Lise Askvik
Livet på Sicilia

For lite glass i mitt steinhus?

Published on: november 29, 2015 at: 19:01
0 kommentarer

Å bo i steinhus er omtrent det motsatte av å bo i glasshus; der sola kan varme opp gjennom rutene i et gartneri, bråbremser alle solstråler i våre steinvegger. 

Uansett hvor heftig sola skinner og varmer i sørveggen, kjennes det nå kaldt innenfor. Det er som om steinhuset suger mildheten ut og overlater oss til en ny råskap. Den deilige utevarmen får ikke grep innendørs, selv om vi setter opp dørene; med én gang den varme lufta kommer inn, blir den til kulde.

WP_20151128_08_52_35_Pro

Hjemme i Norge bor vi, som de fleste andre nordmenn, i trehus. Hvor deilig det er, har jeg ikke forstått før jeg nå har tilbrakt min første november i steinhus. Riktignok har temperaturene fremdeles ligget mellom 15 og 20 grader om dagen, så vi kan bare gå ut i sola for å varme oss. Noe av den klamme kulden ligger nok i den høye luftfuktigheten her på Sicilia. Huset er ekstra kaldt etter netter der gradestokken kryper under 10-tallet.

For første gang i våre liv tråkker vi nå alle omkring med tøfler innendørs, hele tiden. Vi kjøpte hvert vårt par her for noen uker siden og Leo har til og med to. Den svalende air-conditionen som reddet oss fra overoppheting helt ut i oktober er nå blitt til vidunderlige, effektive blåseovner. I tillegg har vi kjøpt en liten bærbar oppvarmer. Og heldigvis har vi peis.

WP_20151129_18_20_34_Pro

Det var nettopp med tanke på vår manglende erfaring med steinhus at vi leide et hus med ildsted. Det er vi glade for nå! Med mitt etternavn er jeg familiens selvskrevne fyrbøter, jeg graver i ild og aske flere ganger daglig. Vi fyrer med ved, men fyttikatta så dyrt det er her! Min stefar selger kvalitetsved i bjørk til 60 kr sekken på Siggerud, mens på Sicilia betaler vi 60 kr for fem kløyvde kubber!

WP_20151121_17_38_44_Pro
Den høye vedprisen har gitt meg en ny hobby; nå stopper jeg og røsker med meg brukne grener og tørre trær fra veikantene jeg kjører langsetter. I hvertfall hvis ingen ser meg, for jeg vet ikke om det er lov. Så lenge jeg ikke hopper over gjerder eller rører annet enn nedfall kan jeg vel unnskylde meg med at jeg «rydder opp i søpla» hvis noen skulle spørre. Det er lavterskel-moro å lete etter ved, både litt spennende og litt nyttig. Dessuten fører jeg videre en tradisjon som våre forfedre har praktisert gjennom tusener av år; vedsanking for å holde familien varm ligger i genene.

Det samme tror jeg gjelder fascinasjonen for ild. Det er ikke alltid like lett å få den dyre kjøpeveden -eller den grøfteplukkede henteveden- til å brenne. Men når flammene endelig tar fatt og danser sine uforutsigbare, lysende trinn, kan jeg bli sittende og stirre aldri så lenge. Så jeg ikke en hodeløs skikkelse i frakk der inne i ilden? En hund? En gnom!

WP_20151128_08_50_02_Pro

WP_20151128_08_50_32_Pro

WP_20151128_08_50_36_Pro

Jeg tror jeg kan se frem til mange timer med ved-jakt og peis-pyring. De tre kaldeste månedene også her sør i Italia står for dør.
Kanskje jeg skal begynne å jogge for å holde varmen?

Del

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.