Lise Askvik
Liv og helse

Skal jeg dø?

Published on: oktober 26, 2015 at: 18:45
3 kommentarer

Har du tenkt å dø en gang?
Det hadde ikke jeg.
Ikke før jeg fikk kreft.

Da jeg i 2011 fikk vite at jeg var syk, en septemberdag på jobb i P4, var ikke døden det første jeg tenkte på. Pussig nok var det første jeg kjente, en vag sensasjonslyst. En ulogisk, men kjent journalistisk følelse; som i «nå skjer det noe nytt!».
Dessuten kjente jeg en fornemmelse av at «ja, selvsagt har jeg kreft». Jeg, som bare sekunder tidligere hadde hatt en klar og fullstendig feil intuisjon på at kulen i brystet var ufarlig, kjente meg plutselig helt hjemme i den potensielt livstruende diagnosen; selvfølgelig hadde jeg kreft.
Med sikkerhet visste jeg at denne sykdommen ville fylle mye av dagene mine fra nå av.
Det skulle jeg få rett i.

(…forsetter under bildet)
kreftomsorgLise

Gjennom nødvendige aktiviteter som brystfjerning, cellegift, stråling og medisinering fikk jeg meg et års pause fra hverdagen. Den nye situasjonen ga rom for nye følelser og nye tanker. Frem til diagnosen hadde jeg sett på døden nærmest som noe som rammet de få, de ytterst uheldige. Og jeg tenkte på livet -og alle disse dagene som bare strømmet på meg- nærmest som et ork.
Noe jeg bare måtte holde ut.
Huff, så blasert jeg var!

Selv om jeg logisk nok visste at døden en dag kommer til oss alle, hadde ikke følt at den noen gang skulle ramme meg. Riktignok holdt jeg på å dø av brannskade og blodforgiftning som ettåring, ble skutt som seksåring, overlevde alvorlige komplikasjoner under fødsel og hadde englevakt gjennom flere ulykker, men døden hadde ikke føltes som noen trussel for meg. Kanskje nettopp fordi jeg hadde unnsluppet alt?
Men selv katter har bare ni liv.

Alvoret gikk opp for meg. Et halvt år etter at kreftreisen min begynte våknet jeg klokken fire om morgenen med tanken «tenk om jeg nå blir redd for å dø?». Neste morgen gjentok uroen seg. Jeg slapp allikevel billig unna dødsangsten. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror på en bevissthet på den andre siden, at det er en smertefri tilværelse og at det mest lidelsesfulle ved dødsfall er å sitte igjen med sorg, savn og smerte. Da gikk det gikk opp for meg hvor utrolig viktig hver dag i livet er. Hvor ufattelig mange muligheter som finnes hvis vi velger å se dem og gripe dem!
– Hvis jeg nå skal dø av kreft så gikk livet veldig kjapt, lød min indre dialog.
Hvorfor har jeg spart så mye? Tenk på alt jeg nå kanskje ikke rekker å bruke, ikke rekker å nyte? Hvorfor spiste jeg ikke mer god mat, trente mindre og lo mer? Jeg vil for pokker ikke dø med sparepenger på kontoen!
– Hvis jeg overlever kreften skal jeg ikke spare på noe, lovet jeg meg selv.
Da skal jeg gripe livet, som en tyr ved hornene. Jeg skal ri den oksen for alt den er verd, piske den frem og få et helsikes ritt som blir så spennende og innholdsrikt at når min siste dag kommer skal jeg velte meg over, puste lettet ut og erklære: «Gudskjelov at det er slutt, for jeg hadde ikke orket en dag til!»

At jeg og familien nå nyter et deilig år på Sicilia er resultat av denne erkjennelsen. Vi er utrolig heldige som har fått denne muligheten, og jeg som overlevde kreften. Jeg er dypt takknemlig.
Og nå feirer jeg litt hver dag. For livet er ferskvare.
Nyt ditt som best du kan!

2015-10-11 14.45.51

Her er boken min om hvordan jeg lærte meg å leve med brystkreft samtidig som vi tok den politiske kampen for brystrekonstruksjon til kreftpasienter (Aschehoug 2013):

Førsteutgaven:
kreft ga meg kraft

Andreutgaven som del av Aschehougs selvhjelpsserie (2014):
https://www.norskeserier.no/_helse-sex-og-samliv/medisin/mitt-%C3%A5r-med-brystkreft-lise-askvik-9788203294402

mitt år med brystkreft

 

Del

Kommentarer (3)

  1. Elisabeth Moen

    Åååh! Herlig! Tanker jeg sjøl har/hatt
    Det skal ikke være én krone etter meg – da har jeg beregna feil
    Nyt livet i varmen Lise.. Hver dag! Klem

  2. Britt Frøyseth

    Kos dere på Cicilia . Gleder meg til å følge deg

  3. Digger deg Lise! Du er full av kraft, et stort forbilde for oss alle. Du husker det nok ikke, men jeg møtte deg på Værnes for et par år siden, du skulle til Rørvik, du er like hyggelig på ordentlig som du er på radio. Jeg ville bare takke deg for at du er så åpen om brystkreften. Både mormor og mamma har hatt brystkreft, begge før fylte 50, og begge ble heldigvis friske, men jeg, som kun er 24, er redd. Ikke sånn at jeg går rundt i hverdagen og er redd, men jeg kan ta meg i det av og til. Tenker av og til at det er urettferdig at jeg muligens er genetisk disponert, og at jeg må begynne med årlig mamografi fra jeg er kun 25, men så tenkter jeg på hvor utrolig heldig jeg er som har en fastlege som tar meg på alvor, og som faktisk gir meg den muligheten, slik at jeg skal slippe å gå rundt å være redd. Kanskje litt lang og personlig kommentar, men jeg ville bare takke for at du er så åpen, det gjør det faktisk lettere for oss som er pårørende 🙂

Write a Reply or Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.