Lise Askvik
Kritikk og politikk

Sitter Norge i omdømmesaksa?

Published on: november 12, 2015 at: 21:45
2 kommentarer

Når mange av verdens flyktninger naturlig nok velger Norge, kan det være fordi våre politikere har bygget Norges omdømme som menneskerettighetenes land og som pengepøsende fredselskere?

støre

Det er rett og rimelig at Norge bidrar og hjelper mennesker i livsfare. Flyktninger må kunne finne nødvendig ly også her i landet. De fleste nordmenn synes også å enes om at mennesker med en mer økonomisk motivert drøm må returneres for å gi plass til de som redder sine liv.

At begge gruppene søker seg mot Norge er også en konsekvens av den fasaden norske politikere har bygget og polert gjennom lang tid. Kanskje med uvurderlig og dyrkjøpt hjelp av ett eller flere omdømmebyggende selskaper, slik som First House. Sannsynligvis fremstår Norge som mer attraktivt enn land som gir bort mindre penger og som er ærlige om egne problemer.

I Norge skal du lete lenge etter politikere som åpent innrømmer at vårt helsevesen bedriver en uhyrlig diskriminering av eldre. At deres menneskerettigheter brytes, at de ved mange -men selvfølgelig ikke alle- eldrehjem får verken den pleie, den omsorg eller den maten de gjennom menneskerettigheterklæringens artikkel 12 har krav på. At eldre tvinges til å gå med bleier inntil de veier nok til å få skiftet dem (rumpevask krever flere ansatte enn bleieskift), at hvis de skal til legen når den ukentlige dusjen finner sted må de vente en uke til før neste dusj, og at mange ansatte settes til å jobbe så raskt at ulike pasienters medikamenter stadig blir feil og farlig. At våre eldre og sterkt pleietrengende pasienter sendes ut av sykehus når de sårt trenger et døgn eller en uke til under spesialisters åsyn. Dette har omdømmebyggerne hjulpet oss å skjule. Ingen skal vite hva som egentlig foregår. Flyktningene tror nok at alle eldre får det godt i Norge. Vet vår egen befolkning nok om dette?

(Blogg fortsetter under bildene)
eldre

I Norge finnes nesten ingen toppbyråkrater som våger å kritisere eget system. I boken «Departementet» slakter forfatter Eivind Tesaker den vulgære bruken av skattemilliarder til mer byråkrati og konsulenter, fremfor investeringer i folkets behov for vedlikehold og bedre drift av våre sykehus, fengsler, veier, jernbaner, skoler, universiteter, forsvar og politi. Han har sett statens utvikling fra byråkratens utsiktspost gjennom over et tiår, og han er forferdet. Verden tror at Norge har åpenhet og transparens. Har omdømmebyggerne klart å stanse tungen på andre forferdede byråkrater?

Har du hørt en representant for det offisielle Norge innrømme at vårt barnevern er under sterk kritikk fra Europarådet – og at når eksperter søker å hjelpe så takker vi nei? Det gjelder å fortie ubehagelighetene.

Har du hørt politikere fortelle verden om den lojalitetsplikten de har trædd ned over alle våre helseansattes hoder? Den som gjør at et flertallet av sykepleierne nå opplever at det viktigere å holde kjeft om det som ikke funker, enn å bruke deres egen ytringsfrihet, hjemlet i Grunnlovens §100? Har du hørt noen fortelle hva man risikerer som varsler i Norge? Jeg tror nok omdømmebyggerne har sørget for at få utenom dem det gjelder vet noe særlig om dette. Verden utenfor har ikke peiling.

sykepleier

Du skal lytte godt før du hører en politiker innrømme at Norges bruk av glattceller har vært kritisert i flere tiår –også av FNs torturkomité. Den norske stat er sågar dømt for brudd på menneskerettighetene ved ulovlig bruk av glattcelle. Omdømmebyggerne har neppe sett seg tjent med ærlighet.

Du skal vente lenge før vi får en helseminister som innrømmer at i Norge har du som skattebetaler gjennom hele livet, ingen garanti for at staten gidder å hjelpe deg hvis du blir dødssyk av kreft. Selv om de kan redde livet ditt, kan det like gjerne hende at de vender tommel ned –slik de romerske keiserne gjorde for å avgjøre tapende gladiatorers skjebne. At du ville fått hjelpen både i Sverige, Danmark og i de fleste andre europeiske land passer litt dårlig å fortelle verden. Nye landsmenn har  mange overraskelser i vente.

At Norges regjering bare arbeider for menneskerettigheter når det ikke provoserer kineserne har vi  faktisk hørt litt om. Ja, det var pinlig da verden fikk høre at ingen fra regjeringen vår turte å møte Dalai Lama, da han kom til Norge. De risikerte jo at kineserne ville bli enda surere på oss, og våre politikere satte da hensynet til inntjening foran hensynet til menneskerettighetene. Omdømmebyggerne gjorde sikkert sitt beste dette skulle ta seg minst mulig ukledelig ut; det er kanskje plausibelt å nekte å vise en fredsfyrste litt verdighet – hvis steinrike Norge risikerte å tape en kontrakt eller to?

Dalai_Lama_(14566605561)
At tidligere NATO-motstander Jens Stoltenberg skulle få toppjobben i akkurat den organisasjonen handler selvsagt både om hans velbygde omdømme og alle pengene Norge bidrar med. Sikkert også flere årsaker. Hvor store summer har vært brukt på å bygge omdømme både for vårt land og våre politikere –i håp om at de skal kunne se frem til internasjonale toppjobber?

Det er veldig lett å argumentere for at millioner og milliarder av skattepengene går til ulike verdige formål. Hvor mye som går til omdømmebyggerne hører vi aldri noen av dem fortelle. Tvert imot er de beskyttet av politikerne, for de har lov til å ha hemmelige oppdragslister så ikke folket skal vite eller forstå hvem som er kjøpt og betalt. Så lenge de får fortsette denne praksisen får vi ikke greie på hvilke avgjørelser som springer ut av hensynet til folkets beste, og hvilke som er motivert av hensyn langt utenfor demokratiet.
Det passer nok omdømmebyggerne godt, for i mange tilfeller står deres eget omdømme for fall.

En liten gruppe flyktninger i Sarpsborg har allerede protestert og gitt uttrykk for at de synes spriket mellom det Norge de har hørt om fra utsiden harmonerer dårlig med det Norge de opplever fra innsiden; manglende Internett og flere kilometer til sentrum. Utakknemlige folk? Javisst, men hvordan skulle de vite at det perfekte Norge opererte med to ulike virkeligheter?

Selv om mange av våre eldre, dødssyke, barn, innsatte og nyankomne flyktninger ikke vil få sine menneskerettigheter respektert i Norge, har i hvert fall omdømmebyggerne gode dager. Ja, mange av dem er blitt multimillionærer på sin manipulerende klokskap.
Og for all del: Norge er et meget godt land på mange vis.
Men mye er likevel mindre bra enn det kunne og burde vært -med litt mer ærlighet og mye mindre omdømmebyggig.
Og nå kan den slå kontra; flyktninger fra ulike land tror at Norge respekterer og hjelper alle svake grupper. De har adskillig mer ubehagelige overraskelser i vente enn manglende Internett. 
Det kan bli smertefullt både for folk, politikere og omdømmebyggere.

Del

Kommentarer (2)

  1. Morten T.

    Veldig interessant lesing Lise, du presenterer en «virkelighet» som folk flest ikke aner noe om, men som jeg ikke tviler ett sekund på er sant.
    Jeg likte spesielt den med å betale skatt hele livet og hvis du skulle få kreft….

    Jeg tviler dog på at migrantene som baner seg vei gjennom Europa bryr seg, det Skandinavia har å tilby hvis de får opphold er uansett veldig mye bedre en der de kom fra…

  2. Inger Elisabeth Værnes

    Lise Askvik, du er et funn !!!!
    Spikeren på hodet her !!

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.