twitre ham også – nå twitrer jeg rett til Helse og omsorgsdepartementet. Det er her alle avgjørelser blir tatt.
På plussiden synes Høies innføring av mer oversiktlige pakkeforløp for kreftpasienter. Men også denne omleggingen har klare slagsider.
Til Høies forsvar skal sies at han har den tøffeste jobben i regjeringen. Men han påstår at han elsker den og det er kanskje ikke så rart, for han har tilsynelatende gitt opp å utføre nødvendig endringer og nå bare surfer han på statsrådspriviligeiene så lenge de varer. Hvis regjeringen og Høie hadde han holdt seg til og virkelig slåss for -og fått til- det han mente da folket stemte ham inn, ville Høie vært regjeringens stjerne.
Høie burde absolutt vært byttet ut. Gjerne med handlingskraftige Monica Meland, som foreslått av helsekøen.no. At Erna lot ham sitte ved utskiftningene viser med all tydelighet at heller ikke denne regjeringen evner eller ønsker å gi det mest grunnleggende i samfunnet: liv og helse – ny og nødvendig prioritet. Den «nye» sykehusplanen likeså; tannlaus og uten visjoner. Høie tråkker vannet for regjeringen. Imens forstrekker landets helsearbeidere seg for å dekke gapet mellom pasientens behov og systemets tilbud – og altfor mange pasienter lider og dør.
Ettertiden vil ikke være nådig i sin dom over Bent Høie med mindre han har tenkt å utføre mirakler disse hans siste to år. Og det er det ingen som tror på lengre.

Om to avgåtte statsråder:
Arbeidsminister Robert Eriksson: terningskast fem
For en som aldri har stemt verken H eller Frp var det overraskende å kjenne begeistring over Robert Erikssons prosjekt: han var med å ansvarliggjøre en sjef som tidligere hadde kunne surfe gjennom tilværelsen, uansett resultater av den jobben de gjorde. Statsrådens kraftfulle spark i baken til NAV-sjefen som ikke gjorde jobben sin til folkets beste var en demokratisk opptur. En statsråd som våger å legge seg ut med mektige byråkrater er akkurat hva Norge trenger. Etterfølger Anniken Haugli bør ha baller nok til å fortsette dette arbeidet for ikke å bli en stor skuffelse.

Miljøvernminister Tine Sundtoft: terningkast en –og seks!
Lenge var hun det pinligste intervjuobjektet norsk media kunne få tak i, når hun gang på gang var helt ublu i sine gjentakelser av det ene budskapet PR-agentene hadde bedt henne svare, uansett hva journalistene spurte om. Jeg måtte flere ganger slå av radioen fordi det ble så smertefullt å høre på. Å late som om denne regjeringen har noe reelt ønske om å ta skritt for miljøet var og blir en avledningsmanøver, og Sundtoft hadde en umulig oppgave. Det var overtydelig:
At hennes eneste bragd ble utført på den internasjonale arena i Paris, viser hvordan regjeringen kun gir etter i miljøsaker når hele verden stiller som forventningfulle tilskuere. At Sundtofts bidrag til bragden – en ny og konkret klimaavtale– endte med sparken for Sundtoft er like betegnende.
At Sundtoft gikk ut av drittjobben med et stort, lettelsens smil er det endelige beviset.

Hvilke politikere og politiske trekk har du bitt deg merke i?

Del
6 kommentarer
Livet på Sicilia

Ville du bodd her ett år (eller mer eller mindre)?

Published on: desember 18, 2015 at: 19:39
6 kommentarer

Jeg har lovet Marcello, den skjønne landlorden vår, å fortelle deg at vårt herlige, sicilianske hjem er ledig fra neste høst; september 2016.  For da har vi reist hjem til Leirsund. 
Sånn i tilfelle du, eller en du kjenner, skulle vurdere å gjøre som oss; unne dere et år i himmelen?
😀

Huset har herlig basseng, fire soverom, stor hage med oliven, mandarin- og appelsintrær, hibiscus og kaktus. Her er stor stue med peis og et trivelig kjøkken. Balkonger i tre etasjer og havsutsikt, stranda ligger 600 meter unna. Utenfor porten ligger en økologisk drevet sitronplantasje med verdens hyggeligste Salvatore som trepasser. I landsbyen ligger fire barneskoler.
Siciliansk sjarme hele veien <3

Kanskje ikke så overraskende at dette kan anbefales?

Foto ved Espen Solli / Se og hør:
SOH utenfor basseng
SOH i porten m bisniss

soh kjøkken

Soh sitron
soh skolen

 

 

Del
6 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Ikke akkurat Jesus

Published on: desember 17, 2015 at: 18:36
0 kommentarer

Det var engang en liten gutt. Han ble ikke født i en stall, men absolutt under fattige kår. Han var så heldig å finne sin egen diamantgruve da han var 18 år. Hva skulle han gjøre med rikdommen?

fattiggutt

Han visste godt hva armod og sult var. Derfor delte han delte nøysomt ut hjelp til alle i familien. Etter hvert ga han også til venner og så til hele landsbyen. Alle fikk det bedre. Landsbyen trengte et sykehus. En skole. Nye veier og et fengsel. Den rike unggutten syntes det var rett og rimelig at han kunne betale for dette. Men folket i landsbyen følte et solidarisk ansvar så de bidro alle litt, hver og en etter evne. Samholdet og samfunnet vokste seg sterkt. Landsbyboerne takket ham. Barna, arbeiderne, de gamle og syke elsket ham. Han var dypt lykkelig og tilfreds. Rausheten hevet ham over flokken og snart begynte de andre å se på ham med litt andre øyne. Gutten ble til mann og han fikk ny selvtillit.
Landsbyen blomstret.

Det var kanskje ikke så rart at den snille rikingen ble valgt til landsbyens ordfører. Det skulle på sett og vis bare mangle. Som ordfører ansatte han venner i viktige stillinger og forsøkte å gjøre de fleste til lags. Aller lengst strakk han seg for sine nærmeste. For det var disse menneskene som speilet ham som den storkaren han nå var blitt; de laget fester for ham, skrøt ham opp i skyene og holdt ham frem som et forbilde. Landsbyens gamle, skolebarna, arbeiderne og de syke folk så han ikke mye til lengre. Tiden strakk ikke til. Og hvorfor skulle han bruke sin tid på disse små, når han heller kunne spise kirsebær med vennene sine? Hadde han ikke fortjent det?

Ordførerens selvbilde krevde stadig mer oppmerksomhet og applaus. Heldigvis hadde han gamle venner som redaktører i landsbyens egen avis, i radiostasjonen og i tv. Disse skrev vakkert og oppbyggende om ham. De kritiserte ham sjeldent. I bystyret var ulike interesser representert, men ordførerens venner var i flertall, så han fikk gjennom alle sine forslag.
Og ut av gruven rullet togene hver eneste dag, fullastet av diamanter.
Småkongen formet landsbyen akkurat som han ønsket.
Uten kritikk og med bystyrets flertall i lommen.

Med et stadig mer plasskrevende ego ble kommunestyresalen og landsbyen snart for liten. For å øke sin popularitet kontaktet han et PR-byrå som fikk fett betalt for å finne på små og store triks, sannhet og løgn om hverandre, for å fornye og forbedre småkongens omdømme. Med enorme poser, stappfulle av diamanter, tok PR-agentene ham med til andre landsbyer. Selvsagt vekket han voldsom beundring, applaus og begeistring. Han fikk venner over alt der han strødde omkring seg med gaver og fortalte om landsbyen der hjemme -den han hadde bygget til å bli himmel på jord. Tilhørerne jublet uhemmet! Småkongen var blitt til en storslått keiser. Og han solte seg i egen stråleglans.

(Fortsetter under bildet)

rikmann
Mens han nøt sine velfortjente og berusende PR-reiser, mistet Keiseren interessen for landsbyboere hjemme. Derfor så han heller ikke lenger den store nytten i å gi landsbyen mer enn han måtte. For syns skyld lot han som om han brydde seg, og han betalte det mest nødvendige. Omtrent samtidig oppdaget Keiseren -til sin store forundring- at det virket som om mange der hjemme var gått lei av tiljuble ham? Og det til tross for at PR-byrået hadde stått på hodet og insistert på at han var jordens eneste feilfrie menneske! Uten landsbyknølenes gunst var det ingen grunn for Keiseren å hjelpe dem. De eldste og de yngste hadde uansett ikke vett eller krefter til å klage når han sluttet å betale. Ei heller de syke. Sånt pakk behøvde han ikke å anstrenge seg for. Men de gamle vennene i kommunestyret, de sørget han for å holde tilfreds. Og de fortsatte å hylle Keiseren – så høylytt at folkets protester ble overdøvet. Med et knapt (kjøpt og betalt) flertall i kommunestyret lot han vennene kutte i pengestrømmen til folket med det lett nedsettende argumentet «Vi har ikke råd til alt». At sannheten var at han ikke hadde vilje til alt, dekket PR-byrået over, på alle tenkelige og utenkelige vis.

Noen få av Keiserens gamle venner i media, falt ham irriterende nok i ryggen. De begynte å kreve at han, som deres valgte overhode, skulle stoppe forfallet i landsbyen. Jovisst var han klar over at det de hadde bygget opp sammen, i fattigere tider, nå var både utslitt og segneferdig. Men var det liksom hans feil? De urimelige røstene ble flere, og snart argumenterte nesten alle landbykrypene med at de hadde krav på fungerende sykehus, veier og skoler «fordi også de var med å betale skatt inn til felleskassen.» Hva pokker trodde de at de var? Folket truet med å kaste ham.
Men jernringen av Keiservenner tviholdt på status quo.
Og Keiseren snøftet foraktelig.

Enda høyere lød snøftet da Keiseren like etter ble ringt opp av gruvesjefen, med beskjeden om at diamantgruven hans nå var tom. Fullstendig tømt for diamanter. Null, niks igjen.

Så snikk, snakk, snute – hvem sine tårer vil sprute?

tårer

Del
0 kommentarer
Livet på Sicilia

Om jeg kan hjelpe til? Klart jeg kan!

Published on: desember 15, 2015 at: 19:19
0 kommentarer

Det er så hyggelig å få entusiastiske henvendelser fra nordmenn som kunne tenke seg å å reise hit til Sicilia. Jeg fryder meg hvis mange flere får oppleve denne genuine perlen!

Når man velger (og er så heldig å få være) synlig i media, får man ofte tilbakemeldinger. Jeg også, og det er moro. Noen spør om hjelp til kortere og lengre opphold her under solen. Klart jeg bistår! Det er rett og slett herlig å få fortelle om denne vakre pletten på jord.

seher1

For å være helt ærlig forstår jeg ikke hvorfor Sicilia ikke er minst like populær som Mallorca -som jeg kjenner godt. Her er naturen like storslått, strendene like hvite, folket så varme og vennlige, maten enda bedre, barokkarkitekturen mer henrivende, prisene lavere – og vinen… Italia er verdens største vineksportør, ikke uten grunn. Her er Europas mest aktive vulkan (hun røk veldig her forrige uke), vi har pinjeskoger som maner frem troll og skrømt, her er pittoreske gater, legenders fødested -både St. Lucia og matematikeren Arkimedes levde og døde her- og Sicilia har sitt eget, ukjente Grand Canyon! Veiene er brede, gode og biltrafikken har roet seg. Jeg møter ofte mer høflighet i trafikken her enn hjemme. Mafia merker ingen turister noe til. Ei heller vi, eller sicilianere flest. Høvdingene sitter vel nå bak lås og slå. Jeg føler meg minst like trygg her som i Norge.
Og pussig nok; jeg har faktisk til gode å oppleve nordmenn som ikke blir mer enn gjennomsnittlig sydenbegeistret over Sicilia når de først har vært her. Men de finnes vel. Kanskje.
Men det er noe ved denne øya som treffer godt…

ETNA RYKER: sett fra fly på onsdag.
(Saken fortsetter under bildene)
2015-12-09 14.29.32

Mange spør om jeg kan hjelpe til og undersøke mulighetene for lengre eller kortere opphold og ferier her -og det er veldig hyggelig å kunne bistå! Så jeg svarer ja så langt jeg kan.
Hvis også du vurderer en tur og trenger noen tips, så ta kontakt og jeg kan i hvert fall anbefale både ruter og opplevelser. Min e-postadresse er lise.askvik@p4.no.

PS: Til våren planlegger vår venn Marcello å arrangere egne matreiser hit, med kokkekurs for gelato, pasta og annet godt – og med besøk ut dit de beste råvarene vokser, pluss bad, natur og kultur, som langhelg og ukesopphold.

 

LITE HUS: med stor utsikt ned i deler av Sicilias Grand Canyon: Cavagrande de Cassibile.

 

 

 

WP_20151128_13_30_47_Pro

NOEN holder stand og bader fremdeles.

2015-10-11 14.43.02

ETNA igjen. Hun tar seg en sigar.

2015-12-09 08.37.04

HUND og katt. Lokale sjarmører.

2015-10-17 09.20.46
FAMILIETUR: Koselige gater med hus og små, yndige balkonger i Siracusa. (Foto: Espen Solli /Se og Hør)

soh i oritiga

Del
0 kommentarer