Lise Askvik

Månedlige Arkiver

19 resultater

Livet på Sicilia

For lite glass i mitt steinhus?

Published on: november 29, 2015 at: 19:01
0 kommentarer

Å bo i steinhus er omtrent det motsatte av å bo i glasshus; der sola kan varme opp gjennom rutene i et gartneri, bråbremser alle solstråler i våre steinvegger. 

Uansett hvor heftig sola skinner og varmer i sørveggen, kjennes det nå kaldt innenfor. Det er som om steinhuset suger mildheten ut og overlater oss til en ny råskap. Den deilige utevarmen får ikke grep innendørs, selv om vi setter opp dørene; med én gang den varme lufta kommer inn, blir den til kulde.

WP_20151128_08_52_35_Pro

Hjemme i Norge bor vi, som de fleste andre nordmenn, i trehus. Hvor deilig det er, har jeg ikke forstått før jeg nå har tilbrakt min første november i steinhus. Riktignok har temperaturene fremdeles ligget mellom 15 og 20 grader om dagen, så vi kan bare gå ut i sola for å varme oss. Noe av den klamme kulden ligger nok i den høye luftfuktigheten her på Sicilia. Huset er ekstra kaldt etter netter der gradestokken kryper under 10-tallet.

For første gang i våre liv tråkker vi nå alle omkring med tøfler innendørs, hele tiden. Vi kjøpte hvert vårt par her for noen uker siden og Leo har til og med to. Den svalende air-conditionen som reddet oss fra overoppheting helt ut i oktober er nå blitt til vidunderlige, effektive blåseovner. I tillegg har vi kjøpt en liten bærbar oppvarmer. Og heldigvis har vi peis.

WP_20151129_18_20_34_Pro

Det var nettopp med tanke på vår manglende erfaring med steinhus at vi leide et hus med ildsted. Det er vi glade for nå! Med mitt etternavn er jeg familiens selvskrevne fyrbøter, jeg graver i ild og aske flere ganger daglig. Vi fyrer med ved, men fyttikatta så dyrt det er her! Min stefar selger kvalitetsved i bjørk til 60 kr sekken på Siggerud, mens på Sicilia betaler vi 60 kr for fem kløyvde kubber!

WP_20151121_17_38_44_Pro
Den høye vedprisen har gitt meg en ny hobby; nå stopper jeg og røsker med meg brukne grener og tørre trær fra veikantene jeg kjører langsetter. I hvertfall hvis ingen ser meg, for jeg vet ikke om det er lov. Så lenge jeg ikke hopper over gjerder eller rører annet enn nedfall kan jeg vel unnskylde meg med at jeg «rydder opp i søpla» hvis noen skulle spørre. Det er lavterskel-moro å lete etter ved, både litt spennende og litt nyttig. Dessuten fører jeg videre en tradisjon som våre forfedre har praktisert gjennom tusener av år; vedsanking for å holde familien varm ligger i genene.

Det samme tror jeg gjelder fascinasjonen for ild. Det er ikke alltid like lett å få den dyre kjøpeveden -eller den grøfteplukkede henteveden- til å brenne. Men når flammene endelig tar fatt og danser sine uforutsigbare, lysende trinn, kan jeg bli sittende og stirre aldri så lenge. Så jeg ikke en hodeløs skikkelse i frakk der inne i ilden? En hund? En gnom!

WP_20151128_08_50_02_Pro

WP_20151128_08_50_32_Pro

WP_20151128_08_50_36_Pro

Jeg tror jeg kan se frem til mange timer med ved-jakt og peis-pyring. De tre kaldeste månedene også her sør i Italia står for dør.
Kanskje jeg skal begynne å jogge for å holde varmen?

Del
0 kommentarer
Skråblikk

Pokkers smoothie!

Published on: november 26, 2015 at: 18:49
7 kommentarer

Jeg har en flink venninne som lager de herligste juicer av absolutt alt. Selv har jeg det magiske, motsatte talentet; jeg kan ødelegge enhver frukt som smoothie.

Da jeg var hjemme i Norge sist fikk jeg bo, spise og nyte gode dager hos Anita. Hun hadde fått ny juicemaker og dermed disket hun opp med en smoothie-juice av røbetter, gulrøtter, ingefær, appelsinjuice, banan og kanskje enda mer. Den var tykk og herlig. Og mørkerød. Jeg ble hekta og drakk Anita-smoothie til det var tomt i halvannenliter´n. Over to dager, vel å merke.
Dette måtte jeg klare å få niåringen min til å like også!

smoothie

Da jeg kom hjem til Sicilia fant mannen min ut at vi hadde en uåpnet juicemaker stående på kjøkkenet vårt – oh, lykke! Jeg kastet meg over frukt, grønnsaker og juicer og skrellet og blandet. Fersk og nærmest smakfri spinat måtte oppi. Likeledes kortreist klementin, sitron, eple og banan. Kanskje litt rødbeter? Ja, isbiter også!

Jeg har ikke tro på ren fruktjuice eller «fem om dagen». Fruktsukker øker blodsukkeret kjapt og insulinutskillelsen blir enorm. Fem grønnsaker om dagen derimot, langsommere karbo i annet enn rotgrønnsaker, har jeg mer tro på. Men dessverre er ungen min lite begeistret for nettopp grønnsaker. Smoothie med grønt, sammen med litt velsmakende frukt, måtte vel bli bra?
Ett magisk minutt senere var min første smoothie et faktum.

Både mann og sønn drakk. Pliktskyldigst. Selv synes jeg det var ganske godt, men ikke så bra som Anitas. Jeg prøvde om igjen dager etter. Den ble ikke noe bedre.
Siden forsøkte jeg meg daglig. Det ble mange ulike mikser, med stadig nye ingredienser.
Gutta drakk.
Fortsatt pliktskyldigst.
Selv syntes jeg at den ble mindre god for hver gang. Selv da jeg bommet på appelsinjuicen og tok mandelmelk i stedet, for ble det ikke godt. Snarere verre.
Det ble til at jeg trappet ned og tok en smoothiepause.

Sist helg hadde jeg kommet meg over nederlagene, og gjenfunnet mot og tro på egne ferdigheter. Grønnsaker og frukt i skjønn forening kom frem. Vakre farger og appelsinjuice. Fenikkel måtte prøves ut!
WP_20151122_10_25_11_Pro WP_20151122_10_45_47_Pro

Så satte jeg i gang mosfunksjonen. Og alt det vakre ble kastet sammen:

WP_20151122_10_47_11_Pro

Hvordan kunne de pene og sunne ingrediensens mine bli så sykelige? Dette minnet mest om galle, pest og bæsj. Den var lysegrønn i to minutter, deretter ble den brun. Som jord.
Men det kunne jo hende at den smakte bedre enn den så ut?
Gutta ble innkalt og servert mors mistenkelige mix.WP_20151122_10_58_00_ProÅ kalle det en suksess vil være å overdrive.
Nå abdiserer jeg og gir opp hele prosjektet!

Med mindre du kan hjelpe; hvordan i all verden skal jeg klare å lage en sunn juice som inkluderer noen  grønnsaker, som både ser god ut og som gjør godt?

Del
7 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Pasientenes eller økonomenes helsevesen, Bent Høie?

Published on: november 25, 2015 at: 15:13
1 kommentar

Denne kronikken skrev jeg til VG og fikk antatt 29. okt. Den skulle vært på trykk innen en uke, men de har utsatt, og nå har det skjedd så mye at jeg har bedt dem om å la være. Jeg er likevel sjeleglad, for saken ser ut til å løse seg for de lungekreftsyke! For denne gang.
Problemet vil dog gjenta seg når neste, dyre immunpreparat kommer på markedet. Dagens mekanismer ivaretar ikke pasientens behov for mens byråkratiet jobber, nektes døende folk nødvendige medisiner.
Og VG står fritt til å somle vekk kronikker; redigering er medienes nødvendige privilegium.

benthøie

Når helseministeren sier han skaper «pasientens helsevesen» er det uforståelig at han forsvarer å nekte dødssyke kreftpasienter livsforlengende medikamenter fordi prisen ikke er lav nok.

Immunterapi er fremtidens medisin. De utgjør et paradigmeskifte i kreftbehandlingen. For 1000 til 1500 norske lungekreftpasienter med spredning er gjennombruddsmedikamentet Nivolumab forskjellen mellom snarlig død og håpet om et halvår, kanskje flere års, forlenget levetid. For andre gang er deres håp blitt avslått, med helseministerens velsignelse.

Kreft tar ingen pause, men det gjør forhandlingene om pris og avtalerammer for medisinen. Statens Legemiddelverk er sendrektige i sine beregninger av pris kontra effekt. Høie sa på TV2 den 22. okt. at han støtter Beslutningsforums andre avslag fordi «dokumentasjonen ikke er god nok». Det er med respekt å melde rent vrøvl. Markedsføringstillatelsen foreligger og medikamentene er å få kjøpt hos privatklinikk i Norge. I Danmark fikk pasientene tilgang til offentlig betalt Nivolumab i september. Effekten tviler ingen på, og lite tyder på at medikamentene blir dyrere for Norge enn for Danmark. Men viljen til å betale er klart mindre i Norge. Og kynismen større.

Liv er tid. Steinar Aamdal, professor og kreftlege ved Oslo Universitetssykehus, er en av mange leger som fortviler. Det er forståelig. Hvordan skal våre helsearbeidere forklare døende pasienter at de kunne fått hjelp, men at byråkrater og helseministeren synes det er bedre å spare kroner enn å spare liv? Mange norske pasienter får dyrere behandling enn de 1,1 millionene immunterapien koster per i dag. Urettferdigheten er grotesk. At kreftpasientene utgjør 17% av pasientmassen men får under 10% av medikamentbudsjettene er også uforståelig.

Høie påstår stadig at medisinprisen er for høy. Det har han sannsynligvis rett i. Men at hans forhandlere ikke er bedre skal ikke dødssyke nordmenn betale prisen for! Dette er både uanstendig og en krenkelse av deres menneskerettigheter (art 12). En midlertidig ordning for disse pasientene må på plass nå, slik Støre ble presset til for Ipilimumab til føflekk-kreftpasientene.

Høie er indignert og skylder på medisinindustrien; de gir ikke gode nok rabatter. Det er sikkert sant, men det undrer meg at en blå regjering, som alltid har støttet marked fremfor stat, synes det er så vanskelig å forholde seg til normale markedskrefter når det er de som skal betale for varene. Høyre kunne selv for lengst besluttet mer statlig medisinsk forskning, og prisproblemet ville vært mindre. Men Høyre satser på mer privat helseindustri i Norge, og prisproblemet vil vedvare. Når det koster milliarder å utvikle ett preparat må selv Høyre være villige til å betale prisen. Medisinindustrien må også strekke seg, men ansvaret er Høies. Han må finne finansieringsordninger som ikke gjør dødssyke nordmenn til forhandlingsgisler. Fellesnordiske forhandlinger, kreftfond og andre ideer er blitt presentert. Immunpreparatene blir flere og flere, nye løsninger må finnes.

Det er sjeldent nyttig å sette svake grupper opp mot hverandre, men det er unaturlig ikke å se to grupper i akutt livsfare, i sammenheng nettopp nå. Selvfølgelig har Norge råd til å hjelpe flyktningene. Mange er ankommet landet og finansieringen vil vi finne, med summer på titalls og hundretalls milliarder. Sånn må det være. Det ufattelige oppstår når nordmenn i livsfare, som har betalt skatt gjennom mange år, blir nektet livsnødvendig, statlig hjelp! Til tross for deres bidrag til felleskapet. Til tross for at den absolutt samlede makspris er 1,5 milliarder -sannsynligvis bare en brøkdel. Hvis ikke våre skatteinnbetalinger skal sikre oss hjelp når vi befinner oss i ytterste nød, hvilken tillit kan vi da ha til staten – og til deg, Bent Høie? Kanskje er det nettopp dette du vil; skremme oss vekk fra det offentlige helsevesen og inn i private ordninger? Vel, jeg må si det virker. Dette er skremmende.

For hver dag som går uten at norske pasienter får tilgang på medikamentene taper Norge; Kreftsyke mister helse og liv, pårørende mister håp og livsmot, norsk helsevesen mister verdifull erfaring med fremtidens medisin og mange mister troen på politikerne. Har vi råd til dette?

Bent Høie, jeg etterlyser din vilje til å se helseministerjobben som et ansvar for hver enkelt pasient, ikke bare som en vokter av helsekroner og byråkratiet. 1500 dødssyke nordmenns liv avhenger nå av din handlingskraft. Så hvor ligger din lojalitet?

Mer om saken kan du lese i Dagens Medisin. 

Del
1 kommentar
Livet på Sicilia

Lausbikkjene er topp turkamerater!

Published on: november 24, 2015 at: 20:56
2 kommentarer

I begynnelsen var jeg livredd løshundene. Nå blir vi skuffet hvis ikke minst to, tre av dem blir med oss når vi når vi går tur.

Da jeg gikk til skolen for å hente sønnen min Leo i dag lå Labanella, Sorba og Sorry utenfor porten vår. De lærer fort, og hos oss er det stadig brød med smør å få. Det setter de pris på, så her er det lett å kjøpe seg firbeinte venner. Vi trasket og hoppet og lekte oss avgårde; Bisniss og jeg, Labanella, Sorry og Sorba. Ja, de har selvsagt alle fått navn av oss.
WP_20151120_16_54_20_Pro

Inne i landsbyen der skolen ligger møtte vi Bonnie. Hun lå og sov på et gatehjørne. Men det er sjeldent å møte Bonnie uten sin trinne venn Clyde. Bonnie reiste seg og slo følge med oss alle bort til skolen. Der ventet de utenfor skoleporten i ti minutter mens jeg hentet gutten min. På vei gjennom landsbyen følte Leo og jeg oss som en severdighet der vi hadde en hund i bånd og fire attåt. Bisniss er yr av fryd over alle vennene sine. Folk titter og lurer på om den lille, hvite hunden vår er trygg. Man skal aldri stole 100% på en hund, men denne gjengen er lett å like, her er et lett logrende haler, milde blikk og lekenhet i kroppsspråket. I det vi rundet hjørnet hos grønnsakshandleren dukket også fyldige Clyde opp! Han slo selvfølgelig følge og dermed diltet vi alle hjem i en stor og glad flokk.

WP_20151124_14_14_20_Pro

Bare noen av nabohundene snerret misfornøyd og utfordrende mot oss da vi passerte. Clyde tok til motmæle, men heller ikke her ble det tilløp til mer enn halvhjertet kjefting.

WP_20151124_14_16_47_Pro

En kilometer senere var vi alle trygt hjemme. Før Bisniss måtte inn bak porten vår tok vi oss tid til litt lek, så stakk resten av gjengen ned mot stranda.

Jeg er litt skeptisk med tanke på utøy og parasitter disse bikkjene kan ha med seg, men alle ser sunne og friske ut -og noen sjanser må man ta i livet. Vi holder godt øye med dem og Bisniss får ikke være mye borte i dem mer enn i korte sekunder. For at han har enorm glede av å være sammen med sine artsfrender er lett å se!
Og vi unner ham gleden så lenge alle er så vennlige som hittil.

Så sånn går no dagan er på øya. Kanskje har også du gått en tur litt utenom det vanlige i dag?

WP_20151124_14_22_15_Pro

WP_20151124_14_23_48_Pro

Del
Tags: Hunder, tur
2 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Vi har høstet grønne sitroner i dag!

Published on: november 22, 2015 at: 19:28
4 kommentarer

Rett overfor huset vårt her på Sicilia ligger en diger, vakker og økologisk drevet sitronlund, med masse frukt. Oppsynsmannen Salvatore er blitt en venn som stadig bringer oss hyper-kortreiste sitroner.

I dag fikk jeg, Leo og Espen være med arbeidslaget hans å høste sitroner, fra de flere hundre trærne som bærer frukt både to og tre ganger i året. Vi var med å rense et titalls av dem, det ga en idé om den lange veien hver enkelt sitron må gjennom før den ender på norske bord. Den friske duften av sitroner henger ennå i nesen.

GRØNNE og modne sitroner!
(Blogg fortsetter under bildene)

WP_20150114_07_04_35_Pro

Hver eneste dag er Salvatore Sitron -som vi kaller ham- innom og ser til trelunden. Han sjekker at vanningsanlegget henger fint fra tre til tre, og at det sprer nødvendig fukt og naturlig gjødsel til hvert av dem. Han ser at hvert tre er friskt og uten angrep av insekter eller sopp, og han sier vennlig at frukt som henger utenfor gjerdet er gaver til forbipasserende. Inn i lunden er det vanligvis bare han som får gå.

Der inne vokser også klementiner, et hjørne av plantasjen er satt av til julefrukten. Selv om sitrusfruktene fremdeles er mest grønne, har de vært modne i over en måned. Og ja, de er spiselige. Da vi fikk våre første kilo med grønne klementiner ble vi ganske skuffet. Helt frem til Salvatore overbeviste oss om å prøve dem. De var søte og herlige! Sitronene er syrlige og friske, men ikke umodent bitre. Først en uke etter at vi får de grønne fruktene i hus skifter de farge. De gule sitronene og de oransje klementinene vi finner i norske butikker har forlatt sine hjemland som grønne og fått farge først under transporten.

2015-11-22 13.51.26

Ved dagens høsting var Espen helt klart den flinkeste av oss. Først måtte vi lære hvilke sitroner vi måtte plukke og hvilke som skulle bli hengende. De mellomsmå og små fruktene måtte bli. Bare de store fikk vi ta. Sesongens avling er forresten svært god! Espen plukket som om han ikke skulle ha gjort annet i hele sitt liv, til tross for at hver enkelt sitron var en gjenstridig stabukk, som hang så hardt på treet at Leo måtte røske og slite for å få dem av. Fem-mannslaget som utgjorde de proffe, sicilianske plukkerne hadde hver sin tang sin de klippet stilkene med. De tilbød oss å låne tenger, men vi avstod. Det ville bare ha sinket oss alle. Fagfolk er fagfolk, og vi er bare amatører, så vi slåss heller litt for hver frukt.

JOBBFELLESSKAP: Espen og Salvatore med deler av arbeidslaget.

WP_20150114_07_53_47_Pro
Etter en times tid hadde Espen alene fylt opp hele elleve bøtter! Det pludrende, hurtigplukkende, trivelige arbeidslaget tittet anerkjennende bort på ham. Leo og jeg spratt omkring og plukket litt mindre målrettet og mer nytelsesorientert. Inntil Leo fikk i jobb å bære tomkasser. Han klarte hele seks på likt, mens han voksne som egentlig var lagets kassebærer kun tok fire! Stolt og sliten arbeidskar på ni år smilte fornøyd av egen innsats.

WP_20150114_07_08_25_Pro
Hunden vår Bisniss trippet omkring i kløverengen under trærne og holdt oppsyn med oss alle. Han forsøkte etter fattig evne å unngå de aggressive borrelås-plantene som vokser så godt her. I den krøllete pelsen hans finner de godt grep, og Bisniss blir helt desperat. En stund gikk det bra.

Da vi tre amatørene takket for oss, hadde vi sokker og bukser fulle av borrer og frø. Sitrontrærnes pigger hadde stukket hull på i hendene, og myggen kunne notere seg for noen måltider norsk blod. Salvatore og arbeidslaget vinket adjø og vi snudde ryggen til Bisniss et lite øyeblikk. Det skulle vi ikke gjort. For da satte han seg i borrekratt og ble øyeblikkelig så desperat at han gjorde slik han gjerne gjør når han får hetta: han ruller seg – vilt og hensynsløst. Det nærmeste han kunne rulle seg i var sitronkarenes nedbrente bål! Aske og jord sto til alle kanter og Bisniss kastet seg ned både i og utenfor bålet. Så ble han liggende bom stille, som forstenet og med et slukøret uttrykk.

WP_20150114_07_54_26_Pro
Det ble borrepluking og hundevask den neste timen. Og pelsklipp. Og kos, så to timers hvile etter turen i sitronplantasjen.
Nå ligger han glad og nesten tørr på ryggen i sofaen, der han gjesper mot Espen.
Disse to er vinneren og taperen av dagens sitroneventyr.

WP_20151120_19_24_15_Pro

Visste du at:
Sitrontrær har pigger?
Sitroner er syre utenfor kroppen (pH under 7) men blir basisk inne i kroppen (pH over 7)?
Økologiske sitroner har flere steiner enn andre fordi dette er deres naturlige måte å formere seg på?
Jeg spiser en hel sitron -inkludert skallet- til frokost hver morgen. Hvorfor og hvordan skal jeg fortelle deg i en senere blogg. 🙂

 

Del
4 kommentarer
Kritikk og politikk

Når kontaktet du sist en politiker?

Published on: november 21, 2015 at: 20:44
3 kommentarer

Eller en journalist? Og har du fått svar? Demokratiet er til for at folk flest skal ha det best mulig. Derfor kan og bør flere av oss som utgjør folket, kontakte våre folkevalgte direkte når vi har noe på hjertet. Og særlig når noe skurrer!

leserinnlegg

Politikerne:
Dessverre krever det enorm integritet å få folkets tillit, og alle godene som følger med privilegiet. Endel politikere evner å bære oppgaven med klokskap, ydmykhet, lojalitet til folket og et demokratisk sinnelag. Men det finnes også maktmennesker som tror at privilegiene tilhører dem personlig, som glemmer at dette handler om stillingen de innehar og at den kun er midlertidig. Vi har sett maktfolk, både folkevalgte og maktbyråkrater, som handler som om de står over oss småfolket, som om de har rett til å bruke skattepengene vi overlater dem på helt annet vis enn avtalen var da vi valgte dem. Den slags skaper politikerforakt. Deretter frustrasjon. I verste fall opprør.
Historien har vist oss at undertrykte mennesker kan ty til revolt.

Derfor bør politikere overholde de avtalene de inngikk med lytterne ved sine valgløfter og dernest bør de holde svært nær kontakt med velgerne, den grassrota som er deres arbeidsgivere.
Folkets livskvalitet avhenger av kloke, politiske avgjørelser.

Journalistene:
Det kan synes nytteløst og krevende for folk flest å kontakte en eller flere politikere. Derfor har vi media. I Norge har media pressestøtte og kildevern slik at innbyggere som ikke våger, orker, kan eller evner å kontakte politikerne selv, skal være trygg på at noen holder godt øye med hvordan makten forvalter den tilliten vi har gitt dem. For med politikerns makt følger også mye ansvar. Dersom det ikke skjøttes etter lov, løfter og forventninger må media stille makten til ansvar. Det kommer alle til gode.
At vi journalister er ulikt utstyrt, har dårlige dager, mangler viktig kunnskap og har vikarierende motiver og nettverk som påvirker kvaliteten av den kritiske journalistikken vi satt til å yte, er et enormt problem og en sak for seg –som vi skal ta senere. Summen av journalistenes mangler er at kontrollen med demokratiet svekkes. Det er alvorlig, for det får enorme konsekvenser for folk flest hvis makten kommer unna med misbruk, korrupsjon og lettvinte løsninger.

Medieeierne:
Dessverre har våre medieeiere de siste tiårene også blitt mer og mer griske på penger og mindre opptatt av at mediehusene har et samfunnsansvar å skjøtte. Derfor har medieeierne kuttet betydelig i stab og antallet journalister. Når vi «vaktbikkjene» blir færre, blir kontrollen med makten svakere fordi vi ikke lengre har tid til å grave godt og grundig. Når mange journalister i tillegg blir satt til å lage saker som får flest mulig klikk og delinger på sosial medier –fordi disse genererer høyere inntjening på nettreklame fremfor saker som har betydning for folket- ja da har vi svekket den demokratiske kontrollen på ulikt vis.

Innbygger:
Det siste nettverket som holder demokratiets kontrollmekanismer i hevd er folket selv. Selv om du ikke er proff skribent eller journalist, så er du ekspert på akkurat ditt og din families liv. Om du har ros eller ris til våre tillitsvalgte så bør du dele. Minst en gang i året. Det er så lett å være tillitsvalgt bestandig heller, og særlig ikke hvis de ikke holder nær kontakt med folket. Det er hos oss, privatpersoner, at resultatene av politikernes vedtak viser seg. Noen vedtak angår oss lite, andre berører oss sterkt. Ærlig tilbakemeldinger om hvordan politikernes vedtak angår deg kan være avgjørende. Jo flere vi er, jo større sjanse for at makten føler seg forpliktet til å lytte.
Så hvordan gjør du det? Du kan i tillegg til å sende e-post, sms eller brev rett til en eller flere politikere, skrive et leserinnlegg i avisen, ta opp saken på sosiale medier, kontakte en journalist som kan forsøke å ta din sak videre eller du kan arrangere din egen aksjon for å få fokus på saken. Du kan opprette en facebookaksjon, en underskriftskampanje eller en markering / fakkeltog ved rådhus eller andre offentlige institusjoner. Poenget er at folkets mening må frem.
DU er en del av demokratiet. Og demokratiet må hver og en av oss være med å sikre for fremtiden.

Jeg har nylig sunget ut i lokalavisen vår. Av responsen ser jeg at innlegg vekker gjenklang hos flere i kommunen. Nå håper, tror og forventer jeg at rådmann eller ordfører svarer oss og gir oss innsikt om hva de tenker når rådmannen foreslår å ta enda mer fra våre svakeste: syke og barna.

Ikke la håpløsheten ta fra deg motet. Hvis du har noe på hjertet så syng ut!
Sammen er vi demokrati.   

Del
3 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Hva pokker tenker de på?

Published on: november 20, 2015 at: 19:13
8 kommentarer

Når de synes det er greit å hive plastflasker, emballasje og røykpakker rett på gata? Her på Sicilia bor et fascinerende, hjertevarmt, åpent og nysgjerrig folk. Men deres kultur for søppelkasting er jeg ikke imponert over!

SØPPEL: I alle varianter, selv et klosett har noen funnet det ok å sette fra seg.
(Teksten fortsetter under bildene)

WP_20151105_08_07_11_Pro
I gata her vi bor fløt det så mye søppel at vi bestemte oss for å arrangere vår egen Rusken-aksjon den første uken vi bodde her. For rett utenfor porten til vårt paradis var veikantene fylt opp av matpapir, sneiper, glass og plastflasker, aviser, kotelettbein og alskens søppel. Så rart at så mange her synes å tenke at det er helt ok å kaste dritt ut av bilvinduet? Vi kjøpte hansker og søppelsekker og gikk i gang.

Først kom nabodama ut. – Cosa fai?
Hva vi gjør? Var ikke det evident?
På mitt nyfødte italiensk prøvde jeg meg. – Spazzatura…piu bella  sensa spazzatura. Altså, gata blir finere uten søppel.
Om det var uttalen min, om jeg sa noe feil eller om hun syntes vi var i overkant foretaksomme, vet jeg ikke, men hun ristet på hodet og gikk inn bak porten sin.

Vi fortsatte gaterensingen og snart kom en jogger forbi. Han viste tommel opp, ropte «Brava!» og sa noe jeg oppfattet som at flere burde plukke søppel. Jeg smilte og viste tommel opp med orange gummihanske på. Hyggelig at noen støttet tiltaket også.

HUNDEHYGGE: Triveligere å møte venner langs rene gater -både for dyr og folk.

WP_20151101_10_44_17_Pro

Tre søppelsekker senere var gata vår finfin. Det var en fryd å gå tur opp og ned «stripa». Men etter som ukene gikk meldte behovet seg for en ny mini-Ruskenaksjon, det blir likevel ikke i nærheten så ille som det var. Men likevel – når det er helt strøkent her, hvorfor kaster folk mer rett ut? Ser de ikke at det er penere uten? Bryr de seg ikke? Det er ikke mangel på søppelkasser her, ei heller på organisert søppelhenting. Kommunen har nok av folk og biler som kommer seg frem både i trange bygater og langs brede boulevarder.

WP_20151120_16_26_30_Pro

Når vi går turer langs med andre gater her på denne frodige og vakre øya ser vi skrikende behov for søppelplukking flere steder. Det frustrerer meg at de ikke tar bedre vare på den vakre naturen og samfunnene sine! Er det jeg som er urimelig prippen og kjip som stadig tar meg å tenke – hva pokker tenker de på?

PARADIS: Sicilia er verd å ta godt vare på. Solnedgang over stranda vår i kveld.
WP_20151120_16_34_23_Pro

 

Del
Tags: Rusken, Søppel
8 kommentarer
Liv og helse

Trine kjemper mot grell urettferdighet

Published on: november 19, 2015 at: 19:53
1 kommentar

Når jeg kaller meg ei megge og tillater meg å kritisere, sable ned og høvle over maktfolk må jeg ikke bli overrasket om jeg oppleves som negativ og fæl. Det kan jeg fint leve med. 
Men det finnes mildere og mer effektive måter å kommunisere på. Jeg må få løfte frem en modig kvinne som fortjener ros, oppmerksomhet og skryt.

Hun heter Trine.
Trine jobbet i sykepleien og stortrivdes med å hjelpe de eldre. Å prate med dem, hjelpe pasientene og gi dagene deres innhold, opplevde hun som meningsfullt.
Pasientene trengte henne.
Når de gamles dager gikk mot slutten satt Trine, i likhet med mange omsorgsfulle kolleger, mer enn gjerne ved sengen deres. For å gi den gamle en hånd å holde i, en beroligende røst, for å lese litt, pleie og gi omsorg i livets siste fase.
Jovisst fikk hun betalt for jobben, men viktigst var pasientens trygghet og trøst.

TrineJG

Etter hvert ville ikke kommunen lengre betale for ekstra personale når enslige eldre, uten pårørende, gikk inn i sine siste timer. Trine og kolleger gjorde det innimellom likevel. Kommunen strammet inn enda mer og de ansatte måtte nå gi av sin fritid hvis de skulle være der for de eldre i livets siste timer. Kommunen så det ikke som noen lønnsom investering, heller som unødige utgifter som kunne kuttes.

Trine ble sykmeldt. Med psoriasis artritt og ei kranglete hofte var operasjon var eneste utvei. Det skulle gå mange måneder før hun var restituert. Til tross for eget sykeleie kunne ikke Trine slippe tanken på de eldre som igjen ble salderingspost på kommunens budsjetter. Sparing var blitt viktigere enn å gi skattebetalere gjennom mange tiår en verdig avslutning.
Det kunne hun ikke lenger stilltiende akseptere.

Så mye i henne ville protestere, argumentere og fortelle hva som var i ferd med å skje! Dette var hun sikker på at flere enn de ansatte ville finne uakseptabelt. Kunne hun si det som det var? Ville folk tro henne? Våget hun? Åh jadda, det var ikke lenger noe alternativ å skåne systemet mot kritikk.

Trine startet sin faceebookgruppe «Verdig Eldreomsorg».
Hun startet bloggen med samme navn.

Her fortalte hun modig sin historie og delte tanker, erfaringer og bekymringer. Snart viste flere tusen nordmenn sin interesse og sympati. Mailer, brev og meldinger fra folk som hadde opplevd det samme i kommuner landet rundt, tikket inn. Mange brev! Noen var opprørte, andre sinte og såre. Noen hadde mistet sine kjære uten at de hadde fått lindring og trøst, andre var blitt tvunget til å forlate pasienter. Trine var absolutt ikke alene med fortvilelsen; Hvordan er et av verdens beste land blitt så sparefokusert at vi lar våre aller svakeste seile sin egen sjø i livets mest sårbare fase?
Hvor groteske skal vi tillate oss å bli?

Facebookgruppen rundet snart 10.000. Noen måneder senere passerte den 20.000.

Hun skrev leserbrev og avisene trykket dem. Responsen vokste.
Journalister kom for å intervjue henne om initiativet og hennes tanker om Norges eldreomsorg. De lyttet.
Trine skrev til eget fagblad og ble lest, delt og sitert. 
Men tar våre politikere kritikken på alvor? Forstår de hva som er i ferd med å skje?
Verdig Eldreomsorg har nå samlet over 30.000 støttende på under ett år.
Og den vokser stadig.

Våre politikere er folkets tillitsvalgte. Når mange nok er misfornøyd med helsesparingen på bekostning av våre eldre skal de lytte. Og de bør lytte svært godt til Verdig Eldreomsorgs mange røster.

Trine Jaksland Graff, du har startet en glødende og voksende folkebevegelse.
Tusen takk for ditt fantastisk engasjement.
Du gjør en forskjell.
Takk for ditt mot, din tid og din omsorg.

Takk også til deg som vil være med å utgjør den forskjellen ved å støtte Trines gruppe her.

 

Del
1 kommentar
 
Kritikk og politikk

Når makta blir utålelig

Published on: november 17, 2015 at: 22:18
3 kommentarer

Noen ganger må vi tåle at våre tillitsvalgte beslutter saker vi ikke er enige i. Men når de blir kvalmende ublu må vi synge ut i protest!

Det er ikke nødvendig å være like ubarmhjertig direkte som jeg tillater meg i dagens innlegg mot kommunestyret i min hjemkommune Skedsmo. Men fellesskapet er avhengig av at våre tillitsvalgte får tydelig korreks når de i stedet for å tjene oss, beriker seg selv og tråkker på våre svakeste. Tendensen til denslags viser seg både i rikspolitikken og på lokalnivå. Denslags skal vi ikke finne oss i.

Vi har med unntak av noen NS-år under krigen, hatt AP til å styre Skedsmo i over 105 år. Det har gitt flere svært usunne utslag.

http://www.rb.no/meninger/vil-radmannen-ha-flere-lidende-og-flere-pa-trygd/o/5-43-176261

«Vil rådmannen ha flere lidende og flere på trygd?»

Av LISE ASKVIK | JOURNALIST | SKEDSMO

Det er en ren provokasjon når Skedsmos rådmann Torstein Leiro nå skisserer ytterligere kutt i helse og skole. Evner han ikke å ta fra andre enn våre syke og små?

Fordi Skedsmo er blitt styrt av de samme partiene i så mange år, har vi mistet verdifull dynamikk og korreks fra politikkens to sider

Lise Askvik | journalist
Lise Askvik | journalist
MENINGER LISE ASKVIK: Riktignok er rådmannens kuttinnstilling bare en fagbyråkrats idé om hvilket samfunn han og hans stab vil ha. Heldigvis har vi politikere til å temme teoretikerne. Men fordi Skedsmo er blitt styrt av de samme partiene i så mange år, har vi mistet verdifull dynamikk og korreks fra politikkens to sider.

Det intime forholdet mellom langtidsbyråkrater og langtidspolitikere har blant annet resultert i at de unner hverandre ublu lønnsøkninger, på skattebetalernes bekostning. Det er synd de ikke nærer den samme lojaliteten til kommunens syke og til barn. Når vi i tillegg har en kommundeadministrajon og en ordfører som er så arrogante at de ikke deltar i den viktige, offentlige debatten, verken på rb.no eller på Twitter, og bruker Facebook kun som et utstillingsvindu, ikke til aktiv meningsutveksling, ja da er lokaldemokratiet i Skedsmo både svakt og dysfunksjonelt.

Uføret er også min skyld, helt frem til 2009 stemte jeg Ap, og jeg tar selvkritikk for det.

Dersom rådmannen og våre resirkulerte, styrende kommunepolitikere kunne opparbeide seg lojalitet til andre enn eliten og de sterkeste innbyggerne, ville de finne andre steder å kutte. For eksempel hos friske, ressurssterke arbeidsfolk. Sånne som meg. Slike som rådmannen selv, ja økonomidirektøren og vår velfødde ordfører også! Vi må kunne forvente at de våger å stille krav til folk som har mye å ta av og ikke tar enda mer fra barn og syke. Rådmannen må trekke det skammelige forslaget sitt!

«Det er ikke lett å kutte» svarer de kanskje. Nei, men de har frivillig stilt seg til folkets disposisjon og ment at de kunne klare jobben. Så nå får de gjøre den, uten at det skal gå ut over liv og helse, og uten å stjele fra våre svakeste!

Norge er i rask endring. Nye tider krever budsjettering med nytt blikk; hvor bør vi investere? Skedsmo har gjennom de siste 20 årene spart seg til fant ved å la være å gi tusenvis av pasienter helt påkrevet rehabilitering etter sykdom og ulykker. Kommunen har enorme, unødvendige trygdeutgifter til folk som lever med smerte og dårlig helse.

Hvis den investerer i disse menneskene og sørger for at de får tiltrengt rehabilitering, ville mange få bedre liv, noen kunne gå tilbake i jobb og bidra til felleskapet. Trygdeutgiftene vil lette. Dette er gjennomførbart og vil gagne oss alle. Men rådmannen foreslår tvert imot å si nei til mer rehabilitering. Hvorfor? Vil han ha flere lidende og flere på trygd?

Opptrapping av rehabilitering alene vil ikke løse kommunens behov. Kutt må nok til. Vi bør være mange som krever at de først feier for egen dør, dernest kutter i mindre sårbare sektorer enn helse og skole. Jeg foreslår at de kutter tilsvarende i kommuneadministrasjonen.

Hvis våre svakeste har måttet tåle det, vil helt sikkert de, byråkratiet og konsulentene, tåle kuttene også. De får starte med lønnsmoderasjon. Flætens forslag om å øke rådmannslønnen med 12,2 prosent og Skedsmopolitikernes vedtatte lønnsøkning på 9,2 var en hån mot folket. De får kutte til beinet og litt til hos seg selv nå: Eldre og syke må greie seg med vask og dusj én gang i uken.

Rådhus og offentlige kontorer har færre sårbare individer og mindre sykdom, så disse kan rengjøres mye sjeldnere. Bruke plasttrekk på skoene, tømme søpla selv og betale for kaffen sin, slik mange helsearbeidere må. Kutte i frukt og andre luksusgoder. Fjerne enhver latterlig bonusordning, jålete middager, unødvendige reiser. For min del kan de kutte i mange andre sektorer også.

Men det skal ikke tas mer fra våre aller svakeste. Da mister politikerne enhver anstendighet, og de er faktisk avhengige av folkets tillit.

Denne budsjettbehandlingen blir en mulighet for kommunens politikerne til å vise seg tilliten verdig.

 

Del
3 kommentarer
Livet på Sicilia

Hus til begjær

Published on: november 16, 2015 at: 20:52
5 kommentarer

«Folk trenger hus og hus trenger folk», heter det. Her på den største øya i Middelhavet finnes mange forlatte hus. Åh, som de lengter etter folk! Jeg klør etter å redde dem, pusse dem opp og gi dem egne folk igjen!

Her sør på Sicilia finnes så mange vakre, spennende, store, små og fascinerende hus. Jeg setter pris på naturen, men er akkurat like begeistret for hus. Boliger, hjem og bygninger forteller om dem som bygget, som hadde planer, om eierne.

Jeg går stadig på hus-safari i nabolaget og tar bilder av både forlatte og vel ivaretatte bygninger. La meg dele noen av bildene med deg.
Hvilke appellerer til deg?

1) Det forlatte huset like ved landsbyskolen.

2015-09-21 08.08.51
2) Trehuset på klippen:
2015-10-20 08.40.50
3) I 1870 fikk landsbyen denne domen i gave. De siste 30 årene har de ikke hatt råd til å vedlikeholde den. Kirkens bakrom brukes nå som kornlager.2015-10-19 08.25.41

4) Sukkerspinnhuset. Et lekent feriehus!

2015-10-16 09.02.20

5) Leilighet til salgs! I en av øyas mange barokkbygg selges denne toppleiligheten i et rikt utstyrt hus med utsikt rett mot kirken fra 1690-tallet.

WP_20151115_13_40_56_Pro

6) Blåhuset – med lilla blomster omkring. Eierne har en klar favorittfarge.

2015-10-16 08.55.09

7) Borgen «min»…fullt av forfall og spøkelser! Tenk hva dette bygget kunne blitt til. Taket er falt sammen og råtnet opp. Dette må ha stått tomt i flere tiår. Hvorfor?

2015-10-15 11.19.47

Del
5 kommentarer