Lise Askvik
Helsepartiet

UNN-skandalen: Styret i Helse Nord bør gå -og helseministeren granskes

Published on: februar 10, 2018 at: 22:11
1 kommentar

Hei kjære bloggfølger!

Nå er det over halvannet år siden bloggen fra Sicilia ble avsluttet. Siden den tid har jeg sluttet i P4, startet Helsepartiet, høstet over 10.000 stemmer og arbeider daglig for en høyere prioritert helsesektor – av hundre gode grunner.

Denne bloggen blir fra nå av en litt annen enn solskinnet fra Sicilia. Det blir personlige betraktninger omkring helsetjenesten, politikken, media og litt fra privatsfæren.

For deg som har fulgt tilstanden ved UNN (Universitetssykehuset Nord-Norge) vil det være av interesse at vi i går sendte ut understående pressemelding:

«Etter det som omtales som «elleve års terrorledelse» ved Universitetssykehuset i Nord Norge (UNN) har adm. dir. Tor Ingebrigtsen denne uken sagt opp sin stilling. Den utløsende årsaken var at offentligheten fikk innsyn i trusler Ingebrigtsen fremsatte til egen styreleder Marianne Telle. Denne lederstilen har flere enn styreleder stiftet bekjentskap med.

Varsler og advarsler omkring forholdene og lederkulturen ved UNN har florert. Leder av Helsepartiet Lise Askvik er blant de mange som har brakt saken frem i den offentlige debatten både gjennom boken «Helsesviket», aviskronikker, i sosiale medier og gjennom Helsepartiet. Henvendelser til Helseministeren med oppfordring om å rydde opp har ikke avstedkommet virksomme tiltak. Gjennom fem år som minister har Høie tillatt Ingebrigtsens ledervelde uten hinder, tilsyn eller effektiv korreks.

-Med Ingebrigtsens avgang håper og tror jeg flere alvorlige hendelser kommer frem, sier Lise Askvik.
-Disse vil bidra til å ansvarliggjøre myndighetene om hvilke nødvendige endringer som må til.

Kraften bak Tor Ingebrigtsens virke er tilliten fra Helse Nord. Senest tirsdag denne uken lå det an til at Ingebrigtsen skulle fortsette i jobben enda et halvt år. Sluttavtalen hans fremstår som en belønning. Først når offentligheten fikk innsyn i truslene i Telle-saken stiller leder av Helse Nord, Lars Vorland, seg imot Ingebrigtsens fortsettelse. I dag trakk også UNNs styreleder Jorhild Andreassen og styrets nestleder Erling Espeland seg med umiddelbar virkning.

Helsepartiet mener at leder Lars Vorland og styret i Helse Nord må vurdere sine stillinger for deres manglende inngripen i lovbrudd, ukultur og de trusler Ingebrigtsen har stått for. Deres medansvar er stort.  Også Bent Høies manglende inngripen i vanstyret ved UNN bør granskes.

– Liv og helse ligger til grunn for all samfunnsdeltakelse. For mange ansatte og pasienter ved UNN har blitt utsatt for alvorlige helsetrusler. De ansvarlige må fratre før reelle forbedringer kan vokse frem, sier Askvik.»

Del
1 kommentar
 
Livet i P4

Hjelp – jeg er tilbake på P4 i morgen tidlig!

Published on: juli 17, 2016 at: 19:58
7 kommentarer

Hiiihaaaaaa! Ti måneders permisjon er over –
I morgen, mandag 18. juli er jeg tilbake i mitt elskede P4- og har morgensending sammen med kremkollega Jan Normann! Høres vi???!!!2016-07-12 08.46.50

Jeg gleder meg til:
* Å sende med Jan og vekke P4-Norge til en ny sommermorgen!
* Å se, høre og klemme superhumorist og hjerteprodusent Dyveke -og alle andre, skjønne kolleger jeg skal treffe igjen nå utover!
* Å høre fra deg som lytter – via SMS (til P4 nr 1904), facebook, snap og twitter!
* Så gleder jeg meg veldig til å sende KUG (Kjærlighet Uten Grenser) fra august en gang!

Jeg gruer meg til:
* Å stå opp kl 4.
* Å være ør og urven i kroppen etter døgnrytme-omveltningen.
* Hvis jeg ikke husker teknikken i studio….(Men Jan tar nok teknikken, altså!)
* …til aldri mer å spille inn «Meggene» med våre kjære sjefmegge Astrid…

Tags: jobb, P4
Del
7 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Vi har forlatt paradis

Published on: juli 11, 2016 at: 23:08
18 kommentarer

Før vi flyttet til Sicilia tenkte jeg at de ti månedene i solen ville gå altfor fort.
Som raketter og magi. 

Jeg fikk dessverre helt rett.

For her sitter jeg nå, midt i et utall esker, kasser og kofferter, hjemme i min egen, norske stue. Året i paradis er over, og det forsvant som en røyk.

2016-07-09 21.37.51

Forrige uke tilbrakte vi med å krysse Europa i bil, hvilket gikk veldig greit og smertefritt for tre mennesker og våre to hunder, Bisniss og Pleasure.

2016-07-01 06.42.00

Vi tok ferje fra Palermo, forbi Sardinia og Korsika, til Genova, derfra kjørte vi via Como, gjennom Sveits, Lichtenstein og Østerrike, før Tyskland og så til København.

2016-07-02 14.13.53

Den korteste kjøredagen ble to timer i bil fordi jeg fikk min første matforgiftning i løpet av dette året, på Genova-ferja, på veien hjem. Ergo: ti måneder på Sicilia gikk smertefritt, men ti timer på den båten til nord-Italia ble til en heftig revers. Det ble et døgn med heftige minner om cellegiftkvalmens forbannelser. Men så var det over -og jeg var så glad!

2016-07-02 10.40.19

Den lengste dagen kjørte min utholdende ektemann 13 timer – fra vakre Langenau sør i Tyskland og helt inn på hotellet i Danmarks hovedstad.

2016-06-30 18.52.30

Derfra tok vi DFDS hjem til Oslo. Og ble stoppet i tollen fordi vi hadde med en ny hund. De lurte på hva vi hadde betalt for henne! Hoho, vi måtte si som sant er, at sicilianske gatehunder dessverre ikke står høyt i kurs. At vår vakre Pleasure var helt gratis. Og at hun er både chippet, sterilisert, vaksinert, behandlet og har eget pass. Så slapp hun inn i sitt nye hjemland.

2016-07-04 12.26.56

Ukene før vi satte nesa nordover, brukte jeg på å pakke sammen huset vårt i vakre Fontane Bianche. Sicilia. Jeg er en stor jobb å pakke sammen livet sitt. Slik vi også gjorde her hjemme før vi dro. Det er nesten skremmende -og støtende- å se hvor mye ting, klær, leker, effekter og duppeditter vi har kjøpt, fått og samlet oss i løpet av dette året. Å forbruke så mye, er ikke måten å spare planeten på. Å gå gjennom alle tingene får meg til å revurdere mine handlemønster. Nå må jeg virkelig kutte ned! Det vil både planeten, lommeboka og min psyke ha  godt av. At økonomien vil lide en liten dråpe av at jeg forbruker mindre, kan jeg ikke ta hensyn til. Jeg er drittlei av at vi i Norge tillater økonomien å bli den ypperste og fremste samfunnskraften. På Sicilia har  jeg sett at det går an å tenke og organisere seg annerledes. Mer hensynsfullt, mer medmenneskelig og klokere. Men mer om det senere.

Selv om vi kastet minimalt -og ga bort mye- før vi reiste hjem, ble det likevel åtte pappkasser som måtte sendes med spedisjon. Klær og bøker vi ikke fikk plass til i bilen. Vi fant ut at DHL var beste alternativ fra Sicilia. Men vi lurte på om vi hadde gjort noe dumt da den sicilianske DHL-sjåføren først ikke fant fram til huset vårt (som ligger midt i allfarvei) og som etter at vi syklet for å hente ham, klarte å spørre «Norge…? Er Norge i Europa?».
Men uansett, kassene har reist gjennom kontinentet, et par dager bak oss. I dag ankom de på døra vår her hjemme.

Så nå er det bare å pakke ut og opp. Og se tilbake på et fantastisk år.
Noe av det hyggeligste vi fikk med oss var Pleasure. Hun synes lykkelig over å ha blitt adoptert og fått et nytt hjem i nord. Men hun er ennå litt skeptisk til alle de nye luktene og lydene her.
Og Bisniss, som storkoste seg i Italia, synes å fryde seg over å være tilbake til et sted han bare lurte på om han hadde drømt om.

2016-07-10 10.00.01

Ti måneder går så fort. Ti lærerike, vidunderlige, utfordrende og flotte måneder i våre liv er over. Men alle inntrykk, kunnskaper og minner er for evigheten.

Del
18 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Eldreopprøret er igang

Published on: juni 11, 2016 at: 22:51
19 kommentarer

Gjennom historien har vi sett at når folk bli dårlig behandlet gjennom lang nok tid, ja da reiser vi oss i vrede og forlanger endringer. 
Nå skjer det igjen. 

Åttisju år gamle Asbjørn Krogsæther i Åsnes kommune ble kjent gjennom TV2s reportasje da han nektet å la seg tvangsflytte ut av sykehjemsplassen. Den var absolutt nødvendig for hans minimale livskvalitet. Sambygdingen Synnøve Græsmo (95) var ikke like heldig å få den livsnødvendige plassen. Hun døde etter ensomhet, lidelser og beinbrudd.

TV2: Asbjørn Krogsæther (87) har fått nok.
(Saken fortsetter under bildene)
Asbjørntv2

Uverdigheten i Åsnes kommunes avslag på Synnøves plass, gjør datteren hennes fortvilet og rasende. Slik reagerer mange av oss andre også! Åsnes kommune er dessverre langt fra den eneste som synes det er greit å nedprioritere egen eldrebefolkning slik at flere sykehjemssenger heller står tomme.

Asbjørn oppfordrer nå til et eldreopprør. Og det ser ut til at han skal få nettopp det.
Lege Synne Bernhard (HTA) og facebookgruppen Verdig Eldreomsorg inviterer alle til å støtte opprøret og kravet om en helt annen prioritering fra Åsnes kommune. Og fra alle andre som ikke tar denne svake gruppens behov inn over seg.

Når gamle folk, som har betalt skatt gjennom lange arbeidsliv, ikke skal få et minimum av verdighet og velferdstjenesten tilbake, ja da kan ikke Norge være blant verdens beste land. I hvert fall ikke for våre eldre. Ekstra ubehagelig blir disse prioriteringene når vi vet at kommunalsektoren har bevilget seg langt over gjennomsnittlige lønninger de siste årene.
Skal vi godta at folkevalgte og deres maktbyråkrater legger beslag på felleskapsressurser som kunne vært brukt på eldreomsorgen? Finner du deg i at de svarer til media at de «ikke vil kommentere enkeltsaker»?

Til uken reiser lege Synne Bernhard til Åsnes kommune og tar kraftig grep om saken. Hun skriver på sin facebookside;
«Jeg har nå kontaktet ordføreren i Åsnes kommune, Ørjan Bue (SP), hvor Asbjørn Krogsæther bor. Jeg forlanger at han stiller sammen med meg hos Asbjørn til uken. Da skal han få muligheten til å forklare hvorfor eldre i Åsnes kommune behandles så skandaløst! TV2 blir med!»

Du oppfordres herved til å vise din støtte gjennom facebooksiden Verdig  Eldreomsorg, på twitter under #Eldreopprøret og ved å ta opp temaet og dele linker i sosiale medier.
Et opprør er i gang. Det blir neppe det eneste i helsenorge dette året.

Takk til TV2 og reporter Asbjørn Øyhovden som har gjort flere glitrende, konfronterende og viktige innslag om den kyniske eldreomsorgen i ett av verdens rikeste land.

Del
19 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Når politiet stopper deg for å fortelle…

Published on: mai 3, 2016 at: 20:13
1 kommentar

Sicilianere har en hjertevarme jeg sjelden har møtt maken til.
Jeg må dele med deg, dagen lille opplevelse.

I ettermiddag gikk jeg tur med mine to hunder langs de støvete gatene her vi bor. Som vanlig slo noen av løsbikkjene følge med oss, det er alltid gøy å være flere. De vimser omkring og tigger godbiter, som de får i så stort monn at flere av dem nå henger utenfor porten vår på heltid.
Da kom den lokale politibilen. Den stopper opp ved oss. Ut av bilen oser to kjekke karer i uniformer. Jeg kjenner dem nå. De har kommet på besøk hjem til oss to ganger allerede. For å skravle, for å flørte, for å le med oss. Jeg fryder meg over nysgjerrigheten og kontaktsøkene deres.
De kysser meg på begge kinn og gestikulerer ivrig, for de har følgende viktige sak på hjertet; den lokale løshunden som alle dyrekjære her nede kjenner under navnet «Pascal» har blitt påkjørt av en bil!
«Men vi tok ham til veterinæren, så nå er bruddet hans spjelket og gutten bor med oss på politistasjonen».
Der kommer han til å få bli til han er god som ny. Under kyndig overvåkning og jeg gjetter, med mye kos og oppmerksomhet.
Jeg kunne ikke annet enn å gi hver av politigutta enda et kyss og et smil før de humpet videre i bilen sin.

Her er Pascal (hvit) på stranden sammen med dama si Ira (sort) og kompisene Sorben (brun) og Pleasure (med bles).
Før han ble påkjørt.

2016-04-08 17.41.02
Kveldstur med innlagt kosepause, med Bisniss og Pleasure, Pascal, Ira og Sorben.
2016-04-08 18.04.04

Del
1 kommentar
 
Livet på Sicilia

Omfavnet av den varmhjertige, sicilianske storfamilien

Published on: april 3, 2016 at: 22:12
0 kommentarer

De sier at den sicilianske storfamilien favner vidt. Det stemmer.
Nå har også vi blitt svøpet i dens lune varme.
2016-03-28 13.59.11

Vi ble nylig invitert med på en heldags utflukt, av familien til Simone, en av guttene i Leos klasse -og bestekompis. Før klokken ti pakket vi fire biler fulle av folk og mat, god drikke og bikkja vår Bisniss. Minst to av bilene var overfulle av barn uten sikkerhetsbelter, men i et land der fartsgrensene fungerer som milde anbefalinger, gikk ferden bekymringsløst i 100 km/t gjennom 50-sonen, til en deilig villa i en vakker hage, 6 kilometer fra der vi bor.

Storfamiliens far passet villaen for sin nederlandsk-sicilianske kompis, for han brukte huset bare en måned i året. Det er klart far måtte få ta med familien sin dit! Den sicilianske rausheten kjenner ingen grenser. Fra andreetasjen skuet vi langt ut over et krystallklart Middelhav. Et kritthvitt seilfly landet på en flat stripe noen hundre meter bortenfor oss, og i de karrige, bratte fjellene bak huset kneiste en gammel borg som ingen i storfamilien visste noe om. Omgitt av utallige gamle, forlatte, forfalne og smertefullt sjarmerende palasser, borger og kirker, kan ingen ha oversikten over om de er 1000 eller bare 400 år gamle, må vite.

Vi norske hadde på forhånd spurt hva vi skulle ta med. Svaret lød «absolutt ingenting, dere er gjester». Så det ble med to flasker rødvin av typen Nero d´Avola til 40 kroner flaska. Billig vin her koster under 20 kr.

Mens Espen, Leo, Simone og jeg og Bisniss og sju, åtte unger spilte ball og sto på rullebrett i hagen, disket familiens vakre mamma Sara, og hennes søster, opp til oss alle. Bisniss fant det plutselig for godt å løfte bakbeinet og skvette lystig på noe metall langs en vegg. Dessverre viste det seg å være grill-risten som far like etter grep for å grille til stormåltidet! Jeg måtte forte meg, beskjemmet, å innrømme kjøterens synder, men det var unødvendig, for et av barna hadde selvsagt sett det og allerede behørig informert far. Han grep hageslangen og spylte resolutt med et barskt smil, pytt – den skulle tross alt straks over glødende kull.
2016-03-28 16.01.35

Kjøttet smakte virkelig nydelig! Like godt som vinene -både våre og den hjemmelagede de bød på- samt eggebrødet, deres hjemmelagede oliven, bestemors stuede sopp, den lokalt produserte osten og skinken. Spagetti fikk vi også -som normalt ikke er min favoritt, men i denne stemningen smakte den herlig.
Fordelt på to bord gikk praten høylytt og følelsen av å være en del av den sicilianske storfamilien grep meg gjennom det timeslange, uforglemmelige måltidet.
2016-03-28 13.18.15
S
elv om maten er utsøkt, kan man sjelden si det samme om plasttallerkenene som er så populære her. Men som privilegert gjest, som selv ikke fikk bidra til alt arbeidet, fant jeg det ikke betimelig å gjøre vertskapet oppmerksom på miljøfiendtligheten eller estetikken i plasten. Selv om man ikke er i Roma så bør man følge skikkene der man er.
2016-03-28 12.38.01

Sicilianere er tradisjonelle. Kvinnene ryddet og mennene drakk kaffe. Deretter gikk vi alle ned til havet. Deilig å gå en tur. For her kjører folk nesten like mye som i USA, men de 500 meterne ned til Hønebukta var en distanse alle mente var ok til fots. Solen stekte og Bisniss fikk oppmerksomhet igjen da han bæsjet midt på grusveien. Så flaut, jeg hadde glemt bæsjepose! Storfamilien bare lo og mente at jeg måtte være den eneste på Sicilia som plukker opp hundemøkk. Med såpass mange løshunder som vi har her, er det naturlig å se illestinkende alfakrøller med ujevne mellomrom. Så denne gangen fikk den ligge.

Min bedre halvdel Espen har badet hver eneste dag siden vi kom hit til Sicilia. Stort sett i bassenget vårt, men han foretrekker havet. Både Espen og Leo hadde med seg badebukser. Sicilianerne gispet advarende «havet holder maks 20 grader»! Vi fortalte dem at det er omtrent makstemperatur i norske badevann. Simone og et par av barna lot seg inspirere, så de kastet langbuksa og badet i bare underbuksa, frydefullt og med store smil.
Dette også er typisk mange her; sicilianere flest er høyst uformelle. Jeg har faktisk flere ganger møtt foreldre som leverer barna på skolen i pyjamas eller morgenkåpe. Her går det helt greit. «Va bene» sier de og smiler. Denne avslappetheten passer meg veldig godt. Jeg opplever at mennesker kommer hverandre nærmere med mindre staffasje og etikette -og mer direkte ærlighet.
2016-03-28 14.03.55

Tilbake i villaen disket familiens kvinner opp med et nytt stormåltid mens karene grillet mer kjøtt. Simones storebror på 15 år trengte hjelp med engelskleksene, så vi satt midt i flokken og bøyde engelske verb og skrev stil. Snart ville de andre også delta i utenlandsken så vi endte opp med at alle presentere seg på engelsk. My name is, I have ten years. Deretter laget vi gåter for hverandre, på italiensk. Vi trillet, kastet, klappet og snurret ball til hverandre på stadig nye måter, noen spilte en ny runde fotball og enkelte begynte å imponere på rullebrettet. Bisniss hadde fått så mye mat at han lå rett ut i skyggen. Det gjorde også Espen. Ingen fant det unaturlig at han tok seg en liten blund midt iblant oss.
Kaker, tiramisu, besøk av naboen og mer lek fylte ettermiddagen. Først klokken seks tok vi avskjed og takket for en helt spesiell dag. Lykkelige, slitne etter en dag med intens italiensk og med mye sol, både fra himmelen og fra vår sicilianske storfamilie, lå vi rett ut i taushet i mange timer da vi kom hjem.

Å leve med så mye hjertevarme og så mye raushet, gjør noe med oss. Det er rørende. Det gir tro på menneskeheten. Det fyller både hjerte og noe dypt inne i meg. Sicilianere er fulle av selvtillit og kanskje derfor kan de tillate seg å være så uformelle. Deres raushet er et utslag av dyp dannelse.
Jeg håper noe av denne godheten blir en del av meg gjennom deres eksempler.

Men når det kommer til hundebæsj og plasttallerkener så tror jeg at jeg holder en knapp på den norske måten.

2016-03-25 10.01.07

 

Del
0 kommentarer
 
Livet på Sicilia

En annerledes førpåsketid

Published on: mars 19, 2016 at: 21:49
8 kommentarer

Mars smelter snøen hjemme i Norge og hestehoven titter frem.
Mars er også en vakker måned her på Sicilia. Både appelsin- og sitrontrærne blomstrer og fyller dagene med en herlig liljekonvallduft.

WP_20160312_16_56_55_Pro

Vi har hyggelig besøk av svigers og niese Ida denne uken. Det gjelder alltid å vise gjestene våre noe av det fineste denne vakre øya har å by på. Nå har vi nettopp kommet hjem fra en todagerstur til de høytliggende kystbyene Taormina og lille Castelmola; to byer som klorer seg fast i fjellsidene, og med vakker utsikt over Europas mest aktive vulkan.

WP_20160317_07_15_27_Pro

Etna rager 3350 moh, og hun (ja, hun er kvinne på siciliansk folkemunne) dampet og puffet også da vi våknet til klar sikt og vakker utsikt:

2016-03-17 07.39.23

Fra Castelmola var utsikten enda mer slående, men Etna hadde dampet seg inn i en tykk tåke og forsvant i tåkehavet.

2016-03-17 10.44.18

Bisniss er ikke redd for stup eller utsikt.

2016-03-17 10.39.51

Her på Sicilia er de så hjertevarme at mange hoteller også ønsker hunder velkommen, så vi tok med oss både Bisniss og Pleasure. Hun har adskillig skarpere jaktinstinkter enn Bisniss, noe alle katter på hennes vei legger merke til.

2016-03-17 11.09.24

2016-03-17 11.09.08

Ida gikk gjerne tur med Bisniss forbi grønne åkre og enger.

WP_20160316_10_08_47_Pro

Også måtte vi ta med hele familien til den vakre stranda i Avola! (Noen som ser familielikheten i Fosshaugfamilien?)
2016-03-18 17.53.51

Mange av de havslipte, runde lavasteinene på stranda har hull helt gjennom. Vi har mange av dem liggende i hagen nå. Fine!

2016-03-18 17.56.45

Gjennom årtusnene har havet slipt ut denne enorme bukten i nabobyen Avola.
Skummelt og gøy å gå klippeturer her.

2016-03-18 18.03.26

Del
8 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Hvor mange gjester hadde du sluppet inn?

Published on: mars 5, 2016 at: 19:26
2 kommentarer

Fra vår vakre steinvilla sør på Sicilia ser jeg ut over Middelhavet. Mot Afrika. Og sannsynligvis mot en kommende, ny flyktningestrøm som også vil nå frem til Norge. Vi kan ikke la være å ta deres lidelser på alvor. 
flyktningbåt

Men jeg klarer likevel ikke å bli enig med meg selv hva jeg synes; hvor mange flyktninger bør Norge ta imot? I fjor sommer diskuterte politikerne 8000 eller 10000 i løpet av tre år. Åtte måneder senere hadde vi tatt imot 31.000.

Situasjonen er uoversiktlig i Norge, men for syrere på flukt fra krigen er den horribel, livsfarlig og fullstendig uutholdelig for mange.

Slites også du mellom ulike, sterke argumenter? Mitt behov for å hjelpe står mot behovet for egen trygghet – og for å verne om mitt og mine. Hvor mye er jeg villig til å gå ned i levestandard for at andre kanskje kan redde livet?
Og overdriver jeg den «faren» flyktningene utgjør?
Er jeg egentlig mest god eller mest ego, mest dumsnill eller mest beskyttende?

Kanskje finner vi noen svar ved å trekke følgende analog: hvor mange gjester ville jeg tatt inn i mitt hus, hvis det sto om deres liv? Å redde et annet menneske er noe av det mest meningsfulle vi kan gjøre i livet. Men det finnes likevel en smertegrense for hvor mye jeg kunne og ville gjort. Jeg ville feks ikke tatt maten fra min egen sønn for å gi den til andre. Eller jo, kanskje – hvis min velfødde sønn sto opp mot et utmagret barn, måtte min egen vente. Dette illustrerer problematikken; er så mange nyanser, så mange «hvis» at ingen sikre svar er å finne.

Men finnes det noen yttergrenser da? Når er det eventuelt greit å si nei -og finnes det et «nok-punkt»?

I utgangspunktet har vi internasjonale og norske regler som regulerer flyktningeinntaket. Vi har menneskerettigheter, et asylinstitutt og moralregler som peker mot noen svar. Men ulike land har veldig forskjellige regler og praksis. Norge tok i fjor altså i mot 31.000 flyktninger, Sverige omlag 160.000 og Japan tok imot 27. Året før tok de imot 11.

Så hvor mange bør Norge ta imot i år?
I jakten på noen yttergrenser, la oss ta et drøyt eksempel og si at Donald Trump blir USAs neste president, at han ikke lar seg temme men kjapt fornærmer ulike, nærtakende nasjonsledere, og tredje verdenskrig blir et faktum. Verden får ikke «bare» noen millioner syrere med krav på asyl, ikke 60 millioner mennesker på flukt som i dag, men la oss si to milliarder flyktninger søker trygg havn. Ville og burde Norge da ta imot bare et par millioner? Kanskje én million -eller en halv?

Både det helsefarlige vinterklimaet vårt og en begrensning i antall hus og sengeplasser tilsier at det finnes en øvre grense. Hvor mange ville vi kunnet skaffe mat, uten at alle måtte sulte? (Så mye mat som vi kaster i dag er det trolig et godt stykke frem dit, men ville jeg vært villig til å sulte for kanskje å redde andre? Ville du?) Hvilke konsekvenser måtte en slik stor tilstrømning fått for Norge som land, stat og folk?

En øvre grense finnes, selv om så mange som to milliarder mennesker skulle hatt krav på asyl. Derfor diskuteres da også asylinstituttet slik vi kjenner det i dag, kanskje må det nå endres. Jo flere som har behov for hjelp, jo hardere blir kampen om den hjelpen som er tilgjengelig. Og alle er enige om at vi må prioritere de med størst behov, fremfor folk som forståelig nok «kun» ønsker seg bedre liv og muligheter.

I Norge er det forsatt vi nordmenn, representert ved våre politikere, som bestemmer hvor mange vi kan ta imot. Men hvor mange ville vi ønsket velkommen dersom folket hadde måttet oppgi det eksakte antallet gjennom en kjempefolkeavstemning?
Jeg er rimelig sikker på at tallet ville sprike fra null til kanskje en million. Men hvor ville hovedvekten ligget?

Tilbake til mitt og ditt hus: De fleste av oss åpner døren for gjester, både til middag og overnatting innimellom. Noen ganger til lengre opphold. Da må vi som bor i huset være fleksible, høflige og klare på husets regler. Gjestene må også være høflige og respektere husreglene. Hvis ikke blir det uvennskap, utrivelige forhold og kanskje utkastelse. Gjelder de samme reglene for landegrensene våre? Og er Norge et tydelig og godt vertskap for gjester av ulik støpning?

I våre hjem er gjestene som regel folk vi kjenner. Hvor lett er det å åpne våre private rom for folk vi ikke kjenner? Og hvor langt et vi villige til å holde ut, yte og betale for fremmede medmenneskes sikkerhet og overlevelse?
Etter hvert som ressursene presses og blir færre, er det umenneskelig da å prioritere sine egne? Når er det eventuelt greit å si nok, stopp og nei?

flyktningvann

Hvor mange flyktninger Norge skal huse, er som en ligning med flere ukjente faktorer
* Hvor mange har krav på vår hjelp? =Totaltantallet.
* Hvor mange har vi fysisk plass til? =Begrensningene.
* Hvor mange har vi råd til å betale hus, mat, helsetjenester og skole mm for? (Eller egentlig -hvor mange er vi villige til å betale for, veid opp mot hva vi må forsake?)
= En avveining der demokratiet må høres og politikerne må avgjøre.
* Hvor lenge må flyktningene få lov å bli? =Tidshorisont.
* Hvilke kostnader skal vi evnt. kutte for å prioritere flyktningenes behov? = Den smertefulle avveiningen mellom tilkommernes og innbyggernes behov. (Innbyggerne har betalt skatt og har derigjennom rett på ulik hjelp, så kan egne innbyggere i akutt nød -feks kreftsyke- settes til side for å prioritere flyktningenes akutte behov? Er flyktninger mer verd enn nordmenn – eller omvendt?)
* Hvilke konsekvenser får det dersom vi tar inn for få? = Moralsk avveining.
Risikerer de livet, eller livsvarlige skader? Og hva om vi tar inn for mange, eller feil folk? Risikerer vi våre egne innbyggeres liv og helse – og er det en rimelig risiko å ta?

Kanskje står det mest om dette, avgjørende spørsmålet:
Hvor langt ned i egen levestandard, og hvor høyt i risiko, er vi villige til å gå for å hjelpe folk i dyp nød?

Og hvor mye hadde vi syntes andre mennesker skulle tåle å dele av sitt, dersom vi kom over Middelhavet som flyktninger på rømmen fra krig, skrekk og lidelser?

Del
2 kommentarer
 
Livet på Sicilia

Herlige heklehelvete!

Published on: februar 28, 2016 at: 20:05
11 kommentarer

Jeg har nå ti måneder permisjon fra P4, men jeg ligger ikke helt brakk. For midt oppi kampen for et bedre helsevesen, mot fryktkultur, mot mobbing i Malvik kommune og underveis i familiens inntreden i siciliansk kultur og språk -har jeg fått et anfall av hekle-og-strikkedilla.
Et voldsomt anfall!

Jeg er rett og slett blitt et realt heklehelvete. Og jeg elsker det! I perioder er jeg nærmest manisk kreativ, og her på Sicilia har jeg funnet et utrolig kult, tykt og fargesterkt garn som jeg er blitt inspirert av. I løpet av to måneder har jeg begått:
* omlag 70 luer med lange, lekne dusker
* åtte vesker
* to store puter
* ett, rundt hekleteppe -som jeg ennå ikke er ferdig med.

2016-02-07 11.57.17

Joda, det skal innrømmes; ikke alt er like fint, flott eller brukbart. Og ja, jeg har ofte vondt i hendene når kvelden kommer, øm og stiv av harde masker og gjentatte bevegelser. Men jeg kooooooser meg sånn med å lage, at det er det verd!

Og noen av kreasjonene er blitt ganske bra. Ihvertfall bra nok. Oppskrifter har jeg ikke. Det morsomme er nettopp å være fri, bare å finne på og lage akkurat det som faller meg inn.

2016-02-07 12.01.25

Dessuten; noe har jeg gitt bort. Alle barna i Leos sicilianske klasse fikk hver sin lue i løpet av en engelsktime, etter at vi hadde tatt opp navnene på ulike klesplagg. Etter det rant det inn enda flere bestillinger. Så gikk jeg brålei av luer.
Men ikke av garnet.

2016-01-22 08.56.20

Så da begynte jeg å lage vesker. Jeg testet ut den første (mørkeblå og hvit), og til egen overraskelse så virket den! Ja, den er både funksjonell og fin, passe stor og god å ha både på skulderen og i hånda. Så da var det bare å lage den neste, og den neste og alle de neste. Og ennå er jeg ikke fornøyd.

WP_20160219_12_22_33_Pro

Heldigvis er garn billigere her enn i Norge. For det har blitt i overkant mange av dem, og et utall turer til de ulike kineserbutikkene som selger nøster for 2, 3 eller 4 euro per stk.

Om jeg får med meg hele kolleksjonen hjem når vi pakker sammen og  setter nesa nordover til sommeren, det er ennå uvisst. Det er visstnok veldig trendy med ekte hjemmelaget og håndarbeid hos flere av de store motehusene. Akkurat som her i steinhuset sør i Middelhavet. Enn så lenge bekymrer jeg meg ikke, men bare hygger meg intenst både med å lage og stable produksjonen.
Og selvsagt med å vise frem noe av det 😀

Garn som får det til å klø i kreativiteten:WP_20160228_19_07_44_Pro

Vesker, teppe og siciliansk Pleasure. Vår lille løshund som tester teppet <3WP_20160228_18_03_10_Pro

Del
11 kommentarer
 
Kritikk og politikk

Endelig debatt om skremslene i våre sykehus

Published on: februar 25, 2016 at: 19:08
13 kommentarer

Den som kjenner til fryktkulturen i helsesektoren, kan ikke la være å bli opprørt og forbannet. Det må være lov å håpe at mange får en øyenåpner hos Ingunn Solheim i NRK Debatten i kveld kl 21:30.

debatten

Hvis jeg kunne velge, ville jeg nok helst latt være å tro på det:
Det ville gitt mer trygghet om jeg ikke visste at dyktige livreddere blir advart og truet, får produsert falske anklager mot seg, mister eller slutter i jobben, blir psykisk syke – sågar forlater landet, etter konflikter med egen helseledelse.

De fleste av oss ønsker å tro at alt er vel og at våre leger og pleiere blir såpass godt ivaretatt at vi som pasienter er i trygge hender. Vi tror ytringsfriheten gjelder og at det faglige er viktigere enn det personlige, innenfor sykehusets porter.
Vi pasienter vil tro at vår helse står i fokus.

Sånn er det dessverre ikke alltid. Og det hjelper ikke å lukke øynene, for falsk trygghet fører ingensteds hen. Derfor må vi få innsikt i fakta. Da er det godt at NRK tar debatten i kveld.
Men det har ikke vært uten motstand.

I flere uker har NRK forsøkt å få til denne debatten.
Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å få folk til å stille opp: ansatte har sett hvor langt visse helseledere er skruppelløse nok til å gå, og er naturlig nok redde for å si sannheten. Det kan koste dem jobben og helsa. Likevel har noen modige sjeler takket ja. Vit hva de risikerer ved å møte opp. Jeg tror dog de vil holde igjen, og ikke fortelle hele sannheten. Derfor vil neppe kveldens debatt vil gi mer enn en touch i overflaten. De risikerer mye ved å fortelle tv-seerne hvor grovt dette faktisk er noen steder.

Visse helseledere har også vært tvunget til å stille, fordi de har såpass stygge svin på skogen at de har alt å tape på ikke å stille opp.

Selvfølgelig herjer ikke fryktkulturen hele tiden, eller med alle leger og helseansatte. Men altfor mange av våre livreddere er livredde på jobb. Hvor trygg er du som pasient dersom han eller hun som har ditt liv i sine hender, er skremt eller truet, og har tankene sine andre steder?

Etter flere års daglige studier av helsesektoren har jeg møtt mange fryktrammede helseansatte. Skremte, desilllusjonerte, sinte og dypt sårede mennesker som forsøkte å gjøre det rette. Modige mennesker har fått arbeidsgleden ødelagt, liv og karrière knust, flere av dem fordi de varslet om pasientfarlige forhold. Uten å ha media på sin side har vi i flere saker sett at det er for lett å overkjøre varslere. I stedet for å takke dem. Den som har lest Eli Bergs bok «Hold munn eller gå» har sett toppen av isfjellet.

Det skal lønne seg å stå opp for den svake part, det skal lønne seg å være modig. Men det er altså ofte ikke tilfellet i norsk helsesektor.

Fordi, i vår tid, etter innføringen av Helserefomen / foretaksreformen 1.1. 2002, har helsesektoren fått mange andre mål, enn å yte best mulig helsehjelp. Etter omleggingen ble økonomi og omdømme viktige verdier, og de har fått vokse seg groteske. Delvis på bekostning av pasientbehandling, arbeidsmiljø og ytringsfrihet.

For å fremstå som mest mulig vellykket overfor sykehusstyret, helseforetaksledelsen, helsedepartementet og / eller helseminister, har flere sykehus -istedenfor å ansatte stadig dyktigere leger og helsepleiere- heller satset på flere omdømmebyggere og «kommunikasjonsrådgivere». Og helseansatte blir pålagt en kneblende lojalitetsplikt. Det er virker som om det ved noen sykehus er blitt viktigere å fortelle at sykehuset er godt, enn å faktisk jobbe med å bedre helsetjenestene.

Jeg har personlig, og grisedårlig, erfaring med noen av kommunikasjonsrådgiverne ved enkelte helseforetak. Jeg kan med fordel ta min del av skylden for den elendige kommunikasjonen. For når jeg blir provosert og ikke får svar, lar jeg den ubeskjedne megga i meg tre frem.
Men jeg er ikke den eneste, det sitter mange megger i landets kommunikasjonsavdelinger. Der hører de ikke hjemme.
For når tildekking av fakta blir viktigere enn åpenhet, har demokratiet et stort problem.

Det må likevel være lov å håpe at kveldens debatt blir slik at folk flest får ny innsikt.
Jeg frykter dog at OUS adm. dir Bjørn Erikstein igjen vil benekte fryktkulturen, slik han også gjorde i Dagsnytt18.
Skjønnmaling fører ingen sted hen. Bare når vi tar inn over oss fakta kan vi komme frem til nødvendige endringer. Da kan demokratiet kreve at våre politikere tar grep.

At de endrer de mest dysfunksjonelle helseledelses-systemene.
At de griper inn i ødeleggende kulturer og bruk av frykt.
At de fjerner de mest uegnede helselederne med folk som bygger tillit istedenfor frykt.

 

Del
13 kommentarer