Lise Askvik
Liv og helse

Trine kjemper mot grell urettferdighet

Published on: november 19, 2015 at: 19:53
1 kommentar

Når jeg kaller meg ei megge og tillater meg å kritisere, sable ned og høvle over maktfolk må jeg ikke bli overrasket om jeg oppleves som negativ og fæl. Det kan jeg fint leve med. 
Men det finnes mildere og mer effektive måter å kommunisere på. Jeg må få løfte frem en modig kvinne som fortjener ros, oppmerksomhet og skryt.

Hun heter Trine.
Trine jobbet i sykepleien og stortrivdes med å hjelpe de eldre. Å prate med dem, hjelpe pasientene og gi dagene deres innhold, opplevde hun som meningsfullt.
Pasientene trengte henne.
Når de gamles dager gikk mot slutten satt Trine, i likhet med mange omsorgsfulle kolleger, mer enn gjerne ved sengen deres. For å gi den gamle en hånd å holde i, en beroligende røst, for å lese litt, pleie og gi omsorg i livets siste fase.
Jovisst fikk hun betalt for jobben, men viktigst var pasientens trygghet og trøst.

TrineJG

Etter hvert ville ikke kommunen lengre betale for ekstra personale når enslige eldre, uten pårørende, gikk inn i sine siste timer. Trine og kolleger gjorde det innimellom likevel. Kommunen strammet inn enda mer og de ansatte måtte nå gi av sin fritid hvis de skulle være der for de eldre i livets siste timer. Kommunen så det ikke som noen lønnsom investering, heller som unødige utgifter som kunne kuttes.

Trine ble sykmeldt. Med psoriasis artritt og ei kranglete hofte var operasjon var eneste utvei. Det skulle gå mange måneder før hun var restituert. Til tross for eget sykeleie kunne ikke Trine slippe tanken på de eldre som igjen ble salderingspost på kommunens budsjetter. Sparing var blitt viktigere enn å gi skattebetalere gjennom mange tiår en verdig avslutning.
Det kunne hun ikke lenger stilltiende akseptere.

Så mye i henne ville protestere, argumentere og fortelle hva som var i ferd med å skje! Dette var hun sikker på at flere enn de ansatte ville finne uakseptabelt. Kunne hun si det som det var? Ville folk tro henne? Våget hun? Åh jadda, det var ikke lenger noe alternativ å skåne systemet mot kritikk.

Trine startet sin faceebookgruppe «Verdig Eldreomsorg».
Hun startet bloggen med samme navn.

Her fortalte hun modig sin historie og delte tanker, erfaringer og bekymringer. Snart viste flere tusen nordmenn sin interesse og sympati. Mailer, brev og meldinger fra folk som hadde opplevd det samme i kommuner landet rundt, tikket inn. Mange brev! Noen var opprørte, andre sinte og såre. Noen hadde mistet sine kjære uten at de hadde fått lindring og trøst, andre var blitt tvunget til å forlate pasienter. Trine var absolutt ikke alene med fortvilelsen; Hvordan er et av verdens beste land blitt så sparefokusert at vi lar våre aller svakeste seile sin egen sjø i livets mest sårbare fase?
Hvor groteske skal vi tillate oss å bli?

Facebookgruppen rundet snart 10.000. Noen måneder senere passerte den 20.000.

Hun skrev leserbrev og avisene trykket dem. Responsen vokste.
Journalister kom for å intervjue henne om initiativet og hennes tanker om Norges eldreomsorg. De lyttet.
Trine skrev til eget fagblad og ble lest, delt og sitert. 
Men tar våre politikere kritikken på alvor? Forstår de hva som er i ferd med å skje?
Verdig Eldreomsorg har nå samlet over 30.000 støttende på under ett år.
Og den vokser stadig.

Våre politikere er folkets tillitsvalgte. Når mange nok er misfornøyd med helsesparingen på bekostning av våre eldre skal de lytte. Og de bør lytte svært godt til Verdig Eldreomsorgs mange røster.

Trine Jaksland Graff, du har startet en glødende og voksende folkebevegelse.
Tusen takk for ditt fantastisk engasjement.
Du gjør en forskjell.
Takk for ditt mot, din tid og din omsorg.

Takk også til deg som vil være med å utgjør den forskjellen ved å støtte Trines gruppe her.

 

Del

Kommentar (1)

  1. Kristjana

    Kjære sykepleier, for en dame!!!

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.